NR. 1 |
Januar / Februar 2012 |
69. ÅRG. |
|
Fullbyrde all rettferdighet Evangeliet på Fastelavns søndag. Mat. 3, 13 – 17. Da kom
Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes
ville holde ham fra det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer
til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! For således bør det
oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Og da Jesus var døpt,
steg han straks opp av vannet, og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så
Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, der kom en røst fra
himlene som sa: Denne er min sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag. |
|||
Fra Luthers fortale til hans samlede skrifter Nærmest henvendt til de unge teologer 1539 Selv om det er gagnlig og nødvendig, at noen av kirkefedrenes
og kirkeforsamlingenes skrifter er blitt bevarte som historiske beretninger
og vitnesbyrd, så mener jeg likevel at der ingen skade er skjedd ved det, at
Gud i sin nåde har latt mange av disse skrifter forgå. For dersom de alle var
blitt bevarte så hadde man nå for bare bøker verken visst ut eller inn og
enda ikke funnet bedre opplysning enn den som man finner i den hellige
Skrift. Hvor langt til helvete? Fra Den kristelige Lægmand. En engelsk prest forteller: I de dype kullgruver i
Cornwall går ofte turister ned for å se seg om. En dag kom en offiser som var
kjent som en spotter og forakter av kristendommen, og ville se gruvene. En
minearbeider skulle ledsage ham. Denne var en alvorlig kristen og følte seg
ille berørt av hans ugudelige tale. Under nedstigningen følte offiseren at luften ble
svært varm og at det vart hetere jo dypere ned en kom. Til sist ble det så
varmt at svetten piplet frem gjennom alle porer. Han klaget nå over at det
var forferdelig varmt og undret på hvor langt det var igjen til helvete. «Jeg
kan ikke så nøye angi avstanden,» svarte arbeideren alvorlig, «men det vet
jeg, at hvis en løkke i kjettingen som vi nå fires ned med, skulle briste, så
ville de være der innen et minutt.» Dette likefremme og kraftige svar ble middelet til
å vekke den lettsindige offiser til ettertanke og fra den dag søkte han å
unnfly den tilkommende vrede. |
Nyevangelismen Del
2. HVA
ER DET STRIDEN DREIER SEG OM. Prøv
alt og behold det gode! Det dreier seg om det uendelig viktige og avgjørende
spørsmål for ethvert menneske: Hvorledes
forholder det seg med min syndegjeld? Om Papistenes vievann, og om deres innviede voks eller såkalte «Agnus Dei» Av doktor Martin Luther. 1539. Sin
kamp mot pavedømmet betegnet Luther i et av sine brever slik: «Paven skriver
teksten, og jeg setter glosene til». Dette gjorde han ikke sjeldent i
bokstavelig forstand, idet han lot de skrifter som man fra Pavens side kom
frem med, trykke om igjen for på den måten kunne tilføye gjendrivelsen. Her
meddeles et lite papistisk skrift fra 1539, som Luther samme år behandlet på
denne måte. Bønnens frukter Fra Den Kristelige Lægmand,
1939. Nylig døde en svensk prest i Upsala,
Harald Trykholm, som fra 1902 til 1935 hadde
arbeidet på den svenske kirkemisjons mark i India. Han var meget ansett og
avholdt der ute, og ved en minnegudstjeneste for ham fortalte biskopen av
Trankebar følgende: En vanlig norsk pike, Bolette
Hinderli, følte seg kalt til å be for en fange, at
han måtte bli en stor misjonær. Hun ba uten å kjenne mannens navn. En dag da
hun hørte at misjonær Skrefsrud skulle tale i byen,
gikk hun til møtet, og her gjenkjente hun den mann hun hadde drømt om. Han
var som kjent havnet i fengsel, hvor han etter et besøk av en prest ble
omvendt. Senere ble han den dyktige og førende misjonær i India. Da Skrefsrud under en
misjonsreise i Skandinavia talte i Upsala, følte en
ung student, E. Heuman, misjonskallet. Han kom til
Santalistan og ble gift med en datter av Børresen. Under en hjemreise talte han
i Upsala og her ble en ung student, Harald Trykholm, grepet av det samme kall, selv om han aldri før
hadde tenkt på det. Han kom til Syd-India og arbeidet sammen med Heuman, som ble den første biskop i Trankebar. Her ser vi
de enkelte ledd i en bønnekjede: Den norske pike, Skrefsrud,
Heuman, Trykholm. |
||
