Om barn Av Martin
Luther Morsmelken er den
beste og sunneste for små barn, fordi de er vandt til den fra mors liv. Når
barn får svære og grove ammer, så kommer de, som erfaringen lærer, til å
ligne dem. Derfor er det hverken naturlig eller gledelig når en mor ikke selv
gir sitt barn å die, for til det har Gud gitt henne melk i hennes bryst. En
annen sak er det når hun er for svak til det, for nød bryter alle lover som
man sier. Dr. M. Luther så på sine
barn og sa: «Akk, hvilken stor, rik og herlig velsignelse er ikke
ektestanden. Hvilken glede å tenke på etterkommerne som skulle leve og virke
på jorden, når vi for lenge siden er blitt til støv. Da Dr. Jonas, for å
komme i hu skapelsen, en dag hadde hengt en skjønn og fruktbar kirsebærgren
opp over bordet hos Luther og priste Gud for den, sa Dr. Martin: «Hvorfor
tenker de heller ikke først og fremst over dette, når de ser på deres barn,
som er deres livsfrukter og er mye skjønnere og herligere skapninger enn alle
frukter på trærne. På dem skuer man den Guds allmakt, visdom og kunst, som
har skapt dem av intet og i et år gitt dem liv, legeme og alle lemmer både
fine og vakre og som vil ernære og oppholde dem. Ikke dess mindre går vi uten
å akte det noe særlig, ja kunne vel enda bli blinde og gjerrige ved slike
Guds gaver. For svært ofte er det jo tilfelle, at folk, når de får barn, blir
gjerrige og begynner å skrape penger sammen bare for å etterlate alt til
deres barn. De vet ikke at der er beskikket et lite barn dets beskjedne del,
ennå før det kommer til verden, hvor mye det skal ha og hva det skal bli av
det. Et kjent munnhell sier også: Jo flere barn dess mer lykke.» En dag stod alle
Luthers barn omkring ham og stirret ufravendt på all den frukt som var satt
på bordet. Det la faren merke til og sa: «Den, som vil se et bilde på en som
gleder seg i håpet, kan komme her. Å, gid vi kunne se hen til dommedag,
likeså glade i håpet!» En av småguttene satt en
gang ved bordet og talte på sin barnlige vis om livet i Himmelen og mente, at
der oppe måtte være stor glede med god mat og dans, og at der måtte det være
aller best å bo, for i stedet for vann var der bare melk, og på trærne vokste
bare kringler. Da sa Luther: «Barnas liv er det beste og saligste, for de
kjenner ikke timelige bekymringer, ser ikke de slemme svermerne som kirken er
full av, føler hverken skrekk for død eller helvete og har bare rene tanker
og fornøyelige spekulasjoner.» Man fortalte Luther, at hans
fireårige datter ofte med glad tillit talte om Kristus, de kjære engler og
den evige glede i Himmelen. Da sa han til henne: «Kjære barn, hvem som bare
kunne tro fast på det!» Barnet spurte nå med stort alvor faren om han da ikke
trodde på det? Til dette svarte han: «De kjære barn lever i uskyldighet,
kjenner ikke til noen synd, ikke til misunnelse, vrede, gjerrighet, vantro og
slike ting. De er derfor glade, har en god samvittighet, frykter ingen fare,
hverken krig, pest, død eller annet og tar et eple for en mark. Hva de hører
om Kristus og det tilkommende liv, det tror de i all enfoldighet og taler med
glede om det. Derfor formaner Herren også oss eldre alvorlig til å følge
barnas eksempel, når Han sier: Uten I
omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde i Himmerikets Rike.
