Martin Luthers brev

Til Fru Barbara Lisskirchen

i Freiburg

Wittenberg,

30. april 1531.

Fru Barbara Lisskirchen var en yngre søster til Hironymus og Mattias Weller. Hun bodde i Freiberg. Luther trøstet henne i hennes anfektelse med hensyn til spørsmålet om Guds forsyn og utvelgelse.

Nåde og fred i Kristus. Dydige, kjære frue! Eders kjære bror, Hironymus Weller, har fortalt meg at de i høy grad er bekymret av anfektning angående det evige forsyn. Det gjør meg i sannhet ondt. Måtte Kristus vår Herre fri Eder fra dette. Amen.

Jeg kjenner nemlig den sykdom godt og har ligget på hospitalet av den grunn, syk til den evige død. I tillegg til å be for Eder vil jeg nå gjerne gi Eder trøst og råd. Det er sikkert og visst at det er bare dårlig når man i slike ting bare er henvist til å skrive. Men jeg skal likevel ikke unnlate å gjøre hva jeg klarer, i håp om, at Gud vil gi nåde til dette. Jeg vil forteller Eder hvorledes Gud har hjulpet meg ut av dette, og om de forholdsregler som jeg ennå daglig bruker for å bevare meg mot dette.

For det første må De fastholde i Eders hjerte at slike tanker visselig skyldes den onde djevels innskytelser og hans gloende piler. Dette sier Skriften slik som det står i Ord. 25, 27: Den som vil utforske Majestetens høyhet, blir undertrykt. Nå går slike tanker nettopp ikke ut på annet enn å utforske den guddommelige Majestet og å vil utforske Hans høye forsyn. Jesus Sirak 3, 22 sier: Altiora te ne quaesieris osv., du skal ikke utforske det som er for høyt for deg. Men ta du deg av det som Gud har befalt deg. For det gagner ikke deg at du gaper etter det som ikke er befalt deg. David klager også i Sal. 131 over at han har det dårlig, når han har villet utforske høye ting.

Derfor er det sikkert at det ikke kommer fra Gud men fra djevelen. Han plager hjertet med dette for at mennesket skal bli vred på Gud og fortvile. Alt dette har Gud strengt forbudt i det første Bud. Han vil at man skal tro, elske og prise Ham; av dette lever vi.

For det andre: Når nå slike tanker faller Eder inn, skal De lære å spørre Eder selv: Kjære, i hvilket Bud står der at jeg skal tenke over dette, eller gi meg i kast med det? Når det nå ikke finnes noe slikt Bud, da lær å si: ”Å, så flytt deg, du onde djevel, du vil drive meg til at jeg skal sørge for meg selv, selv om Gud alle steder sier at jeg skal la Ham sørge for meg, og Han sier: Jeg er din Gud, det er: Jeg sørger for deg! Tro meg i dette, og vent at jeg svarer til mitt navn, og la meg sørge for deg,” slik som ap. Peter lærer, 1 Pet. 5, 7: Kast all eders sorg på ham! For han har omsorg for eder. Og David sier i Sal. 55, 23: Kast din omhu på Herren! Og han, han skal forsørge deg.

For det tredje: Hvis nå tankene ikke straks hører opp (for djevelen hører nødig opp), så må De heller ikke for Eders vedkommende høre opp, men bestandig vende hjertet fra det og si: ”Hører du ikke djevel, at jeg vil ikke ha slike tanker? Gud har forbudt dem, vik bort! Jeg må nå tenke på Hans Bud og lar imidlertid Ham selv sørge for meg. Hvis du virkelig er så klok på den slags saker, så far opp til Himmelen og diskuter med Gud selv, Han skal nok svare deg.” Slik skal De alltid vise ham fra Eder og vende hjertet til Guds Bud.

For det fjerde: Blant alle Guds Bud er det viktigste dette: At vi skal holde Hans kjære Sønn, vår Herre Jesus Kristus, frem for oss. Han skal være vårt hjertes daglige og viktigste speil, der vi ser hvor kjær Gud har oss og hvor herlig Han som en god Gud har sørget for oss, så Han også har gitt sin kjære Sønn hen for oss.

Ja der, nettopp der lærer man den rette kunst angående forsynet og ikke noe annet sted, da vil De bli klar over at De tror på Kristus. Hvis De tror da er De kalt, og hvis De er kalt så er De virkelig også utvalgt. De skal aldri slippe dette speil og denne nådetrone ut av hjertets øyne. Men når slike tanker kommer og biter som slanger av ild, så skal De verken se hen til tankene eller slangene, men alltid vende Eders øyne bort og betrakte kobberslangen, det vil si: Kristus! Som er gitt hen for oss. Så skal det nok ved Guds hjelp bli bedre.

Men det må som sakt kjempes og man må bestandig slippe de tanker. Faller de Eder inn så la dem atter falle ut, ganske på samme måte som når man straks spytter det grums ut som flyter inn i munnen. Slik har Gud hjulpet meg. For det er Guds alvorlige befaling at vi skal betrakte Sønnen, i Ham har Han rikelig vist, at Han (slik som det første Bud lærer,) er vår Gud som hjelper oss og sørger for oss. Derfor vil Han ikke tåle at vi hjelper oss selv eller sørger for oss selv. For det vil være det samme som å fornekte Gud og det første Bud og Kristus i tillegg.

Den onde djevel, som hater Gud og Kristus, vil med den slags tanker søke å få oss til i strid mot det første Bud å vende vårt sinn bort fra Gud og Kristus og hen på oss selv og vår sorg, for at vi skulle driste oss til å gå inn i Guds embete, som består i å sørge for oss og være vår Gud, likesom han også i Paradiset ville gjøre Adam til gud, slik at Adam skulle være sin egen gud og skulle sørge for seg selv og frarøve Gud omsorgen og det guddommelige verk. Dette ble også anledningen til at Adam falt så dypt.

Det er alt hva jeg denne gang ønsker å gi Eder til råd. Jeg har oppfordret Eders broder, Hieronymus Weller til at han med flid skal advare og formane Eder, så De lærer å holde opp med disse tanker og sender djevelen hjem, så han selv kan utgrunne dem. Han vet nok hvorledes det har gått ham i denne anledning, nemlig at han er falt fra Himmelen ned i avgrunnen.

Summen av det hele er dette at hva der ikke er befalt oss, skal villede eller bekymre oss, det er djevelens bestilling og ikke Guds.

Vår kjære Herre Jesus Kristus vise Eder sine føtter og sine hender, og lar en vennlig hilsen nå inn i Eders hjerte, så at De bare betrakter og hører Ham, inntil De blir glad i Ham. Amen.

Dr. Martin Luther.