Evangeliet på hellige tre kongers dag Fra Hans Nielsen Hauges Postille. Mat. 2, 1 – 12. Da Jesus var født i Betlehem i
Judea i kong Herodes’ dager, se, da kom vise fra Østen til Jerusalem og sa:
Hvor er den jødenes konge som er født? For vi har sett hans stjerne i Østen,
og er kommet for å tilbe ham. Men da kong Herodes hørte det, ble han
forferdet, og hele Jerusalem med ham. Og da han hadde kalt sammen alle
yppersteprestene og de skriftlærde blant folket, spurte han dem hvor Kristus
skulle fødes. De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved
profeten: Og du, Betlehem i Judea land, er ingenlunde den minste blant Judas
fyrster; for av deg skal gå ut en fyrste som skal være hyrde for mitt folk
Israel. Da kalte Herodes hemmelig de vise, og spurte dem nøye om tiden da
stjernen hadde vist seg. Og han sendte dem til Betlehem og sa: Gå og spør
nøye om barnet, og når dere har funnet det, da meld det til meg, for at også
jeg kan komme og tilbe det! Da de nå hadde hørt kongen, dro de bort; og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem,
inntil den kom og sto over det sted barnet var. Men da de så stjernen, ble de
overmåte glade. Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og
de falt ned og tilba det, og åpnet sine skattgjemmer,
og ofret gaver til det: gull og røkelse og myrra. Og da de var blitt advart
av Gud i en drøm om ikke å vende tilbake til Herodes, for de
en annen vei tilbake til sitt land. Abrahams prøve Fra min mors håndskrevne sangbok 1. Hvor Tamarisk-lundens dype dunkle
skygger Sitt mørke senker over Be’er-sebas’s grunn, Hvor stjernen blomstrer og hvor
turtelduen bygger Der vandrer Abraham den årle morgenstund. Hans hjerte vånder seg for Gud som
hisset troner på jorden, Kneler han i stille ydmyk bønn. Fra sjelens dyp fremtreder klagesangens
toner: «O, Herre vil du jeg skal ofre deg min
sønn.» 2. Og Herrens stemme lyder klarlig til hans hjerte: «Ja, giv meg Isak som du elsker og har
kjær. Vel koster ofret både gråt og bitter
smerte, Men jeg vil rikt belønne den som lydig
er.» Så takker Abraham sin Gud i morgenrøden
Hans hjerte fylles med en stille liflig
fred. Han tenker Gud oppreise
kan min sønn fra døden Så drog med han til Moria av sted. 3. Og denne vandring var så tung det var
den siste Hvem kan vel fatte hva hans faderhjerte
led. Han så i ånden hvert et jordisk håp at
briste Mens foten langsomt oppad bergets side
skred. Sitt hjertes håp han nå som offer
skulle bringe, Sin lille aftenblomst i livets sene
høst, Mot denne skatt var alt i verden ham så
ringe, Dog har han fred, ti han har lydt sin
Herres røst. 4. Da taler Isak til sin fader blidt og
stille Imens han trofast, sin tunge byrde bar. Hvor var de barneøyne elskelige milde, Hvor var for Abraham han dyrebar og
kjær: «O, Fader her er både ild og kniv og
brenne, Men hvor er lammet som vi ofre skal til
Gud?» Og svaret lyder: «Dette lam vil Herren
sende, Ja offerlammet vil Jehova tage ut.» 5. Og kan vel Abraham den siste time
glemme. Han bygger alter, binder fast sin kjære
sønn. Han løfter kniven men så hører han en
stemme: ”O, Abraham! Jeg er din meget store
lønn. Legg kniven bort og løs din sønn du
måtte binde, Nu har jeg sett du over allting frykter
Gud.” Og kniven faller medens gledestårer rinder Fra hjertets fylde strømmer takk og
lovsang ut. 6. I samme stund oppløfter Abraham sitt
øye Og se en vær fast i tornebusken satt. Den ofrer han til Gud Jehova i det
høye, Mens gledestårer
rinner, hjertet stille bad. Da høres annen gang en engels røst fra himlen. ”Du lød mitt bud nu vil jeg rikt
velsigne deg. Likt sand ved verdenshavets bredd, Lik stjernevrimmelen vil jeg
mangfoldiggjøre deg. 7. Når Isak ofredes har smertens tårer
runnet, Og Herrens berg ble håpets grav så mang
en gang, Dog åndens kjemper har den rette adel
vunnet På offerhøyden under englers jubelsang. Her blev en fyrste og en presteslekt
utkåret, Her møter himlens
drott sin dyrekjøpte brud. Dog ingen hellig har sitt
kroningssmykke båret Før han på offerhøyden møttes med sin
Gud! |
|||
www.haugianeren.net er den
elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. E-post til redaktør kan sendes til: post@haugianeren.net |
|||