Luthers liv.

Av Philip Melanchton.

Fra Den kristelige Lægmand 1908.

1. FORORD.

Den ærverdige mann Martin Luther hadde gitt oss det håp, at han i fortalen til denne annen del av sine skrifter, selv skulle fortelle både om sitt levnet og hva som har ledet til hans kamper. Det hadde han også gjort dersom han ikke, før enn denne del av hans skrifter var trykket ferdig, var blitt kalt bort fra dette dødelige liv til evig samfunn med Gud og den himmelske Kirke. En velskrevet skildring av ham selv av hans eget liv ville vært svært nyttig. Den vil være rik på eksempler til å styrke gode mennesker i gudsfrykt. Den ville fortalt folk i kommende tider om, hva som var grunnen til mange av hans gjerninger. Den ville også motarbeidet dem som fører slike baktalelser, at Luther var formante av Fyrstene eller andre folk til å redusere bispenes verdighet, eller at han, oppflammet av egen maktsyke, har villet bryte sundt munkedømets lenker.

Det ville altså være ønskelig om dette hadde vært fullstendig fremstillet og utførlig fortalt av ham selv. For selv om ondsinnede mennesker ville satt frem for ham at «han sang sin egen lovprisning», så vet vi likevel at han var en så redelig mann, at han med samvittighetsfull troskap ville fortalt om sitt levnet. Ennå lever mange gode og forstandige menn, som, etter hva han måtte vite, kjente vel alle disse ting, så det ville være latterlig å blande det historiske opp med usant, som det av og til skjer i dikt. Men da hans dødsdag kom før utgivelsen av dette bind, så vil jeg fortelle sannferdig om hans levnet, både etter hva jeg har hørt av ham selv, og hva jeg har sett.

2. Luthers Fedreland, foreldre og fødsel.

Det er en svært utbredt ætt av ikke fornem stand med navnet Luther i de land som står under de navnkundige Grever av Mansfeld. Martin Luthers foreldre bodde først i byen Eisleben, der Martin Luther var født. Deretter flyttet de til byen Mansfeld, hvor faren, Hans Luther, både hadde et embete og for sin redelighets skyld var elsket av alle gode mennesker.

Hans mor Margrete, Hans Luthers hustru, utmerket seg især ved ærbarhet, gudsfrykt og bønn, foruten andre dyder som prydet en ærbar hustru, så at også andre ærbare hustruer så opp til henne som et mønster på dyder. Hun har noen ganger svart meg på det spørsmål hva tid hennes sønn var født, og dagen og timen visste hun nøye, men hun var uviss om året. Men hun forsikret meg at han var født den 10. november om natten kl. 11, og at barnet den første dag ble kalt Martin, da han på denne dag ved dåpen ble opptatt i Guds menighet, og den dag var Martinsdag. Hans bror Jakob, en hederlig og troverdig mann, har sagt meg at det var den visse mening innen familien at han var født år 1483.

3. Luthers første skoleår i Mansfeld, Magdeburg og Eisenach.

Etter at Martin hadde nådd den alder at han kunne bli opplært, holdt foreldrene ved huslig tukt sin sønn flittig til lærdom og gudsfrykt og til utøvelse av andre dyder og sørget for at han etter sedvane blant ærbare folk, lært å lese og skrive. Da han ennå var liten ble han båret til skolen av Georg Omilius (Ømlers) far. Ømler som ennå lever kan gi vitnesbyrd om denne historie. Skolene var i tålig blomstring på denne tid i de saksiske steder. Derfor ble også Martin, da han var 14 år gammel, sendt til Magdeburg til liks med Johan Reineck, som siden var høyt aktet for sin dyd og derved og ved dette ble hans navn viden kjent i disse land. Der har alltid vært et gjensidig inderlig vennskap mellom disse to, Luther og Reineck, enten det nå kom av deres naturlige tilbøyelighet eller av deres ungdomslesning. Likevel ble ikke Luther lengre enn et år i Magdeburg.

Etter det hørte han en lærer i Eisenach i 4 år (Johannes Trebonius), som lærte ham språkkyndighet bedre og grundigere enn det ble lært noe annet sted, for jeg minnes hvorledes Luther roste hans gaver. Luther ble sendt til denne by, fordi hans mor var av gammel hederlig ætt der. Her fullførte han sin tilegnelse av språkkyndigheten. Da han hadde utmerket gode evner og især var skikket for veltalenhet, gikk han snart forbi sine jevngamle og overgikk lett både i uttrykk og språkrikdom, i tale og skrift, både i ubunden stil og i vers, de andre ungdommer som gikk sammen med ham i skolen.

4. Luthers liv ved høyskolen i Erfurt.

Etter at han hadde fått smak på kunnskapens sødme, søkte han, brennende av lærelyst, til den høye skole som kilden til all lærdom. Et slikt godt hode ville i rett orden ha kunnet tilegne seg alle kunnskaper, dersom han hadde funnet dyktige lærere og kanskje ville lempeligere arbeide med verdsligvisdom og omhu med å forme hans stil hadde hjulpet til å mildne hans oppfarende sinnelag. Men i Erfurt kom han inn i denne tidsalders temmelig tornefulle ordskiftningskunst (skolastisk filosofi), som han ved hjelp av sin ånds skarpe blikk, bedre enn andre forstod lærdommens grunn og årsak og som han straks tilegnet seg.

Men da hans lærelystne ånd alltid strevde etter noe mer og noe bedre, leste han selv de fleste av de gamle latinske forfatteres skrifter, navnlig av Cicero, Birgil, Livius og andre. Dette leste han ikke som barn gjør, bare ved å akte på ordene, men som lære eller bilder av det menneskelige liv. Derfor aktet han nøye på disse forfatteres uttalelser og meninger og da han hadde en sikker og god hukommelse, så hadde han det meste av det han hadde lært eller hørt, stadig hos seg eller for sine øyer. Slik utmerket Luther seg allerede som yngling og hans gode hode vakte undring på hele Høyskolen.

Etter at han altså 20 år gammel var blitt hedret med magistergraden i verdsligvisdom (Filosofi), tok han seg fore, etter råd fra Ætlinger, som mente at slike åndsgaver og slik dyktighet burde dras frem og komme allmuen til beste, å legge seg etter rettsvitenskapen.

Forts. n. nr.