Nyevangelismen

Av Pastor Stor Johan

Del 3.

II

Menneskets Syndegjeld

Kan virkelig menneskets syndegjeld gjøres opp av og med Gud på denne utvortes, uendelig lettvinte, rent mekaniske måte, som Nyevangelismen innbiller seg. Nyevangelismen begynner med å blande sammen det som Gud har adskilt, og må derfor på andre hold adskille det som Gud har sammenføyet. Å sone og å tilgi har Gud adskilt som to ganske forskjellige guddommelige handlinger, - disse slår Nyevangelismen sammen til ett. Å utslette i Himmelen og utslette i samvittigheten har Gud derimot uoppløselig bundet sammen, og det må ikke noe menneske adskille, slik som Nyevangelismen gjør.

Sone kan Frelseren uten å spørre etter vår bot og tro. Ved det gir Han seg til et offer for synden, til gjenløsningsbetaling for alle, og det kan Han alene utføre. I dette lar menneskene Ham være alene. Joh. 16, 32: Dere skal la meg være alene!

Frukten av dette er, at ”all synd skal forlates mennesket”, at synden altså er blitt tilgivelig, men ikke at den ubetinget er tilgitt. Men å utslette skylden og tilgi synderen, det kan ikke Gud gjøre alene, - der må synderen være med. Det kan nemlig ikke skje uten eller med synderens vilje.

Man behøver ikke å anføre noe annet ord av Skriften for med en gang å rothugge denne nyevangeliske villfarelse enn dette av Frelseren: All din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg, Mat. 18, 32. Gjelden kan altså ikke utslettes uten at det blir bedt om. Det er uten i minste måte å rokke ved denne grunnsannhet, at Frelseren senere lærer i Mat. 20, 28: Menneskesønnen skal gi sitt liv til gjenløsningsbetaling for mange.

Å ettergi gjelden er jo det samme som å utslette den. Mennesket må altså ifølge dette Jesu Ord begjære gjelden ettergitt for at den skal kunne ettergis. ”Herre, kom med dine summer og betal min gjeld for meg!” Heter det derfor i en av våre salmer. Ellers måtte Gud behandle mennesket som en død ting og ikke som en levende person. Så lenge dette ikke skjer, at gjelden begjæres ettergitt, ser vi jo av denne samme lignelse at Gud for fullt alvor krever gjelden, selv om den kan utslettes, men må betales av synderen selv inntil siste øre. Man ser altså av Mat. 20, 28 og 18, 32 at forsoning og rettferdiggjørelse på en aldeles uforsvarlig måte blir slått sammen til ett av Nyevangelismen!

(Professor Petersen sier treffende i en avhandling fra 1876 om forholdet mellom forsoning og rettferdiggjørelse i ”Luthersk Kirketidende”: ”Forsoningen har bare tilveiebrakt en mulighet av syndenes forlatelse, mens denne først ved troen blir til virkelighet. Forholdet mellom Gud og synderen er et personlig forhold. Betingelsen for at der kan finne sted en utsoning, er, at der bringes Gud et offer, kostelig nok til at Gud for dets skyld tilgir synderen hans skyld. Dette offer er brakt. Følgene av dette er at også synden er tilgitt, at den nødvendigvis må tilgis, eller at den kan tilgis? Likevel bare slik at den kan tilgis. Hvis den i selve forsoningen var tilgitt, da var forholdet mellom Gud og synderen ikke et personlig forhold, men et mekanisk, en oppfattelse, som vi ikke finner noen av de gamle dogmatikere fanget i.”)

