Når Evangeliet virker
som Lov Av Nils
Borge Teigen, Lebesby Den frie vilje Idet gamle
Hellas levde det en fattig filosof som het Diogenes. En dag fikk han besøk av
Aleksander den store. Han spurte hva han skulle gi ham. Han kunne ønske seg
hva som helst. Da svarte han: ”Gå til side, så solen
kan skinne på meg!” Slik må også vi tre til side så vi ikke med vår
formørkede forstand og vår egen kraft og vilje skal hindre hans nådes sol i å
lyse inn i våre hjerter. For den levende tro er ikke noe vi kan gripe med
fornuften eller nå med vår vilje. Tvert imot, de er bare i veien og gir oss
en selvlaget tro som er uten liv i Gud. Derfor må Gud få dem til å holde opp,
så den døde får høre hans røst. For
før Jesus kunne tale det livgivende ord til den døde gutten, måtte han legge
sin hånd på båren så bærerne – d.v.s. tilliten til
loven og våre egne evner- kunne stoppe opp og stå stille (Luk 7:14).[i]
Det er dette
som skjer når noen erkjenner sin utakknemlighet. Da stopper han opp og står
stille så Gud kan snu ham. Dette er den høyeste erkjennelse vår forstand kan
få på det religiøse område. Å gi opp vår motstand mot Gud er det lengste vi
kan nå med vår vilje. Da er vi blitt som små barn (Matt 18:3). For skjønt de
er syndere, har de ennå ikke begynt å gjøre motstand mot ordet. Derfor kan
Gud gi dem den levende tro gjennom evangeliet uten å bearbeide dem på
forhånd. Dette er en av grunnene til at vi med frimodighet kan si at de er
frelst når de er døpt. For troen er
ikke en handling av viljen eller en tilslutning av fornuften. Den er et
inngrep og en innplantning utenfra av Den Hellige Ånd gjennom evangeliets
ord. Dette er
fremmed for vår forstand, for den fatter ikke fallets følger og heller ikke
Åndens verk (1.Kor.2:14, P376,2). Dessuten vil den
ikke miste sin ære. Derfor har det
alltid vært en åndskamp mellom den sanne kristendom og humanismen -det er den
åndsretning som har denne tro på mennesket. Jesus måtte kjempe mot fariseerne
som mente at vi hadde beholdt vår frie vilje så vi kunne velge det som var
godt i Guds øyne. De erkjente at de trengte hans hjelp, men de forsto ikke at
de var fortapt og hadde bruk for hans frelse.
Derfor avviste de Jesus. [ii] I
kirkehistorien er Augustins strid med Pelagius og
Luthers strid med Erasmus vel kjent. Den berømte humanisten Erasmus av
Rotterdam hevdet at mennesket hadde fri vilje. Dette begrunnet han med at når
Gud befalte noe, så betydde det at da hadde mennesket også viljekraft til å
gjøre det. Ellers hadde han holdt oss for narr og kunne ikke stille oss til
regnskap. Dette var
Luther helt uenig i og mente at det stred mot Guds klare ord. Dessuten truet
det artikkelen om rettferdiggjørelse av tro alene. Derfor skrev han et
kampskrift som het ”Om den trellbundne vilje”. Her slår han fast at når Gud
gir sine befalinger, så mener han alvor. Samtidig avslører han at vår vilje
er så trellbundet at vi verken kan eller vil gjøre som Gud sier. For
eksempel, når han befaler Israel å velge livet (5.Mos
30:19)[iii],
så viser historien og erfaringen at vi ikke er i stand til det. Vi har en viss frihet i jordiske ting, men
uten Den Hellige Ånd kan vi ikke velge det åndelige gode (P378).[iv] Dersom vi greier det, blir Åndens gjerning
overflødig. Da er det ikke nødvendig at han opplyser oss og leder oss til
Kristus. Omvendelsen som valg Men dette
