Nyevangelismen Av pastor Storjohann. Del. 2. Hva dreier striden seg om? Prøv alt og behold det gode! Det dreier seg om det uendelig viktige og
avgjørende spørsmål for ethvert menneske: Hvorledes forholder det seg med min syndegjeld? På dette gir Nyevangelismen
kort og godt det svar: Syndegjelden er utslettet hos Gud, og den skal nå
bare utslettes i synderens samvittighet. Nyevangelismen kommer til denne påstand foruten ved et par misforståtte
skriftsteder nærmest ved følgende konklusjon: ”Kristus gav seg selv til en
gjenløsningsbetaling for alle”, 1 Tim. 2, 6. Det hører sies det, til god
forretningsorden, at når en gjeld betales så utslettes den med det samme!
Slik god forretningsorden har Gud også fulgt. Han har ikke latt noen
menneskelig skyld bli uutslettet. Av dette
konkluderes at det, som først og fremst må forkynnes, selv til den
ubotferdige synder, er dette: Du er kvitt din gjeld hos Gud, tro det! Synden er tilgitt og utslettet, før mennesket omvender
seg, hold det for sant. Kristi rettferdighet er en gave, som av Gud er gitt
til alle, botferdige og ubotferdige. Av dette utgangspunkt følger nå en hel rekke av
lærdommer som straks vil forekomme høyst betenkelige for en samvittighet som
er i noen grad våken. 1. Gud har altså utslettet den enkeltes syndegjeld,
endatil før han pådro seg den. Synderens voksende gjeld mot et bestemt
syndemål kan altså heller ikke oppskrives mot ham i Guds gjeldsbok, ettersom
han pådrar seg den, for da var den jo ikke lenger utslettet. 2. Gud har heller ikke spurt etter bot og tro, da
Han utslettet gjelden og spør fremdeles slett ikke om bot og tro med hensyn
til det å tilgi, for det er jo det samme som å utslette for sitt vedkommende.
Alle mennesker synder er jo tilgitt, før de omvender seg. 3. Har Gud en gang mottatt fyllestgjørende betaling
på den måte at all gjeld ble utslettet, så kan Han ikke kreve betaling to
ganger. 4. Han kan ikke gjøre synderen virkelig ansvarlig
for gjelden. For enten synderen tror det eller ikke så er gjelden faktisk
utslettet. 5. Han kan heller ikke til slutt fordømme synderen,
dette innskrenkes av og til, til at Gud bare fordømmer for vantroens skyld,
som om ikke Kristus og hadde sonet for vantroen. Strengt tatt fordømmes ikke
den ubotferdige synder, men omkommer bare ved å bli borte fra nåden. Av dette
kommer den Nyevangeliske talemåte: at ”Drankeren
ligger i rennesteinen med forlatte synder”, ja: ”Synderen ligger i helvete
med forlatte synder”. 6. Evangeliet er det aller sterkeste vekkelsesmiddel.
Loven virker bare en død lovkunnskap som først får
liv ved Evangeliet. 7. Samvittigheten, som gjelden alene skal utslettes
i, skal vise mennesket dets skyld, men kan ikke med rette dømme mennesket
skyldig. For synderen kan jo med rette bare se sin skyld som en utslettet.
Hvert menneske skal si: ”Regnskapet er oppgjort, gjelden er utslettet, takk
for det!” På den måten blir det en innbilling når mennesket i selvfordømmelse
kjenner seg skyldig for Gud. 8. Gud vredes ikke på synderen, men bare på synden. 9. Rettferdiggjørelsen er ikke, som vår kirke
lærer, en forandring i Guds hjerte overfor synderen, men en forandring i
synderens hjerte overfor Gud. 10. Straks jeg holder dette for sant for mitt
vedkommende, at jeg er og alltid har vært kvitt min gjeld for Gud, så er jeg
frelst. I samme øyeblikk en synder søker, ligger han frelst ved Jesu hjerte. 11. Det, som derfor fremfor alt må drives på med,
er øyblikkesomvendelser. 12. Å omvende seg er å komme til Kristus slik som
man er av naturen. Gud rettferdiggjør jo den ugudelige slik han er. 13. Da det å tro ikke er noe annet enn å holde for
sant for sitt vedkommende, at man er kvitt sin gjeld for Gud, så gis der bare
en slags tro, nemlig den å motta, - mota den for lengst virkelig skjedde
syndsforlatelse. For lengselstroen har Nyevangelismen
ingen plass. Troen er ingen betingelse fra Guds side for å tilgi, heller ikke
egentlig noen gave fra Gud, men en gjerning av mennesket, som mennesket kan
gjøre straks budskapet kommer. For det naturlige mennesket har moralsk evne
til å tro, i hvilken evne der likevel først – men da og straks og uten videre
– kommer liv ved kallet. 14. Det er villfarelse at Gud skulle beveges ved
menneskets troende bønn. Bønnen blir da vesentlig bare et unntaksmiddel. –
Her kommer den praktiske side av retningen til en betydningsfull åpenbarelse. Jeg kunne fortsette med flere av disse utgangspunkt i
følgende lærestykker, men disse vil være mer enn
tilstrekkelig til foreløpig å få rede på, om ikke utgangspunktet må være
falskt, når det leder til slike påstander. Men uttrykkelig må det likevel
bemerkes at ikke alle nyevangelister går så langt,
men bøyer av for flere av disse følgeslutninger. Det fremsatte er vesentlig
det standpunkt som fremtrer i Jørgensens traktat: ”Hva er Troen”, etter min
overbevisning trår fullblods-Nyevangelismen, selv
om den er maskert, oss i møte her. Traktaten er nemlig egentlig skrevet som
et selvforsvar mot angrep på ham for hans lære om at mennesket har moralsk
evne til å tro, i hvilket den moderate Nyevangelisme
bare med altfor mye rett ser en påstand som benyttes som forsvar for hva øyeblikksomvendelser måtte føre til, at der ikke kunne
bli mer tale om kravet på et sønderknust hjerte for å bli frelst, følgen av
dette måtte bli at omvendelsen i virkeligheten vesentlig ble tilsidesatt i
forkynnelsen så vel som i livet.
Forts. neste
nr. |
|