Kristendommens begynnelse og

hvordan Jesu apostler døde

Kristendommens begynnelse var ubetydelig og ubemerket. Romerne overså de kristne og betraktet dem som galninger, på grunn av det budskap de forkynte. For Jødene var det en grov fornærmelse. Grekerne betraktet kristendommen som villfarelser med stor uforstand. Men kristendommen fikk større og større utbredelse, den trengte seg inn overalt, i familien, hæren, senatet og keiserborgen. Man begynte å få øynene opp for at kristendommen var en religion som kunne erobre hele verden. Det må ha gjort et sterkt inntrykk. Dette kunne ikke tåles og måtte slås hardt ned på. Den Romerske statsgudstjeneste var en politisk gudstjeneste, en bekjennelse til monarkiet som en trosretning.

Derfor ofret romerne vin og røkelse til keiseren som etter døden ble en gud. De kristne deltok ikke i romernes religiøse skikker og de hadde selv ingen templer. De tilba ikke avgudene, og de var som fremmede og utlendinger i verden. Når de kristne trakk seg tilbake fra det vanlige liv for å leve i stillhet for seg selv, het det straks at de var dårlige borgere og unyttige mennesker, og ble betraktet som ugudelige og gudløse og som sto i ledtog med den onde. Når pest, hunger og dårlige tider eller andre ulykker rammet, fikk de kristne skylden, hedningene mente at gudene var vrede fordi de kristne ble tålt. Det ble også sagt om de kristne at de holdt måltider hvor de spiste menneskekjøtt og drakk menneskeblod. Slik ble uklare oppfatninger og rykter om Kristi legeme og blod i nattverden forandret og misforstått.

De kirkelige tradisjoner forteller at apostlene satte livet inn for sin apostelgjerning og forble tro til døden, og i de fleste tilfeller visstnok en voldsom og brå død for sine fienders hånd. De vant martyrkronen, som for de første kristne var entydige med livets krone.

Ordet Apostel er Gresk, og betyr å sende ut, eller utsending i Kristi sted, for ett bestemt oppdrag, som opptrer med full autoritet på vegne av senderen, og som er ansvarlig bare for ham. Apostlene skal bevitne Jesu liv og gjerning, hans korsfestelse, død, oppstandelse og himmelfart. Dertil skal de vitne om Jesus som endetidens dommer. Slik blir de vitner om at de historiske kjensgjerninger har betydning for tid og evighet. For å være vitner måtte de ha vært sammen med ham, og sett og hørt hva som skjedde. I N.T. brukes formen martyr på samme måte, men her særlig om slike som vitner om det de har hørt og sett i samfunn med Kristus. Martyr, myrdet for Guds ords skyld og Kristi vitnesbyrd skyld. Her er en oversikt måten apostlene ble forfulgt, drept og døde på.

Jakob den eldre ble halshugget ved sverd i Jerusalem.

Peter ble korsfestet i Roma, med hodet ned, han forlangte det selv, fordi han mente han ikke var verdig til å dø på samme måte som Jesus. Kort tid i forveien led hans hustru martyrdøden. Da hun ble ført til retterstedet ropte Peter til henne. Husk på Herren. Clemens Romanus er forfatteren av 1. Clemens brev, til menigheten i Korint. Brevet er skrevet i år 96, altså bare 30 år etter Peters og Paulus død. I brevet skriver Clemens Romanus: På grunn av uforskyldt misunnelse måtte Peter tåle trengsler, ikke en og to, men flere ganger. Han led martyrdøden og gikk bort til den hedersplass som tilkom ham. Jakob den yngre ble kastet ned fra et av tårnene på templet og deretter steinet til døde. Filip virket som apostel i Lille Asia. Filip ble hengt på en billedstøtte i Hieropolis i Frygia.

Bartolomeus ble flådd levende etter påbud fra en barbarisk konge. Matteus ble slept omkring i Aleksandrias gater til han døde. Simon Kananeus ble saget i stykker av hedenske prester i Persia. Judas Taddeus ble drept med piler i Edessa. Andreas ble korsfestet liggende. (Andreaskorset) Han ble bundet fast til korset med fire påler slått ned i jorden, dette for at han skulle pines lengst mulig. Men hele tiden fortalte han til folket og vitnet om Herren. Han døde med ordene, velkommen salige kors, dra meg bort fra verden og bring meg til min Jesus. Tomas virket i Syria, Perthia og Media. Han ble gjort til Indias apostel.