Atter igjen er det Guds urokkelige orden at det som løses på jorden skal være løst i Himmelen, og det som bindes på jorden skal være bundet i Himmelen. Mat. 16, 19 og 18, 18. Hvorledes tør her igjen Nyevangelismen adskille det som Gud har sammenføyet. Nyevangelismen har jo slett ikke plass for at noe er bundet i Himmelen. For etter den har Gud engang forlatt og gjør nå ikke annet enn å forlate, eller rettere (da Gud ikke behøver å gjøre det opp igjen, som Han har gjort engang for alle), Gud deler ut, skjenker og meddeler denne ikke bare den tilveiebrakte, men etter Nyevangelismen og virkelig skjedde syndsforlatelse og dermed og Kristi rettferdighet som en Gave, som ”er gitt til alle”, til vantro så vel som til troende, bare de vil eller klarer å få dem til å motta. Men dette Frelserens Ord som var nevnt om å løse og binde, viser jo uimotsigelig, at den i samvittigheten ved syndeskylden gjeldbundne og er gjeldbundet hos Gud, - altså tilregnes skylden av Gud og følgelig ikke kan ”være kvitt sin gjeld hos Gud”.

Ganske visst, der er ved forsoningen foregått en bestemmelse ved denne gjeld, som stiller den under andre vilkår enn djevelens og de fortaptes gjeld. Den tilregnes nok, men likevel som den gjeld der ved soningen er betalt for og som derfor kan og skal utslettes under betingelse av bot og tro. Derfor handles der her etter Guds godhets og tålmodighets og langmodighets rikdom, Rom. 2, 4, og det vises overbærenhet av den grunn, Ap. Gj. 17, 30. Dette er den frukt av forsoningen som tilfaller alle. Det er den godhet som skal lede til omvendelse, - en usigelig viktig, ofte forsømt side av forkynnelsen, som av Nyevangelismen helt er skutt for glugg. Den vil jo ”lede til omvendelse” ved den falske preken: ”Din synd er forlatt, tro det”. Istedenfor omvendelse til syndenes forlatelse, Luk. 24, 47, etter den riktige læremåte, slik som Johannes og preket ”omvendelsens dåp til syndenes forlatelse”, preker Nyevangelisten i virkeligheten syndernes forlatelse til omvendelse, nemlig syndernes forlatelse som en allerede virkelig skjedd, ikke bare som en muliggjort.

Nyevangelismen griper av og til overfor de skriftsteder som absolutt motbeviser den, til den fortvilede utvei, at vi der har forkynnelsen, før forsoningen var skjedd. Etter at den er skjedd, påstås der, inntrer først det fulle Evangelium. Som om ikke forsoningen er den bestandige forutsetning som for menneskets fødsel som syndere slik og for all Guds forkynnelse. I virkeligheten ville jo Bibelen ellers kløves i to, med en ganske forskjellig forkynnelse i den store hovedsak om syndenes forlatelse. Den samme forkynnelse, som vi har hørt fra Frelseren, Mat. 16, 19 og 18, 18, hører vi med andre ord av den oppstandne Frelser i Joh. 20, 23. Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt. Forlates (etter den rette lesemåte) betegner en guddommelig handling som inntrer i et bestemt øyeblikk, mens er fastholdt betegner at syndene allerede før var fastholdt og fremdeles vedblir å være fastholdt.

Her har vi nå den oppstandne Frelsers Ord for at enten forlates synden, og da er den ikke lenger fastholdt, eller og fastholdes den og da er den ikke i noen forstand forlatt. Hvorledes man enda bare innfor et eneste slikt Herrens Ord kan våge å påstå, at menneskets synd virkelig er forlatt før det omvender seg, er ufattelig. Men derfor vet nå Nyevangelistene heller ingen utvei med dette, at Gud ”fastholder synd”. De må gripe til den påstand, at det er kirken som fastholder synd, ikke Gud. Eller de vrir seg ifra saken ved å tale om at det er å overbevise den ubotferdige synder om, at han er ikke i den sinnsforfatning at han kan motta syndenes forlatelse. Men dermed forkynner de ham like fullt at Gud har forlatt ham, og at Gud følgelig ikke beholder ham synden, for å holde fast på begge deler på en gang ville jo være ”å lære ja og nei i samme sak”. Det må altså ifølge dette Ord av Herren, som ifølge Skriften for øvrig blir stående fast, som Luther sier i Hyrdebrev s. 35 og ofte andre steder: ”Å løse, hva vil vel det si annet enn å forkynne at syndere er forlatt av Gud, og å binde hva vil vel det si annet enn å ta bort Evangeliet og forkynne at synden ikke er forlatt?”

Forts. n. nr.