Nyevangelismen Av
pastor Storjohann. Nyevangelismen?
Hva er det? Hvor skal jeg få beskjed om det? Slik spør mang en, og det viser
seg da at det ikke gis noe skrift som kan gi den veiledende opplysning. Jeg har oftere før vært tilskyndet til
å forsøke å utfylle dette savn, og endelig er tiden kommet siden jeg har måttet gjennomgå en lærekamp med og om Nyevangelismen innenfor det
virkefelt som er betrodd meg av Gud. Hva som i denne tunge kamp har oppholdt
meg nest etter tilliten til Herrens hjelp i oppfyllelsen
av den embetsed jeg har svoret, heller å lide døden enn tåle falsk lære, - har
vært den utsikt at jeg ved Guds nåde kunne få
utføre en høyst nødvendig gjerning for vår kirke
ved å skrive om saken. Det gjaldt her ikke bare å
opplyse om denne villfarelse, men også å kjempe for
hva Gud alltid vil ha frem når villfarelse
er på ferde, nemlig at sjeler ved dette drives til å ransake Ordet og derved trenge igjennom til en full og klar erkjennelse i selve den frelsende hovedsak. Luther
taler sterke ord om hvorledes vranglærere
har drevet ham inn i Bibelen og hjulpet ham til å komme til bunns i Guds Ord. Det er mitt håp at dette mitt skrift
vil kunne yte en liten tjeneste i den retning både
for de uerfarne i rettferdighets lære, som har
behov av melk, og for dem
som ved erfaring har en øvet sans til å skjelne mellom ondt og godt. Da den ovennevnte lærestrid har fått en ganske betydningsfull avslutning ved biskop Essendrops kjennelse i saken, skal jeg
tillate meg å meddele et utdrag av denne: «Når
Jørgensen sier at syndsforlatelsen
er ferdig i Guds hjerte og tilføyer, at den
bortkomne sønns far hadde tilgitt sønnen før enn han kom hjem,
kan han ikke hermed tenke bare på den villighet som alltid er i ethvert
åndelig faderhjerte til å tilgi så snart de nødvendige betingelser
for tilgivelsen er til stede, men må ved dette mene
en fullført tilgivelses handling i Faderens hjerte.
Men da blir ikke det senere
uttalte tilgivelsesord ikke
en uttalelse av hva der
forlengs har foregått der inne. Der kan da heller ikke bli tale om at Gud daglig forlater
sine barn deres synder, men det måtte bare sies at Gud daglig forsikrer
sine barn om at Han for lengst har forlatt dem deres synd. Men er det så,
da må i virkeligheten ethvert
menneskes synd allerede være det forlatt av Gud og mot en slik lære vitner
både Guds Ord, vår kirkes bekjennelse
og enhver noenlunde våken
samvittighet. Jeg
kan derfor ikke forstå annet
enn at Jørgensens lære om forsoningen og rettferdiggjørelse er forvirret
og forvirrende, og må i sin påstand om den ferdige syndsforlatelse i Guds hjerte og den av Kristus ervervede (fortjente) rettferdighet som alle er gitt som gave, sies å være direkte villfarelse. En så at
Jørgensen utdelte en traktatseddel på
straffeanstalten, over Es. 44, 22, (se dette skrift
side 18). De spørsmål som var føyet til
bibelsitatet viser at Jørgensen lærer at den rettferdiggjørende
tro er troen på at synden
er forlatt, men da kommer han i strid med Guds Ord
og vår kirkes grunnlære, at synderen
rettferdiggjøres ved troen,
hvoretter den rettferdiggjørende
tro må gå foran for rettferdiggjørelsen
som betinger denne. Når det går
frem av det som tidligere er opplyst, at Jørgensen
i alle fall delvis taler som om det bare gjelder om å tro på den syndsforlatelse som er ferdig i Guds hjerte, i tro å motta den rettferdighetens gave
som er gitt alle, så går han omvendelsen forbi og
kan i alle fall ikke bortforklare dette uten en påstand om at omvendelsen
av seg selv følger med
når noen kommer til troen --- «. (Resten av
biskopens sitat mangler, red an.) Hva
jeg her byder er et kjærlig advarende
ord i vår store salighets sak. Vil vi redde vår
dyrebare sjel, så trenger vi full og hel sannhet. Det må stå fast at enhver forfalskning av det velsignede Evangelium ikke bare
vil berøve saligheten og dens virkning, men at nettopp villfarelsen vil ha en særegen hemmelighetsfull
dragende makt over vår sjel. Bare altfor lett vil
den finne en forbundsfelle i vårt eget hjerte og
sikkert, om ikke forderve, så likevel skade vår
sjel når den mottas. Den villfarelse jeg her vil advare imot er navngitt med det
betegnede navn nyevangelisme. Hvis dette navn passer på den, så er den allerede
dømt som «et annet evangelium» Gal. 1, 6 f.. Det nye
evangelium gjør krav på å være i ganske særdeles grad det ubetingede,
det frie. Men det hører jo likesom med til vår tidsånd at skal noe anbefales menneskene, så må det
først og fremst ha frihetens lokkende
stempel på seg. Dess mer forpliktet
er vi til å se oss for.
Forts. n. nr. |