Hvor skal dette ende? Fra bladet På Kirkens Grunn. Av Per Kørner. Det fins to slags kristne. De som smykker seg med kristennavnet
uten å la det få konsekvenser for det daglige livet. Og de som tar
kristentroen på alvor og tar følgene av det.
De
første blir ansett som ufarlige kristne. De andre er farlige og blir ofte
betegnet som kristenfundamentalister. Hva er typisk hos disse? De frykter og
elsker Gud. De tar Guds bud på alvor – og de tar Guds nåde på alvor. Kristenfundamentalistene er tro mot sannheten i kjærlighet. De
kjemper i Kristi kraft mot løgn og urett, ikke i egen kraft – og slett ikke
med voldelige midler. Jesus har kalt oss til å være hans etterfølgere og peke
på veien til et rett forhold til den hellige Gud. Kristenfundamentalister er
blitt et skjellsord i våre dager. Ekte kristendom tåles ikke av flertallet i
folket. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være. Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli
forfulgt, er Skriftens ord. Mesteren
gjorde det klart fra første stund for sine disipler. Det koster å følge
Jesus. Hvorfor
må det være slik? Fordi sann kristendom er synlig og representerer et rike
som ikke er av denne verden. De første kristne gikk ut på gater og streder.
De praktiserte troen i ord og handling. De gjemte seg ikke bort i Jerusalem
eller Galilea. De stod i hellig strid for sannheten, for rettferdigheten og
for kjærligheten. Den
kristne filosofen Nina Karin Monsen er opptatt av tre ting i sin tenkning:
Det sanne, det gode og det skjønne. Det er noe som er godt i en verden full av usannhet og løgn.
Det er nor som er godt i en verden full av ondskap. Det er noe som er vakkert
i en verden full av det heslige. Dette gjelder først og fremst mennesket –
også barnet i mors liv. Det er sant
at barnet i mors liv er et menneskebarn. Det er løgn at det bare er en
celleklump. Alle vet at det er et barn, men altfor mange vil tro
løgnen. Til og med leger stiller spørsmålstegn ved sannheten. Det stod å lese
i et av de siste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening: ”Dreper
jeg barn? Fjerner jeg celleklumper? – Jeg handler på oppdrag av staten, tross
alt. Ubehaget øker etter hvert og bidrar til at andre jobber virker mer
fristende. En eldre lege sier det slik, treffende, men brutalt: Snart har jeg
skrapt bort en skoleklasse her i Lofoten.” La oss gi honnør til den gravide 16-åringen fra Bodø som
stod frem på TV for noen uker siden. Hun lot seg ikke forlede til å bryte det
5. budet. Helsevesenet oppfordret henne til å ta et ”voksent valg”. Hva
innebar det? – Det var å ta livet av barnet hun hadde unnfanget. Men ungjenta
sa nei, godt støttet av familien rundt seg. Det var et voksent valg av en
enda ikke voksen kvinne. Tilbake
til N. K. Monsen. – Det er noe som
er godt, og det er noe som er ondt. De aller fleste er enige om at det som
skjedde 22. juni i Oslo og på Utøya var ondskap på sitt verste. Det rystet
mer enn en hel nasjon. Hva da? To fremtidige skoleklasser ble i all stillhet
likvidert ved norske sykehus. Dette pågår hver eneste yrkedag
uke etter uke, år etter år. Norge trenger flere tusen bussjåfører, sykepleiere, lærere,
ingeniører osv. Det er krise. Men hvem våger å si sannheten? – Hvem tenner
lys for disse tusener av Norges fremtid som kastes i søppelbøttene og
forbrenningsovnene – barn som aldri fikk se dagens lys. Hvem er
rystet og dypt fortvilet over denne ondskapen, over denne udåden? Kunne vi
ikke i det minste tenne lys og legge ned blomster ved de elleve domkirkene i
landet for disse store skarer av vårt folk som med overlegg tas av dage? Når
skal det gode igjen få plass i hjertene våre? Til slutt. Hvem er opptatt av det skjønne? Fins det noe
vakrere enn små menneskebarn? Forventningsfulle,
strålende og stundom med tårevåte øyner, et ansikt som møter deg med et
himmelsk smil. Det henger bilder av åtte fine, små barnebarn på kjøleskapet
hjemme. Vi gleder oss over dem hver eneste dag! For en Guds gave! Forfatteren
André Bjerke skriver slik om barnet: ”Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser
at Gud er til.” Men vi
slakter dem ned for fote. Hvor skal dette ende?
Per Kørner. |
|