Nyevangelismen

Del 2.

HVA ER DET STRIDEN DREIER SEG OM.

Prøv alt og behold det gode!

Det dreier seg om det uendelig viktige og avgjørende spørsmål for ethvert menneske:

Hvorledes forholder det seg med min syndegjeld?

På dette gir Nyevangelismen kort og godt det svar:

Syndegjelden er utslettet hos Gud, og den skal nå bare utslettes i synderens samvittighet.

Nyevangelismen kommer til denne påstand foruten ved et par misforståtte skriftsteder nærmest ved følgende konklusjon: ”Kristus gav seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle”, 1 Tim. 2, 6. Det hører sies det, til god forretningsorden, at når en gjeld betales så utslettes den med det samme! Slik god forretningsorden har Gud også fulgt. Han har ikke latt noen menneskelig skyld bli uutslettet. Av dette konkluderes at det, som først og fremst må forkynnes, selv til den ubotferdige synder, er dette:

Du er kvitt din gjeld hos Gud, tro det!

Synden er tilgitt og utslettet, før mennesket omvender seg, hold det for sant.

Kristi rettferdighet er en gave, som av Gud er gitt til alle, botferdige og ubotferdige.

Av dette utgangspunkt følger nå en hel rekke av lærdommer som straks vil forekomme høyst betenkelige for en samvittighet som er i noen grad våken.

1. Gud har altså utslettet den enkeltes syndegjeld, endatil før han pådro seg den. Synderens voksende gjeld mot et bestemt syndemål kan altså heller ikke oppskrives mot ham i Guds gjeldsbok, ettersom han pådrar seg den, for da var den jo ikke lenger utslettet.

2. Gud har heller ikke spurt etter bot og tro, da Han utslettet gjelden og spør fremdeles slett ikke om bot og tro med hensyn til det å tilgi, for det er jo det samme som å utslette for sitt vedkommende. Alle mennesker synder er jo tilgitt, før de omvender seg.

3. Har Gud en gang mottatt fyllestgjørende betaling på den måte at all gjeld ble utslettet, så kan Han ikke kreve betaling to ganger.

4. Han kan ikke gjøre synderen virkelig ansvarlig for gjelden. For enten synderen tror det eller ikke så er gjelden faktisk utslettet.

5. Han kan heller ikke til slutt fordømme synderen, dette innskrenkes av og til, til at Gud bare fordømmer for vantroens skyld, som om ikke Kristus og hadde sonet for vantroen. Strengt tatt fordømmes ikke den ubotferdige synder, men omkommer bare ved å bli borte fra nåden. Av dette kommer den Nyevangeliske talemåte: at ”Drankeren ligger i rennesteinen med forlatte synder”, ja: ”Synderen ligger i helvete med forlatte synder”.

6. Evangeliet er det aller sterkeste vekkelsesmiddel. Loven virker bare en død lov kunnskap som først får liv ved Evangeliet.

7. Samvittigheten, som gjelden alene skal utslettes i, skal vise mennesket dets skyld, men kan ikke med rette dømme mennesket skyldig. For synderen kan jo med rette bare se sin skyld som en utslettet. Hvert menneske skal si: ”Regnskapet er oppgjort, gjelden er utslettet, takk for det!” På den måten blir det en innbilling når mennesket i selvfordømmelse kjenner seg skyldig for Gud.

8. Gud vredes ikke på synderen, men bare på synden.

9. Rettferdiggjørelsen er ikke, som vår kirke lærer, en forandring i Guds hjerte overfor synderen, men en forandring i synderens hjerte overfor Gud.

10. Straks jeg holder dette for sant for mitt vedkommende, at jeg er og alltid har vært kvitt min gjeld for Gud, så er jeg frelst. I samme øyeblikk en synder søker, ligger han frelst ved Jesu hjerte.

11. Det, som derfor fremfor alt må drives på med, er øyeblikks omvendelser.

12. Å omvende seg er å komme til Kristus slik som man er av naturen. Gud rettferdiggjør jo den ugudelige slik han er.

13. Da det å tro ikke er noe annet enn å holde for sant for sitt vedkommende, at man er kvitt sin gjeld for Gud, så gis der bare en slags tro, nemlig den å motta, - mota den for lengst virkelig skjedde syndsforlatelse. For lengselstroen har Nyevangelismen ingen plass. Troen er ingen betingelse fra Guds side for å tilgi, heller ikke egentlig noen gave fra Gud, men en gjerning av mennesket, som mennesket kan gjøre straks budskapet kommer. For det naturlige mennesket har moralsk evne til å tro, i hvilken evne der likevel først – men da og straks og uten videre – kommer liv ved kallet.

14. Det er villfarelse at Gud skulle beveges ved menneskets troende bønn. Bønnen blir da vesentlig bare et unntaksmiddel. – Her kommer den praktiske side av retningen til en betydningsfull åpenbarelse.

Jeg kunne fortsette med flere av disse utgangspunkt i følgende lærepunkter, men disse vil være mer enn tilstrekkelig til foreløpig å få rede på, om ikke utgangspunktet må være falskt, når det leder til slike påstander. Men uttrykkelig må det likevel bemerkes at ikke alle nyevangelister går så langt, men bøyer av for flere av disse følgeslutninger. Det fremsatte er vesentlig det standpunkt som fremtrer i Jørgensens traktat: ”Hva er Troen”, etter min overbevisning trår fullblods-Nyevangelismen, selv om den er maskert, oss i møte her. Traktaten er nemlig egentlig skrevet som et selvforsvar mot angrep på ham for hans lære om at mennesket har moralsk evne til å tro, i hvilket den moderate Nyevangelisme bare med altfor mye rett ser en påstand som benyttes som forsvar for hva øyeblikks omvendelser måtte føre til, at der ikke kunne bli mer tale om kravet på et sønderknust hjerte for å bli frelst, følgen av dette måtte bli at omvendelsen i virkeligheten vesentlig ble tilsidesatt i forkynnelsen så vel som i livet.

Forts. n. nr.