Tilbakeblikk

                                         Av Hans Nielsen Hauge.

                                                       2. og siste del

I 1805 oppstod dels heftig bekymring hos mange for sin salighet, dels var mange bedrøvet på grunn av mitt harde fengsel, og enkelte var så redde for å lide forfølgelse at de fornektet sin Gud. Likevel bredde Guds Ord seg til en del.

 

Året 1806 var nesten likedan som 1805.

I 1807 kunne den erfarne merke mer lunkenhet.

I 1808 tok denne lunkenhet i gudelige øvelser sterkt til. Årsaken syntes å være, først: At den alminnelige oppbyggelse i Guds Ord og gudelige samtaler hørte opp. Dette kom igjen av strenge forfølgelser som truet dem som talte og hadde talt for noen som var samlet. Jeg hadde advart imot å overtrede Kongens bud, og mente at de likevel kunne oppbygge hverandre i private samtaler. At dette hørte opp skriver seg vel fra at når mennesket går ett skritt tilbake, blir det som oftest to.

 

For det andre tok de som før hadde levd i en sann fornektelse, mer del med verden i forfengelighet og prakt og mange gikk for mye opp i å samle verdens gods. At det under dette stakk ære og egennytte, disse farlige torner, som kveler de himmelske spirer, det kunne hver oppmerksom iakttager merke.

År 1809 var nesten som 1808, ukruttet tok letter til enn av. Likevel hadde Gud sine som våkte.

I 1810 var der enkelte som ble kalt til Guds barns samfunn.

I 1811 skjedde dette enda mer.

I 1812 syntes ilden å flamme opp, især i Vestfold.

I 1813 viste ikke så få at ilden ulmet under asken, især i Romsdal og Numedal.

I 1814 viste dette seg enda tydeligere.

I 1815 begynte en fornyet kraft å gjøre seg merkbar i landet.

I 1816 viste denne Guds kraft seg enda mer.

I 1817 vandt sannheten seier mange steder.

I 1818 i enda større monn, især i Åla og på flere steder i Nidaros bispedømme.

I 1819 måtte hvert Guds barn glede seg, da man nå så de gamle grener få nytt liv og bre seg mer med deilig frukt som i sensommerens tid.

 

I 1820 luet denne hellige ild sterkt, vel ikke i så mange, men likevel med mer grundig erkjennelse og under visere ledelse enn i 1800 – 1803. De steder hvor Ånden har vært mest virksom i disse siste år, og hvor de fleste er blitt kalt og rørt av den hellige stråle, er Øyer i Gudbrandsdalen, Åla i Nidaros bispedømme, Nedre Telemark og Stavanger og Egersund oppland. Men også i Nordland, Hallingdal med Torpa, Numedal, Eiker, Berg, Rakkestad, noen steder i Sverige og Fredrikshald og mange andre steder har ilden varmet og lyst.

 

I 1821 syntes denne ild å brenne med kraft og klarhet, så vi har grunnet håp om at Jesus, vår Frelser, høster en stor lønn for sin møye. At i disse siste tider ikke få lærde har virket til utbredelsen av det rene uforfalskede Guds Ord, det vet dere trossøsken.

Vi har således kort minnet om noen av Guds Ånds mest i øyenfallende virkninger iblant oss. Mange er ikke nevnt, og enn flere kan vårt kortsynte øye ikke se.

 

Hva skal vi nå si til dette, eller hva skal vi betale alle hans underfulle velgjerninger imot oss med? – Å, la oss betale med lydig gjenkjærlighet! La oss si med David: Min sjel lov Herren, og alt hva i meg er, love hans hellige navn! Herre jeg har deg hjertelig kjær, min styrke! Herren er min klippe og min festning, og den som frir meg ut. Min faste klippe, som jeg tror på, mitt skjold og min frelses horn, min opphøyelse! Sal. 18.

 

For hva var vi usle at han ville te oss så stor en nåde og tenke på oss i barmhjertighet, avvende mange straffer fra oss og vårt land i disse år, da andre har vært hjemsøkt rundt omkring oss! I sannhet, han har latt våre sjeler kjenne hvor god Herren er, og hvor mye godt Han har gjemt til dem som frykter Ham!

 

Hver time, dag, uke, måned og år er viktige til å takke og tilbe Gud, men når vi etter så mange års forløp tenker over hans store nåde, - at vi som satt i mørke og dødens skygge, har sett et stort lys, hvor mye mer må da ikke våre hjerter løftes til å prise den kjære himmelske Fader, som har fridd oss ut av mørkets makt og gitt oss et klart lys. – Et slikt lys at mange utenfor vår kreds må erkjenne at vi har forenet Lov og Evangelium, tro og kjærlighet. Vi har skuet inn i Kristi forsoning, lært Ham å kjenne og tatt imot Ham som en Frelser fra synd, og har del i Hans nåde, såfremt vi avstår fra all synd og er virksomme til gode gjerninger. Vi har lært å fornekte verden, men ikke å forakte den, så at vi, om vi er åndelige, likevel passer vårt legemlige kall her nede.

 

Akk, la oss nå legge oss Davids ord på hjertet: Jeg vil høre hva Gud Herren vil tale, for han taler fred til sitt folk og til sine hellige, bare at de ikke vender tilbake til dårskap! Sannelig, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, for at herlighet skal bo i vårt land, miskunn og trofasthet møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre, sanndruhet vokse opp av jorden og rettferdighet skue ned fra Himmelen! Sal. 85, 9 -12.

Slik vil vi løfte vår sjel til å hellige Hans navn og rope: Hosianna! Lovet være Han som kommer og vandrer i Herrens navn!

                                                                                       Bredtveit, i april 1821.

                                                                                           H. N. H.