Mark. 10, 15. For barna tror på den rette måte, derfor elsker Jesus dem og
deres barnlige lek. Derimot er Han en fiende av verdens visdom. Mat. 11, 25. Den lille
Martin hadde en hund, som han lekte med. Da hans far så det, sa han: «Denne gutt
preker Guds Ord i gjerninger, for Gud sier: Hersk over fiskene i havet og
over alle dyrene på jorden! 1 Mos. 1, 28, og denne hund tåler alt av barnet.» «Du gode Gud
– utbrøt Luther en dag ved bordet – hva for en hjertebanking må Abraham ha
hatt, da Gud befalte ham å ofre hans kjæreste, hans eneste sønn! Hvor tung
måtte ikke hans gang til Moria berg ha vært for ham! Han har visst ikke sagt
et ord om dette til Sara. Jeg ville for sant gå i rette med Gud dersom Han
bød og tiltrodde meg slikt.» Da tok Kathe ordet og sa: «Jeg kan ikke få i
mitt hode at Gud skulle kreve av noen en så grusom ting som den, selv å
avlive sitt barn?» «Kjære Kathe, svarte Luther, hvorledes kan du da tro at
Gud har villet la sin enbårne Sønn, vår Herre og Frelser, dø for oss, da han
likevel ikke har hatt noe kjærere enn denne kjære Sønn hverken i Himmelen
eller på jorden? Skulle ikke den menneskelige fornuft trekke ut den slutning,
at Gud hadde vist seg mye faderligere, nådigere og
vennligere mot Kaifas, Pilatus, Herodes og andre enn
imot sin enbårne og elskelige Sønn, den Herre Jesus Kristus?» Dr. Martin
ville i tre dager ikke se sin sønn Johannes for sine øyner og heller ikke ta
ham til nåde, før enn han i et brev ba ham ydmykt om det. Da moren,
Dr. Jonas og Dr. Teutleben ba for ham, sa han: «Jeg
ville heller ha en død enn en ufordragelig sønn. Ap. Paulus har ikke for
intet sagt, at en biskop skal forestå sitt hus vel og ha lydige barn, 1 Tim.
3, 4. han skal være et godt eksempel for andre mennesker og ikke til
forargelse. Vi prester er stillet så høyt, fordi vi skulle gi andre et godt
eksempel. Men våre barn som ter seg dårlig, forarger andre. Slike knekter
ville synde på vår regning. Selv når de synder og begår alle slags
dårligheter, så får jeg likevel ikke vite det, man sier det ikke til meg men
skjuler det for meg. Det går oss, som Ordet sier: Hva ondt der skjer i våre
egne hus, det får vi selv vite aller sist. Først når all verden har løpt
rundt med det i alle gater så kommer det oss for øre. Derfor er det nødvendig
å straffe ham og ikke på noen måte se gjennom fingrene med ham eller la ham
gå fri. Man må
straffe barn slik at eplet er ved siden av riset. Uduelige skolemestre
forderver mangt et edelt sinn ved deres buldring, skjelling og slag og omgås
ikke barna annerledes enn en bøddel eller stokkmester omgås en tyv. Da den lille
Hans en gang ble båret bort til Luther, kysset og kjærtegnet han ham og sa:
«Du gode Gud, hvor kjær må Adam ikke ha hatt Kain, det førstefødte menneske –
og han ble siden en brodermorder! O ve!» Da den lille
Martin en gang lå ved sin mors bryst og diet, sa Luther: «Paven, Hertug
Georg, alle deres tilhengere og alle djevler er fiendtlig innstilt mot dette
barn som mot alt, hva som hører meg til. Men det bekymrer slett ikke det søte
lille barn. Det er ikke redd for noen av dem, bryr seg ikke det ringeste om
at de er så mange og i tillegg så mektige herrer som har ondt i sinnet, men
det dier med glede, ser seg fornøyd omkring, er ved godt mot og lar dem
vredes, så lenge de behager. Foreldrenes
kjærlighet og omhu for deres barn er så stor og sterk at jo mer barna trenger
til hjelp og pleie, desto omhyggeligere og ivrigere
er foreldrene i å yte dem den. Min lille Martin er min beste skatt, for han
trenger mer til min hjelp og omsorg, enn Johannes og Magdalene.
De kunne nå tale og forlange, hva de ønsket og behøvde. Derfor trenger de
ikke til så stor omsorg. Da Dr.
Martin en gang i året 1538 hørte at hans barn trettet og kivdes, men straks
etter igjen ble enige og forliktes godt, sa han: «Kjære Herre Gud, hvor må
ikke disse barns liv og lek behage deg vel! Ja, alle deres synder er ikke
annet enn syndsforlatelse!» Et barn på
syv år og under der dør aller gladest uten frykt for døden. Så snart vi
vokser til og blir eldre, begynner vi å føle døden og helvete og å frykte for
det. Luther
velsignet et av sine barn, som satt på barnepikens arm og sa: «Gå hen og bli from! Penger vil jeg ikke etterlate deg, men
jeg vil etterlate deg en rik Gud, som ikke vil forlate deg. Bli bare from og
god! Dertil hjelpe deg Gud! Amen!» |
|