betyr ikke at vi skal la være forkynne dette valg. Vi skal tale som Guds ord
(1.Pet 4:11), og til det hører også Mose ord om å
velge. Og selv om det naturlige
menneske ikke er i stand til det, så virker ordet hva det nevner, hvor og når
Gud vil, når evangeliet er forent med denne befaling.[v] Derfor kan
vi, ja vi skal, forkynne omvendelsen som et valg. Men vi må være forsiktige
så vi ikke anvender det på tilegnelsen av troen. For valget går kun på hvordan
vi forholder oss til kallet. Når noen velger å gi ordet rom i sitt hjerte,
vil Gud selv føre dem til det punkt at han skjenker dem troen så de kan synge
og juble: ”Mitt valg er gjort, jeg vil følge Jesus!” Slik må vi
også forstå Pontoppidan når han sier at Gud gir mennesket kraft til å ta imot
hans nåde (P471). Det betyr at de kan velge om de vil stå kallet imot eller
gi det rom i sitt hjerte. Det vil si, når det ikke er snakk om ytre
gjerninger eller beslutninger, ligger nok det aktive valg mer på nei-siden
enn på ja-siden. Det betyr at mennesket aktivt velger å trosse kallet i
stedet for å gi etter for en undring og uro som fører til erkjennelse og
syndenød. Når man gir
etter for noe, forutsettes det at han i utgangspunktet var imot og kanskje
også strittet imot. Men så ga han etter fordi han ble dradd imot det med en
uimotståelig kraft. Kanskje kom det for brått og overrumplet deg, eller at
det ikke slapp taket før du var fanget. Det har sikkert mange erfart med
syndens lyst. Men også
Guds kall har noe uimotståelig ved seg. For her blir du stilt ansikt til
ansikt med sannheten og kan ikke unndra deg (1.Mos
3:9, Esek 20:35). Dette er ikke som lystens bedrag
som fører oss inn i trelldom. Men det er sannhetens og samvittighetens
uimotståelige kraft som fører oss ut i frihet. For denne overbevisning er ikke noe som
blir dyttet på oss utenfra. Det er evangeliets frigjørende kraft som kommer
til oss utenfra, men trenger seg frem innenfra på tross av fangevokternes
motstand. For frihet er ikke å følge sine lyster, men å følge sitt hjerte.
For det er ditt hjerte som er ditt egentlige og dypeste jeg. Derfor kan vi
ikke motstå kallet uten å fornekte og krenke det dypeste i oss selv. [vi] Derfor blir
vår forestilling om omvendelsen for snever hvis vi ensidig fremstiller den
som et valg. Den er først og fremst en erkjennelse og en nød. Og denne nød
driver mennesket til å be, og denne bønn blir lagt merke til av Gud i
himmelen. Det ser vi da Paulus ble kalt. ”Se, han ber!” sa Herren om ham til Ananias
(Apg 9:11). Som fariseer hadde han bedt både titt
og ofte, uten at Gud hadde aktet på det (Luk 18:9-14). Men nå ber han i sin
nød. Og det er ikke en hvilken som helst nød. Han er i dyp syndenød, og en
slik bønn blir lagt merke til av ham som bor i det høye (Jes 57:15). Derfor
sier Pontoppidan at det er bare de som er omvendt eller på omvendelsens vei,
som kan be på en måte som behager Gud (P545).
Forts. n. nr. |
|
[i] Luther Evang. 16.søndag etter trefoldighet s.494
[ii] Odeberg s. 53ff.
Fariseismens lære om den frie vilje
[iii] Om den
trälbundna s.145-147. WA 678-679 i Luthers samlede verker
[iv] CA 18 s.35f
[v] CA 5 s.31.2
[vi] OVS. Drømmen: s.42. Andersen: Troslære s.146. Denne uimotståelige overbevisning er ikke det samme som
Pontoppidan avviser når han sier at nåden ”tar
ingen med hals og hår.” Collegium s. 165.