Om Papistenes vievann, og om deres innviede voks

eller såkalte «Agnus Dei»

Av doktor Martin Luther. 1539.

(Sin kamp mot pavedømmet betegnet Luther i et av sine brever slik: «Paven skriver teksten, og jeg setter glosene til». Dette gjorde han ikke sjeldent i bokstavelig forstand, idet han lot de skrifter som man fra Pavens side kom frem med, trykke om igjen for på den måten kunne tilføye gjendrivelsen. Her meddeles et lite papistisk skrift fra 1539, som Luther samme år behandlet på denne måte):

1. Om Vievannets tifoldige nytte.

Læren om vievannets tifoldige nytte, som er gjengitt nedenfor, er tatt fra den avhandling de efficacia aquæ benedictæ ontra Petrum Angelicum in Bohemia, som på det pavelige Consiliums tid ble forfattet av den høyerverdige herre, herr Cardinal, doktor i den hellige Skrift og medlem av Prekeordenen, Johannes de Turre-cremata. Denne lære er opprinnelig anført i den geistlige rett (in canone, aquam sale conspersam &c. dist. III.), hvor Pave Alexander, den femte etter St. Peter, taler slik: «Vi innvier vannet besprengt med salt for folket, at alle ved dette må bli bestenket, helliget og renset. Dette befaler vi alle prestene å gjøre.

For når i det gamle Testamentet bestenkelsen med asken av en kalv har gjort folket hellig og rent, så må dette ennå langt mer skje ved vann besprengt med salt og innviet med hellige bønner. Når profeten Elias ved å besprenge vannet med salt har tatt fra det dets ufruktbarhet, så må det ennå langt mer, når det er innviet med hellige bønner, fordrive ufruktbarheten fra de menneskelige gjerninger, hellige og rense de besmittede, mangfoldiggjøre alle gode gjerninger, avvende den onde fiendes etterstrebelser, og beskytte menneskene for djevelens listige angrep og sataniske innskytelser.»

Slik talte denne Pave på det nevnte sted, og derfor skal man ikke vise seg hånlig om vievannet, som bestenkelsen i nedenforstående rim forklarer den tifoldige nytte som kan oppnås:

Helt merkelig er den største nytte,

For den kan menneskenes barn beskytte,

Så djevelens list både lumsk og ond

Ei makter å gjøre denne fortred.

Den annen gjør deg fra vanvidd fri

Og alskens dårende fantasier.

Den tredje leger et sorgfullt hjerte

For timelig nød og jordisk smerte.

Det fjerde din daglige synd avtvetter.

Den femte din sjel i andakt setter,

Så rett av hjertet du fromt kan bede.

Den sjette deg verdig kan berede

Til sakramentets mottakelse,

Som, mens du lever, hver dag bør skje.

Den syvende gjør, at ei uten frukt

Din gjerning bliver, men lykkes smukt.

Den åttende virker, at likeså

Ditt jordiske gods formeres må.

Og hertil duger ei annet vann,

Kun vivannet slikt utrette kan.

Den niende hjelper mot sott og verk.

Den tiende virker som motgift sterk,

Når pestluft hjemsøker stad og land:

For stenk deg flittig med viet vann!

Fremdeles har vievannet på de seks måter som er anført nedenfor, kraft til å gi dem avlat, som skjenkes ved det:

For det første skal en daglig synd utslettes for ethvert menneske, som stenker seg selv med det.

Men hver som stenkes med det av en prests hånd han blir en hel dags daglige synder tilgitt.

Men hver som på en søndag stenkes med det av en prest, ham blir alle de daglige synder tilgitt, som han har begått i hele uken.

Men hver som med inderlighet mottar vievannets bestenkelse på en aposteldag, for ham utslettes de daglige synder, som han i fire uker har besmittet seg med.

Men i særdeleshet skulle dere med all flid bruke vievannsbestenkelsen på de fire høye fester. For med dette kunne dere fortjene dere et kvart års avlat.

Men når kirkevielsesfesten helligholdes, kunne dere ved vievannet bli forløste for et helt års daglige synder.

Her skulle dere også innprente dere nøye den gagnlige lære som den hellige St. Bernhard gir oss om dette: ”For (sier han) hver gang et menneske går forbi vievannet uten å stenke seg med det, så blir den onde ånd glad over det og spotter og ler av dette menneske, som slik forakter vievannet. For hadde djevelen kunnet bruke det med slik en virkning, så hadde han ikke så lenge, ja til evig tid, måtte brenne i helvete. Derfor, la deg hyppig og med andakt bestenke med det, så du må bli vasket ren for alle dine synder og motta den evige salighet. Amen.”

Til dette har Luther føyet følgende etterskrift:

Det brev bør huskes, for uten skjul

Står Paven her, av djevelen full,

Og lærer oss løgn og kjetteri

Og trolldomskunster og narreri.

Hva selv ei dåpen utrette kan,

Den kraft han giver det slette vann.

Med avguderi kun fyller han oss,

Og spotter Herren med hån og tross.

Med urt, tegn, billed og helgenskinn

Sitt spill han driver med troløst sinn.

Men han og hans Canon, - det er vårt svar:

I djevelens rike kun hjemme har.

(På et annet sted sier Luther om St. Bernhard, at han da han skulle dø, bare trøstet seg med troen på Kristus, og lot disse ord høre: ”Jeg har spilt mitt liv og brukt det skjendig. Men dette trøster jeg meg med, at jeg vet at min Herre Jesus Kristus på to måter har rett til Himmerikets rike. For det første har Han dette i og for seg, etter som Han er Guds sanne og virkelige Sønn og i evighet regjerer med Faderen. Dette kan jeg ikke trøste meg med. Men for det andre har Han også ved sin hellige lidelse og død erhvervet og skjenket meg Himmelen, og på den måte får også jeg Himmelen.”

”Var St. Bernhard (fortsetter Luther) ikke død i denne tro, så ville han med alt sitt munke og klostervesen ha faret ned i helvedes avgrunn til djevelen - - og jeg tror nå, at mangfoldige munker før deres endelikt har innsett og bekjent deres villfarelse og forlatt seg på Kristus, som er det eneste sanne lys, ved hvilket, og ved intet annet, menneskene blir opplyste, og at Gud, som er en barmhjertig Gud, således for Kristi skyld har forlatt dem deres synder.” Se: Dr. Martin Luthers utleggelse av Johannes Evangeliums 1. kap. i 17 prekener, København 1867, side 74.

Fort. n. nr.