Nyevangelismen

 

Av pastor Storjohann.

 

            Nyevangelismen? Hva er det? Hvor skal jeg få beskjed om det? Slik spør mang en, og det viser seg da at det ikke gis noe skrift som kan gi den veiledende opplysning. Jeg har oftere før vært tilskyndet til å forsøke å utfylle dette savn, og endelig er tiden kommet siden jeg har måttet gjennomgå en lærekamp med og om Nyevangelismen innenfor det virkefelt som er betrodd meg av Gud. Hva som i denne tunge kamp har oppholdt meg nest etter tilliten til Herrens hjelp i oppfyllelsen av den embetsed jeg har svoret, heller å lide døden enn tåle falsk lære, - har vært den utsikt at jeg ved Guds nåde kunne få utføre en høyst nødvendig gjerning for vår kirke ved å skrive om saken. Det gjaldt her ikke bare å opplyse om denne villfarelse, men også å kjempe for hva Gud alltid vil ha frem når villfarelse er på ferde, nemlig at sjeler ved dette drives til å ransake Ordet og derved trenge igjennom til en full og klar erkjennelse i selve den frelsende hovedsak. Luther taler sterke ord om hvorledes vranglærere har drevet ham inn i Bibelen og hjulpet ham til å komme til bunns i Guds Ord. Det er mitt håp at dette mitt skrift vil kunne yte en liten tjeneste i den retning både for de uerfarne i rettferdighets lære, som har behov av melk, og for dem som ved erfaring har en øvet sans til å skjelne mellom ondt og godt.

 

Da den ovennevnte lærestrid har fått en ganske betydningsfull avslutning ved biskop Essendrops kjennelse i saken, skal jeg tillate meg å meddele et utdrag av denne:

«Når Jørgensen sier at syndsforlatelsen er ferdig i Guds hjerte og tilføyer, at den bortkomne sønns far hadde tilgitt sønnen før enn han kom hjem, kan han ikke hermed tenke bare på den villighet som alltid er i ethvert åndelig faderhjerte til å tilgi så snart de nødvendige betingelser for tilgivelsen er til stede, men må ved dette mene en fullført tilgivelses handling i Faderens hjerte. Men da blir ikke det senere uttalte tilgivelsesord ikke en uttalelse av hva der forlengs har foregått der inne. Der kan da heller ikke bli tale om at Gud daglig forlater sine barn deres synder, men det måtte bare sies at Gud daglig forsikrer sine barn om at Han for lengst har forlatt dem deres synd. Men er det så, da må i virkeligheten ethvert menneskes synd allerede være det forlatt av Gud og mot en slik lære vitner både Guds Ord, vår kirkes bekjennelse og enhver noenlunde våken samvittighet.

 

Jeg kan derfor ikke forstå annet enn at Jørgensens lære om forsoningen og rettferdiggjørelse er forvirret og forvirrende, og må i sin påstand om den ferdige syndsforlatelse i Guds hjerte og den av Kristus ervervede (fortjente) rettferdighet som alle er gitt som gave, sies å være direkte villfarelse.

 

En så at Jørgensen utdelte en traktatseddel på straffeanstalten, over Es. 44, 22, (se dette skrift side 18). De spørsmål som var føyet til bibelsitatet viser at Jørgensen lærer at den rettferdiggjørende tro er troen på at synden er forlatt, men da kommer han i strid med Guds Ord og vår kirkes grunnlære, at synderen rettferdiggjøres ved troen, hvoretter den rettferdiggjørende tro må gå foran for rettferdiggjørelsen som betinger denne.

 

Når det går frem av det som tidligere er opplyst, at Jørgensen i alle fall delvis taler som om det bare gjelder om å tro på den syndsforlatelse som er ferdig i Guds hjerte, i tro å motta den rettferdighetens gave som er gitt alle, så går han omvendelsen forbi og kan i alle fall ikke bortforklare dette uten en påstand om at omvendelsen av seg selv følger med når noen kommer til troen --- «. (Resten av biskopens sitat mangler, red an.)

 

Hva jeg her byder er et kjærlig advarende ord i vår store salighets sak. Vil vi redde vår dyrebare sjel, så trenger vi full og hel sannhet. Det må stå fast at enhver forfalskning av det velsignede Evangelium ikke bare vil berøve saligheten og dens virkning, men at nettopp villfarelsen vil ha en særegen hemmelighetsfull dragende makt over vår sjel. Bare altfor lett vil den finne en forbundsfelle i vårt eget hjerte og sikkert, om ikke forderve, så likevel skade vår sjel når den mottas.

 

Den villfarelse jeg her vil advare imot er navngitt med det betegnede navn nyevangelisme. Hvis dette navn passer på den, så er den allerede dømt som «et annet evangelium» Gal. 1, 6 f..

Det nye evangelium gjør krav på å være i ganske særdeles grad det ubetingede, det frie. Men det hører jo likesom med til vår tidsånd at skal noe anbefales menneskene, så må det først og fremst ha frihetens lokkende stempel på seg. Dess mer forpliktet er vi til å se oss for.

                                                                                               Forts. n. nr.