Nyevangelismen

Av Pastor Storjohan

Del 4.

Enhver bør innse, at hele stillingen dermed ble forfalsket. Hele den orden som jo bare er i den gjeldbundnes egen interesse, og uten dette kan ikke den selvforskyldte gjeldbundne umulig bli hjulpet, (saliggjørelsens orden) er brutt her og styrtet om. Hva er følgen av det? – Ja, den ville jo være kjødelig trygghet, idet noe holdes for sant som ikke var sant, og som førte til at det ble temmelig likegyldig hvor stor eller liten gjelden var, hvor mye den øket, og det ble i grunnen en innbilling, en illusjon, når man hadde følt seg trykket av gjelden, ja enda bare kjent seg skyldig. Man var i så tilfelle bare blitt holt uvitende om det egentlige forhold. Det hele ville tilslutt føre til at man for sent så at man ved slikt falskt oppgjør kunne få kraft til å motstå fristelsen til på ny å stifte gjeld. Man ville snarere ende med å si: Det er en ærlig sak å stifte gjeld, selv om man ikke kan betale.

Hvilken annen virkning enn en demoraliserende kunne man altså vente av en slik opplysning om gjeldens utslettelse, som hadde nok i dette: ”Hold det bare for sant, ta bare imot”, mens betingelsen var skutt til side: ”Du er skyldig, gjør opp, be om oppgjør, erkjenn at du ikke kan klare deg, ty til din Broder”. Men hvis man ville påstå at alt dette oppnådde man nettopp sikrest ved å fortie eller nekte betingelsen, for herved ville man sikrest bevege synderen til å gjøre opp å ta imot, etter som oppgjøret ikke hadde noe å gjøre med å bevege broren til å kvitere gjelden, for han var jo, som den innbetalte sum viste, allerede nok beveget før, ja da ville nok enhver far, som har en gjeldbundet sønn – overhode enhver kreditor – vite, at slikt røpet en fullstendig uvitenhet til det menneskelige hjertes falskhet. I menneskelige gjeldsforhold ville neppe noen resonere så løst, så meningsløst, ja bunnløst. Hvorfor vil man så gjøre det i menneskets gjeldsforhold til Gud, hvor det gjelder de 10 000 talenter. Kam den av egen erfaring å ha lært menneskehjertets falskhet å kjenne, end si, følt seg virkelig trykket av sin syndegjeld, som vil by synderen et så lettvint oppgjør og forlede til å ta denne benvei inn i Guds Rike. – Benveier er senveier, men benveier er og ménveier (skadeveier) – det vil de få erfare som lar seg lokke inn på dem.

(Jeg reiste en gang med en mann i Sveits, som med dyp rørelse fortalte meg om en ung mann som av foreldrene var betrodd ham som følgesvenn på en fottur i fjellene. Den unge mannen hadde for vane for å spare på sikksakk veiene i fjellene, å hoppe tvers over, og ville tross alle advarsler ikke slutte med det. Enden ble, at han falt ned og slo seg i hjel. ”Akk, de ulykkelige beinveier”, utbrøt min ledsager. ”Dobbelt ulykkelige i åndelige ting”, tenkte jeg.)

En nyevangelist i Sverige fortalte meg at han var blitt en kristen mann ved at en forsikret ham: ”Din synd er forlatt, enten du tror det eller ei, du gjør best i å tro det, ellers har du ingen nytta av det”. Er det slik, tenkte han, skal jeg sannelig tro det. Men hva slags kristendom dette hadde til følge det fikk jeg beviser nok for. Sin oppfattelse av salighets-veien fremstilte han svært treffende ved følgende bilde: ”I Guds hovedbok er der bare rene blader, for all gjeld er jo utslettet. Det som nå trengs er bare at den kontrabok, som mennesket har i sin samvittighet bringes i overensstemmelse med hovedboken, idet gjelden utslettes der”. At dette er den løseste av alle løse salighets veier burde likevel være lett å innse. Når en vil ha rede på sin gjeld, går man jo med kontraboken til kjøpmannen for å få alt innført. For kontraboken føres ofte uordentlig, men ikke kjøpmannens gjeldsbok, der glemmes ikke noen post. Men så får man vite, at alt er utslettet, så river man simpelthen kontraboken i stykker og kaster den bort. Hva er hensikten med å innføre gjelden når den likevel er betalt og utslettet. Det er en både sur og ydmykende gange å komme med den forlagte, uordentlige førte kontrabok og få alt innskrevet og finner at gjelden, så løst og flott opptatt, var en ganske annen enn man tenkte seg og da se seg bankerott og så måtte ty til selvskyldneren og be han betale: Gå i borgen for meg! Es. 38, 14. Hvor fristende å slippe for alt det ved Nyevangelismens lette vei og enda til å få det anbefalt som det eneste, alene fullkomne frie Evangelium, som sjelene fort vekk kommer til vekkelse ved! Men hvilken vekkelse?

Forts. n. nr.