Tanker etter kirkemøtet 2012

Av Per Kørner.

Fra: På Kirkens Grunn

Den norske kirke har avholdt sitt kirkemøte. En av de store sakene gjaldt integrering av mennesker med funksjonshemninger. «Mennesker med utviklingshemming har erfart og erfarer fortsatt utestenging og en abortpraksis som truer deres menneskeverd.» Dette ble uttalt av en av statsbiskopene under åpningsgudstjenesten i Tønsberg domkirke. Det er riktig og meget alvorlig. Vi har i Norge en ulov som gjør at barn med såkalte avvik, er blitt fredløse og kan drepes i mors liv. Den kristne kirke må klart ta avstand fra denne brutale utrenskning til døden, som bunner i et hedensk menneskesyn.

Kirken kan imidlertid ikke nøye seg med å tale imot en slik barbarisk praksis. Vi må med alle fredelige midler stå opp for disse våre minste søsken i mors liv. Ved hjelp av ultralyd har vi fått et seleksjonssamfunn der de funksjonshemmede i stadig økende grad «lukes bort» som ugress. Ugress er som kjent noe vi ikke ønsker å se i hagene våre. Ugress er i veien for de gode og matnyttige plantene. Ugress kan fjernes ved å lukes bort eller ved hjelp av drepende midler.

De funksjonshemmede er ikke ugress! De skal ikke drepes i mors liv! Vi har ikke lov til det! – Etter hvilken lov? – Etter Skaperens lov, og etter vår grunnlov som sier at Norge skal være en rettsstat bygd på kristne rettsprinsipper. Derfor plikter kirken å gjøre alt for å stanse ugjerningen. Vi skal be til vår himmelske Far for barna i mors liv, og vi skal arbeide. Kirken skal på det sterkeste formane mødre og fedre som venter barn, til å la barnet leve. Kirken skal oppmuntre leger, jordmødre og sykepleiere til å bruke reservasjonsretten og ikke medvirke til fosterdrap på noen som helst måte. Kirken skal advare helsepersonell som står i dødens tjeneste: i klartekst forkynne at alle som følger loven om selvbestemt abort, faller under Guds dom. – Kirken skal foreholde politikere på storting og i regjering at de plikter å gi landet en lov som verner om livet fra unnfangelse til naturlig død. Ellers er vi ikke den rettstat vi roser oss av å være.

Den norske kirke taler imot seleksjon av små menneskebarn med avvik. Det gjelder særlig barn med Downs syndrom. Den norske kirke vil legge alt til rette for integrering av utviklingshemmede. Dette er en selvsagt kristenplikt! Men hva sier og gjør kirken med den STORE SELEKSJONEN som har pågått siden 1975? Den har tatt livet av langt over 500 000 norske borgere uten påviselige avvik eller funksjonshemninger. Hvorfor fikk de ikke leve? Hvor er Den norske kirke når det gjelder kampen for livsrett og menneskeverd far alle disse?

Det passet ikke å ta imot dem. De kom i veien, for utdannelse, for karriere, av økonomiske grunner. De ville gi familien en ripe i lakken. – Så «tar vi dem bort», som det så fint heter. Det er jo kvinnens rett. Hun må bestemme over sin egen kropp. Som om barnet skulle være en del av kvinnens kropp. Som en blindtarm eller svulst! Organer får man ikke fjernet uten videre. Det lille barnet er et selvstendig individ, selv om det er totalt avhengig av mor. Var vi ikke alle avhengige av hjelp også etter at vi var født?

Hva gjør kirken med dette gigantiske folkemordet? Hva gjør lederskapet i Den norske kirke, i frikirker og kristne organisasjoner for å stanse dette «avsindige barbariet», som en professor med rette har kalt det. En norsk gynekolog betegner abortpraksisen ved sykehusene våre som «noe svineri». Han har meldt seg ut av drapsgjengen. Han greide det ikke lenger. Det er ikke en leges oppgave å ta liv, men å berge liv!

Hva gjør vi som kaller oss kristne, som sier at Kristus er Herre og Frelser? Jesus tok en gang et lite barn og løftet det opp blant disiplene og sa: «Den som gjør seg liten som dette barnet, er den største i himmelens rike.» - Så våger vi å legge hånd på dem i hundretusentall og rydde dem av veien som søppel! Så våger kristne å forholde seg rolig til dette blodbadet! Hva slags kristendom er det? Hva gjør kirken for å legge til rette for at alle barn i mors liv skal få se dagens lys og integreres i den kristne menighet?

Den norske kirke kvittet seg tidlig med «brysomme prester» som tok opp kampen for barnets rett til å leve. «Dere må følge spillereglene» fikk vi høre. – De aller fleste har senere «klokelig» innordnet seg etter spillereglene, selv om 300 norske borgere hver uke stadig føres til retterstedet. Ja, hva verre er, mange i kirkens tjeneste forsvarer den blodige uretten mot de uskyldige små i mors liv. «Abortloven er en god lov!» Flere av statsbiskopene mener det. De andre tier. Fosterdrapsloven er til å leve med. Sannheten er at loven om selvbestemt abort er en utsøkt ond og djevelsk lov som daglig fører to skoleklasser i døden. For oss som har fått livet, går det mot evig undergang om vi ikke besinner oss og gjør noe for å berge våre medmennesker. «Det dere ikke har gjort mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort imot meg,» er Herrens strenge ord. Det gis ingen unnskyldning. Dommen er rystende alvorlig.

Det smaker ikke så lite av hykleri når prester, biskoper, politikere og andre i dag hever røsten mot seleksjonen av funksjonshemmede. Den store utrensningen av 1/5 av folket lukker man øynene for eller forsvarer av «kjærlighet» til kvinnen. Den kristne kirke er kalt til å være sannheten tro i kjærlighet; det gjelder Guds bud, det det gjelder mor og far, det gjelder alle barn i mors liv, med eller uten funksjonshemninger. Kristi kirke er kalt til å stå opp for det ufødte liv i ord og handling! Svikter vi her, er vi en løgnkirke og faller under Guds dom. Sannheten seiret påskemorgen. Sannheten om barnet i mors liv skal seire! Kampen avblåses ikke før det ufødte liv har fått livsrett og menneskeverd tilbake.

Per Kørner