Om barn

Av Martin Luther.

Morsmelken er den beste og sunneste for små barn, fordi de er vandt til den fra mors liv. Når barn får svære og grove ammer, så kommer de, som erfaringen lærer, til å ligne dem. Derfor er det hverken naturlig eller gledelig når en mor ikke selv gir sitt barn å die, for til det har Gud gitt henne melk i hennes bryst. En annen sak er det når hun er for svak til det, for nød bryter alle lover som man sier.

Dr. M. Luther så på sine barn og sa: «Akk, hvilken stor, rik og herlig velsignelse er ikke ektestanden. Hvilken glede å tenke på etterkommerne som skulle leve og virke på jorden, når vi for lenge siden er blitt til støv.

Da Dr. Jonas, for å komme i hu skapelsen, en dag hadde hengt en skjønn og fruktbar kirsebærgren opp over bordet hos Luther og priste Gud for den, sa Dr. Martin: «Hvorfor tenker de heller ikke først og fremst over dette, når de ser på deres barn, som er deres livsfrukter og er mye skjønnere og herligere skapninger enn alle frukter på trærne. På dem skuer man den Guds allmakt, visdom og kunst, som har skapt dem av intet og i et år gitt dem liv, legeme og alle lemmer både fine og vakre og som vil ernære og oppholde dem. Ikke dess mindre går vi uten å akte det noe særlig, ja kunne vel enda bli blinde og gjerrige ved slike Guds gaver. For svært ofte er det jo tilfelle, at folk, når de får barn, blir gjerrige og begynner å skrape penger sammen bare for å etterlate alt til deres barn. De vet ikke at der er beskikket et lite barn dets beskjedne del, ennå før det kommer til verden, hvor mye det skal ha og hva det skal bli av det. Et kjent munnhell sier også: Jo flere barn dess mer lykke.»

En dag stod alle Luthers barn omkring ham og stirret ufravendt på all den frukt som var satt på bordet. Det la faren merke til og sa: «Den, som vil se et bilde på en som gleder seg i håpet, kan komme her. Å, gid vi kunne se hen til dommedag, likeså glade i håpet!»

En av småguttene satt en gang ved bordet og talte på sin barnlige vis om livet i Himmelen og mente, at der oppe måtte være stor glede med god mat og dans, og at der måtte det være aller best å bo, for i stedet for vann var der bare melk, og på trærne vokste bare kringler. Da sa Luther: «Barnas liv er det beste og saligste, for de kjenner ikke timelige bekymringer, ser ikke de slemme svermerne som kirken er full av, føler hverken skrekk for død eller helvete og har bare rene tanker og fornøyelige spekulasjoner.»

Man fortalte Luther, at hans fireårige datter ofte med glad tillit talte om Kristus, de kjære engler og den evige glede i Himmelen. Da sa han til henne: «Kjære barn, hvem som bare kunne tro fast på det!» Barnet spurte nå med stort alvor faren om han da ikke trodde på det? Til dette svarte han: «De kjære barn lever i uskyldighet, kjenner ikke til noen synd, ikke til misunnelse, vrede, gjerrighet, vantro og slike ting. De er derfor glade, har en god samvittighet, frykter ingen fare, hverken krig, pest, død eller annet og tar et eple for en mark. Hva de hører om Kristus og det tilkommende liv, det tror de i all enfoldighet og taler med glede om det. Derfor formaner Herren også oss eldre alvorlig til å følge barnas eksempel, når Han sier: Uten I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde i Himmerikets Rike. Mark. 10, 15. For barna tror på den rette måte, derfor elsker Jesus dem og deres barnlige lek. Derimot er Han en fiende av verdens visdom. Mat. 11, 25.

Den lille Martin hadde en hund, som han lekte med. Da hans far så det, sa han: «Denne gutt preker Guds Ord i gjerninger, for Gud sier: Hersk over fiskene i havet og over alle dyrene på jorden! 1 Mos. 1, 28, og denne hund tåler alt av barnet.»

«Du gode Gud – utbrøt Luther en dag ved bordet – hva for en hjertebanking må Abraham ha hatt, da Gud befalte ham å ofre hans kjæreste, hans eneste sønn! Hvor tung måtte ikke hans gang til Moria berg ha vært for ham! Han har visst ikke sagt et ord om dette til Sara. Jeg ville for sant gå i rette med Gud dersom Han bød og tiltrodde meg slikt.» Da tok Kathe ordet og sa: «Jeg kan ikke få i mitt hode at Gud skulle kreve av noen en så grusom ting som den, selv å avlive sitt barn?» «Kjære Kathe, svarte Luther, hvorledes kan du da tro at Gud har villet la sin enbårne Sønn, vår Herre og Frelser, dø for oss, da han likevel ikke har hatt noe kjærere enn denne kjære Sønn hverken i Himmelen eller på jorden? Skulle ikke den menneskelige fornuft trekke ut den slutning, at Gud hadde vist seg mye faderligere, nådigere og vennligere mot Kaifas, Pilatus, Herodes og andre enn imot sin enbårne og elskelige Sønn, den Herre Jesus Kristus?»

Dr. Martin ville i tre dager ikke se sin sønn Johannes for sine øyner og heller ikke ta ham til nåde, før enn han i et brev ba ham ydmykt om det.

Da moren, Dr. Jonas og Dr. Teutleben ba for ham, sa han: «Jeg ville heller ha en død enn en ufordragelig sønn. Ap. Paulus har ikke for intet sagt, at en biskop skal forestå sitt hus vel og ha lydige barn, 1 Tim. 3, 4. han skal være et godt eksempel for andre mennesker og ikke til forargelse. Vi prester er stillet så høyt, fordi vi skulle gi andre et godt eksempel. Men våre barn som ter seg dårlig, forarger andre. Slike knekter ville synde på vår regning. Selv når de synder og begår alle slags dårligheter, så får jeg likevel ikke vite det, man sier det ikke til meg men skjuler det for meg. Det går oss, som Ordet sier: Hva ondt der skjer i våre egne hus, det får vi selv vite aller sist. Først når all verden har løpt rundt med det i alle gater så kommer det oss for øre. Derfor er det nødvendig å straffe ham og ikke på noen måte se gjennom fingrene med ham eller la ham gå fri.

Man må straffe barn slik at eplet er ved siden av riset. Uduelige skolemestre forderver mangt et edelt sinn ved deres buldring, skjelling og slag og omgås ikke barna annerledes enn en bøddel eller stokkmester omgås en tyv.

Da den lille Hans en gang ble båret bort til Luther, kysset og kjærtegnet han ham og sa: «Du gode Gud, hvor kjær må Adam ikke ha hatt Kain, det førstefødte menneske – og han ble siden en brodermorder! O ve!»