Fra Luthers fortale til hans samlede skrifter

Nærmest henvendt til de unge teologer.

1539

Selv om det er gagnlig og nødvendig, at noen av kirkefedrenes og kirkeforsamlingenes skrifter er blitt bevarte som historiske beretninger og vitnesbyrd, så mener jeg likevel at der ingen skade er skjedd ved det, at Gud i sin nåde har latt mange av disse skrifter forgå. For dersom de alle var blitt bevarte så hadde man nå for bare bøker verken visst ut eller inn og enda ikke funnet bedre opplysning enn den som man finner i den hellige Skrift.

For liksom døperen Johannes viser oss fra seg selv til Kristus, og sier: Ham bør det å vokse, men meg å forringes, slik bør og ethvert gudelig skrift vise oss til Skriften, slik at vi alle må drikke av den friske kilde. Dette har da også alle kirkefedrene måttet gjøre, når de har villet bringe frem noe godt. For så godt som det er gjort i den hellige Skrift, det vil si – av Gud selv, har likevel verken kirkeforsamlingene eller kirkefedrene, eller vi her i Wittenberg kunnet gjøre det, enn ikke de bøker som det har lykkes aller best for oss. For visstnok må også vi, såfremt vi skulle salige ha Den Hellige Ånd og dermed den kraft som følger med til å tale og handle gudelig. Men apostlene og profetene må vi likevel la bli sittende på lærestolene og sette oss ved deres føtter, og høre hva de sier oss, og ikke mene, at vi skulle si dem, hva de skulle høre ---. (Våre biskoper tenker her motsatt av Luther! Red anm.)

Det er derfor min vennlige bønn til enhver, som har eller i fremtiden får mine skrifter, at han likevel for Guds skyld ikke ved dem og deres lesing lar seg avholde fra, selv å studere Skriften, men at han vil gjøre med mine bøker, likesom jeg gjør med Pavens Decreter og Decrettaler og Sofistiske bøker. For om jeg enda til sine tider leser i dem, for å se hvordan den tids tilstand har vært, så studerer jeg dem likevel ikke i den mening at jeg selv skal tenke og handle som de har tenkt og handlet. Så mye annerledes leser jeg heller ikke kirkefedrenes og kirkeforsamlingenes bøker, men følger i dette St. Augustins eksempel.

For han var den første, ja faktisk den eneste av dem alle, som ville være aldeles uhemmet av alle kirkefedres og helgeners bøker og bare ville underkaste seg den hellige Skrift. Av denne årsak hadde han en hard dyst med St. Hieronymus, som holt frem for ham de gamle kirkefedres skrifter. Men dette brydde St. Augustin seg ikke om. Hadde man fulgt hans eksempel i dette så var kirken aldri blitt oppfylt med denne bokvrimmel, og så hadde vel Bibelen nok holdt seg på prekestolen.

Etter dette vil jeg nå antyde for deg den rette måte å studere teologi på. Jeg har selv fulgt den og når du holder fast ved den, så skal du ved det bli så lærd at du, om det behøves, selv skal kunne skrive likeså gode bøker som kirkefedrene og kirkeforsamlingene. Likesom jeg da også dristig (i Gud, og uten hovmod og løgn) tør rose meg av at jeg, hvis det gjaldt om å skrive bøker, ikke skulle gi atskillige av kirkefedrene mye etter, selv om jeg langt fra tør måle meg med dem i hellig levnet. Denne studiemåte er nå den samme som den hellige Kong David (og uten tvil også alle patriarkene og de andre profeter) har brukt og som han lærer oss i den 119. Salme, hvor du helt gjennom finner de tre regler fremstilt, som kalles Oratio, Meditatio og Tentatio (Bønn, Granskning og anfektelse).

For det første skal du vite at den hellige Skrift er en bok som gjør alle andre bøkers visdom til dårskap, da ingen andre, enn den alene lærer deg noe om det evige liv. Derfor skal du straks sette mistillit til din egen forstand og tenkning, for du når det ikke med dette. Med formastelig selvklokskap vil du bare oppnå å styrte deg selv og andre med deg, fra Himmelen ned i helvetes avgrunn, likesom det gikk med Lucifer. Men gå inn i ditt kammer og kast deg på kne og be rett ydmykt og alvorlig til Gud at Han ved sin kjære sønn vil gi deg sin Hellige Ånd, så at Han kan opplyse deg, veilede deg og gi deg forstand.

Forts. neste nr.