Når Evangeliet virker som Lov

Av Nils Borge Teigen, Lebesby

 

Den frie vilje

Idet gamle Hellas levde det en fattig filosof som het Diogenes. En dag fikk han besøk av Aleksander den store. Han spurte hva han skulle gi ham. Han kunne ønske seg hva som helst. Da svarte han: ” til side, så solen kan skinne på meg!” Slik må også vi tre til side så vi ikke med vår formørkede forstand og vår egen kraft og vilje skal hindre hans nådes sol i å lyse inn i våre hjerter. For den levende tro er ikke noe vi kan gripe med fornuften eller nå med vår vilje. Tvert imot, de er bare i veien og gir oss en selvlaget tro som er uten liv i Gud. Derfor må Gud få dem til å holde opp, så den døde får høre hans røst.  For før Jesus kunne tale det livgivende ord til den døde gutten, måtte han legge sin hånd på båren så bærerne – d.v.s. tilliten til loven og våre egne evner- kunne stoppe opp og stå stille (Luk 7:14).[i]

 

Det er dette som skjer når noen erkjenner sin utakknemlighet. Da stopper han opp og står stille så Gud kan snu ham. Dette er den høyeste erkjennelse vår forstand kan få på det religiøse område. Å gi opp vår motstand mot Gud er det lengste vi kan nå med vår vilje. Da er vi blitt som små barn (Matt 18:3). For skjønt de er syndere, har de ennå ikke begynt å gjøre motstand mot ordet. Derfor kan Gud gi dem den levende tro gjennom evangeliet uten å bearbeide dem på forhånd. Dette er en av grunnene til at vi med frimodighet kan si at de er frelst når de er døpt.  For troen er ikke en handling av viljen eller en tilslutning av fornuften. Den er et inngrep og en innplantning utenfra av Den Hellige Ånd gjennom evangeliets ord.

 

Dette er fremmed for vår forstand, for den fatter ikke fallets følger og heller ikke Åndens verk (1.Kor.2:14, P376,2). Dessuten vil den ikke miste sin ære.  Derfor har det alltid vært en åndskamp mellom den sanne kristendom og humanismen -det er den åndsretning som har denne tro på mennesket. Jesus måtte kjempe mot fariseerne som mente at vi hadde beholdt vår frie vilje så vi kunne velge det som var godt i Guds øyne. De erkjente at de trengte hans hjelp, men de forsto ikke at de var fortapt og hadde bruk for hans frelse.  Derfor avviste de Jesus. [ii]

 

I kirkehistorien er Augustins strid med Pelagius og Luthers strid med Erasmus vel kjent. Den berømte humanisten Erasmus av Rotterdam hevdet at mennesket hadde fri vilje. Dette begrunnet han med at når Gud befalte noe, så betydde det at da hadde mennesket også viljekraft til å gjøre det. Ellers hadde han holdt oss for narr og kunne ikke stille oss til regnskap.

 

Dette var Luther helt uenig i og mente at det stred mot Guds klare ord. Dessuten truet det artikkelen om rettferdiggjørelse av tro alene. Derfor skrev han et kampskrift som het ”Om den trellbundne vilje”. Her slår han fast at når Gud gir sine befalinger, så mener han alvor. Samtidig avslører han at vår vilje er så trellbundet at vi verken kan eller vil gjøre som Gud sier. For eksempel, når han befaler Israel å velge livet (5.Mos 30:19)[iii], så viser historien og erfaringen at vi ikke er i stand til det.  Vi har en viss frihet i jordiske ting, men uten Den Hellige Ånd kan vi ikke velge det åndelige gode (P378).[iv]  Dersom vi greier det, blir Åndens gjerning overflødig. Da er det ikke nødvendig at han opplyser oss og leder oss til Kristus.  

 

                                                      Omvendelsen som valg

Men dette betyr ikke at vi skal la være forkynne dette valg. Vi skal tale som Guds ord (1.Pet 4:11), og til det hører også Mose ord om å velge.  Og selv om det naturlige menneske ikke er i stand til det, så virker ordet hva det nevner, hvor og når Gud vil, når evangeliet er forent med denne befaling.[v]

 

Derfor kan vi, ja vi skal, forkynne omvendelsen som et valg. Men vi må være forsiktige så vi ikke anvender det på tilegnelsen av troen. For valget går kun på hvordan vi forholder oss til kallet. Når noen velger å gi ordet rom i sitt hjerte, vil Gud selv føre dem til det punkt at han skjenker dem troen så de kan synge og juble: ”Mitt valg er gjort, jeg vil følge Jesus!”

           

Slik må vi også forstå Pontoppidan når han sier at Gud gir mennesket kraft til å ta imot hans nåde (P471). Det betyr at de kan velge om de vil stå kallet imot eller gi det rom i sitt hjerte. Det vil si, når det ikke er snakk om ytre gjerninger eller beslutninger, ligger nok det aktive valg mer på nei-siden enn på ja-siden. Det betyr at mennesket aktivt velger å trosse kallet i stedet for å gi etter for en undring og uro som fører til erkjennelse og syndenød.

 

Når man gir etter for noe, forutsettes det at han i utgangspunktet var imot og kanskje også strittet imot. Men så ga han etter fordi han ble dradd imot det med en uimotståelig kraft. Kanskje kom det for brått og overrumplet deg, eller at det ikke slapp taket før du var fanget. Det har sikkert mange erfart med syndens lyst.

 

Men også Guds kall har noe uimotståelig ved seg. For her blir du stilt ansikt til ansikt med sannheten og kan ikke unndra deg (1.Mos 3:9, Esek 20:35). Dette er ikke som lystens bedrag som fører oss inn i trelldom. Men det er sannhetens og samvittighetens uimotståelige kraft som fører oss ut i frihet.  For denne overbevisning er ikke noe som blir dyttet på oss utenfra. Det er evangeliets frigjørende kraft som kommer til oss utenfra, men trenger seg frem innenfra på tross av fangevokternes motstand. For frihet er ikke å følge sine lyster, men å følge sitt hjerte. For det er ditt hjerte som er ditt egentlige og dypeste jeg. Derfor kan vi ikke motstå kallet uten å fornekte og krenke det dypeste i oss selv.  [vi]

 

Derfor blir vår forestilling om omvendelsen for snever hvis vi ensidig fremstiller den som et valg. Den er først og fremst en erkjennelse og en nød. Og denne nød driver mennesket til å be, og denne bønn blir lagt merke til av Gud i himmelen. Det ser vi da Paulus ble kalt. ”Se, han ber!” sa Herren om ham til Ananias (Apg 9:11). Som fariseer hadde han bedt både titt og ofte, uten at Gud hadde aktet på det (Luk 18:9-14). Men nå ber han i sin nød. Og det er ikke en hvilken som helst nød. Han er i dyp syndenød, og en slik bønn blir lagt merke til av ham som bor i det høye (Jes 57:15). Derfor sier Pontoppidan at det er bare de som er omvendt eller på omvendelsens vei, som kan be på en måte som behager Gud (P545).

                                                                                                                              Forts. n. nr.

 

 



[i] Luther Evang. 16.søndag etter trefoldighet s.494

[ii] Odeberg s. 53ff. Fariseismens lære om den frie vilje

[iii]  Om den trälbundna s.145-147. WA 678-679 i Luthers samlede verker

[iv] CA 18 s.35f

[v] CA 5 s.31.2

[vi] OVS. Drømmen: s.42. Andersen: Troslære s.146. Denne uimotståelige overbevisning er ikke det samme som

 Pontoppidan avviser når han sier at nåden ”tar ingen med hals og hår.” Collegium s. 165.