Ignatius Del. 3. Med hensyn til kirken er det fremfor alt kirkens enhet i
uinnskrenket tilslutning til biskopen, han idelig innskjerper med
inntrengende formaning til menighetene ikke å forta seg noen kirkelig handling
uten biskopens samtykke. Enig og uforbeholden tilslutning til biskopen er den
kirkelige ide han uten opphold arbeidet på å bringe til utførelse. Likesom
der bare er en Gud og en Kristus, slik skal det også bare være ett Guds
Tempel, og middelet til det ser han, foruten det kjærlighetsbånd som skulle
forene de enkelte lemmer innbyrdes sammen, også i deres faste tilslutning
biskopen. Kirkens usynlige Overhode er Kristus, men denne usynlige erkjennes
bare i den synlige, som er Hans stedfortreder. Husfaren Kristus har satt
biskopen til sin husholder derfor skal vi anta husholderen likesom den som
har sendt ham. Ringakter vi husholderen, ringakter vi i samme øyeblikk også
Kristus, som han er stedfortreder for. Ved siden av biskopene står prestene
og diakonene som han medhjelpere, i samme forhold som apostlene til Kristus.
Derfor skal også de holdes i akt og ære. Dette er Ignatius’s
kirkelige system, og tenker man over tidens fremspirende og truende
kjetterier og kirkens farer som truer utenfra, vil det bli innlysende at det
beste middel til å unngå disse stormer måtte være den samfunnsånd som han
søker å flamme opp. Hvem andre enn biskopene kunne på den tiden være lærere
for det rene kristelige liv? Og formaner han alts ikke med full grunn til å
gi akt på deres undervisning, dess mer, da de til dels var disipler av
apostlene selv eller av apostlenes disipler, salvet med apostolisk ånd og
kraft. Slik oppfattet også Ignatius dem, som de,
Kristi etterfølgelse fant sitt reneste uttrykk i. Etter disse bemerkninger om de sju brev vender vi oss igjen til
fortellingen om hans reise og den skjebne som fulgte. Vi forlot ham i Troas. Hans
voktere forlangte at reisen skulle påskyndes for at han kunne komme til Rom
ennå før de offentlige skuespill, der han skulle utholde den kamp med ville
dyr som han var dømt til, til folkets forlystelse. Fra Troas ble han derfor
ført til Napolis i Makedonia og derfra til Filippi, hvor menigheten hilste
ham. Herfra fortsatte han reisen til fots gjennom Makedonia og Epirus, reiste
så med et skip videre til Epidamnus og for over det
adriatiske og tyrkiske hav til Italia. Da han ble
var byen Putoli i det fjerne ønsket han å gå i land
for å komme til Rom den samme vei som tidligere apostelen Paulus i samme
stilling hadde tilbakelagt, Ap. Gj. 28, 13 - 14.
Men en kraftig motevind overfalt skipet og drev det
ut i havet. Med gunstig vind ankom han i løpet av en dag og en natt til Portus, en romersk landingsplass ved Byen Ostia ved Tiberelvens munning. Derfra reiste han hurtig
til Rom, da soldatene påskyndte reisen av frykt for å komme for sent. Men allerede hadde ryktet om hans ankomst bredt seg ut på
forskjellige steder og overalt på veien innfant det seg mange brødre, glade
for å underholde seg med ham, men fulle av sorg over å måtte se en så herlig
mann gå døden i møte. Noen talte høyt om at man måtte søke å bevege folket
til ikke å forlange en så rettferdig manns død. Men han besvor dem innstendig
om at tilsvarende brødre, bad med dem til Gud om å forbarme seg over kirkene,
gjøre en ende på forfølgelsene og bevare innbyrdes kjærlighet mellom brødrene
og ble deretter uten stopp ført til amfiteateret og øyeblikkelig kastet for
to ville løver. Da han hørte deres brøl, ropte han de samme ord som han
tidligere hadde skrevet til romerne: ”Jeg er et Guds hvetekorn og ønsker å
males i ville dyrs tenner så at jeg kan finnes som et rent Kristi brød”. Som
han hadde ønsket så skjedde det. Han var snart død, de grådige løver endte
hurtig den hellige oldings liv den 20. desember år 107 e Kr. De bein som ble
til overs og som ikke var spist opp, ble av brødrene samlet opp og brakt til Antiotika og lagt ned i et skrin der. Til denne fortelling om Ignatius’s
martyrdød er det av menn som var tilstede og var
øyenvitner, føyet til følgende i de såkalte Martyrartikler: Da vi hadde vært øyenvitner til
dette tilbrakte vi hele natten gjennom med tårer og anropte innstendig med
bøyde kne Herren om å gi oss svake et pålitelig tegn i anledning av det, som
var skjedd. Etterpå sov vi en kort tid og da så vi plutselig den salige Ignatius komme inn. Noen av oss så ham omfavne oss, andre
så ham bedende for oss, og andre igjen så ham dryppende av svette, likesom en
som kommer fra et anstrengende arbeid, og stående hos Herren. Etter at vi med
stor glede hadde sett dette og meddelt hverandre drømmesynene, lovet vi Gud,
det godes Giver, og priste den hellige salig. Og nå vitner vi om hans
martyrdød for dere dag og tid, for at vi kan samles på hans martyrdoms tid og
feire vårt samfunn med Kristi stridsmenn og edle blodsvitne
som har trått djevelen under sine føtter og fullendt sitt løp i kjærlig
lengsel etter Kristus Jesus vår Herre, ved hvem og til like med hvem ære og
makt være Faderen og Den Hellige Ånd i evighet! Amen. |
|