Tomas ble stukket i hjel. Judas Iskariot, han som forotte Jesus, tok sitt eget liv, han gikk bort og hengte seg, og han ramlet ned og alle hans innvoller veltet ut. Johannes ble i Roma kastet i en kjele med kokende olje, men ble reddet og på en underfull måte ble han frisk igjen. Han ble senere arrestert og forvist til klippe øya Patmos i Egeerhavet under keiser Domitian som regjerte i årene 81 til 96 e.Kr. Det var her Johannes hadde sine syner som er nedskrevet i åpenbaringsboken. Her mottok han hemmeligheten om de syv stjerner og de syv gull-lysestakene. Her fikk Johannes i syner se Guds rikes kamper og seiere gjennom tidene.

I det sjette kapitel i Åpenbarings boken, da det femte segl ble åpnet, får Johannes se de sjeler under alteret som var blitt myrdet for Jesu navn og Guds ords skyld, og for det vitnesbyrds skyld som de kristne hadde. Og de ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sanndrue, hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden? Og det ble gitt hver av dem en lang hvit kjortel og det ble sagt til dem at de ennå skulle slå seg til ro en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som heretter skulle slås i hjel likesom de selv, ble fullt. Da ble det sjette segl åpnet. Johannes åpenbaring er nok dunkel og uforståelig på mange steder, men også rik på trøst, oppmuntring og løfter. Under Domitians etterfølger, Nerva, 96-98 e.Kr. ble Johannes sluppet fri igjen. Det oppgis at han levde til Trajans dager. Trajan regjerte i tiden 98-117.

Johannes unnslapp martyrdøden og døde en naturlig død, omkring 100 år gammel. Han ble begravet i Efesus, nåværende Tyrkia.

Apostelen Paulus ble halshogd sør for Roma, antakelig i år 66. Den eldste beretningen som er skrevet av Clemens Romanus, som var biskop i Roma i 90.årene e.Kr. beretter om dette. 1. Clemens brev skriver han at apostelen Paulus led martyrdøden under våre myndigheter.

Evangelisten Lukas ble hengt i et oljetre i Grekenland.

Evangelisten Markus virket i Egypt, der han stiftet menigheten i Aleksandria og ble biskop der. Han led martyrdøden i Neros åttende regjeringsår. Av tradisjonen fremgår at hans jordiske levninger ble i 827 e.kr. brakt til Venezia.

En kan stille seg det spørsmål, er det like mye kristendoms forfølgelse i vår tid?

Av kirkehistorien kan vi lese om at de første tre hundre år etter Kr. var kristendoms forfølgelses tid, men denne forfølgelse foregikk åpenlyst. Etter min oppfatning foregår Kristendoms forfølgelsen i vår tid på andre lovlige, demokratiske og kamuflerte måter, med skjulte agendaer, men hensikter syns å være den samme, å få kristendommen svekket, med å blande det sammen med mange fremmede lærdommer.

Denne framgangsmåte vil være mye farligere enn tidligere metode. Den offentlige skolen har gjennomgått store forandringer gjennom årene med bl.a. tidligere fag som Kristendom, religion og livssyn, forkortet til K.R.L. som nå er blitt erstattet med religion, livssyn og etikk, forkortet til R.L.E.

Kristendom er ikke lengre eget fag i den offentlige skole. Det nye faget R.L.E. er blitt et sammensurium av fremmede religioner som er blitt likestilt med kristendommen. Da blir det vanskelig for elevene å sette seg inn i all forvirringen og uorden dette medfører. Den Kristne og Lutherske lære er nå blitt skjøvet ut på sidelinja, selv om de er forankret i skrift og bekjennelse. Det er jo det rene mesterstykke i avkristning av landet, til tross for at § 2 i Grunnloven av 17. Mai 1814 sier noe helt annet.

§ 2 i Grunnloven. Den evangeliske-lutherske Religion forbliver statens offentlige Religion.

Kan så dette ha en sammenheng og være medvirkende til den samfunnsutvikling vi opplever? Daglig begås grove voldshandlinger, med narkotika, promille døden og invalidiserte for livet. Det er å frykte for at denne negative utviklingen neppe lar seg stoppe med bare økning i budsjettene til mer politi og rettsvesen. Det er menneskenes holdninger og allmenn moral det må gjøres noe med.

Det er nå satt i verk en omfattende dåps opplærings reform og Den Norske kirke har gitt menighetsrådene i oppdrag å lage en slik plan som tar sikte på å gi dåps opplæring med kristendoms undervisning til ungdom opp til 18 års alder.

La oss be om at denne reformen vil lykkes og at det måtte bli til velsignelse for vårt land og den oppvoksende slekt.

Frode Lervoll