Evangeliet på St. Hans dag. Fra Hans N. Hauges Postille Luk. 1, 57 – 79. Men for Elisabet kom tiden da hun skulle
føde, og hun fødte en sønn, og da hennes naboer og slektninger fikk høre hvor
stor barmhjertighet Herren hadde gjort mot henne, gledet de seg med henne. Og
det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de kalte
ham Sakarias etter hans far. Men hans mor tok til orde og sa: Nei, han skal
hete Johannes. Og de sa til henne: Det er jo ingen i din slekt som har dette
navn. Men de gjorde tegn til hans far, hva han ville at han skulle kalles. Og
han ba om en tavle, skrev og sa: Johannes er hans navn. Og de undret seg
alle. Men straks ble hans munn opplatt og hans tunge (løst), og han talte og
priste Gud. Og frykt kom over alle dem som bodde der omkring; og dette som
var skjedd, ble fortalt alt sammen i alle Judeas fjellbygder. Og alle de som
hørte det, la seg det på hjertet og sa: Hva skal det da bli av dette barn?
For Herrens hånd var med ham. Og hans far Sakarias ble fylt med den Hellig
Ånd og talte profetiske ord og sa: Lovet være
Herren, Israels Gud, for han har besøkt og forløst sitt folk! Og han har
oppreist oss et saliggjørelsens horn i Davids sin tjeners hus, slik som han
talte ved sine hellige profeters munn fra fordums tid: Frelse fra våre
fiender og fra alle deres hånd som hater oss, å gjøre barmhjertighet mot våre
fedre og komme sin hellige pakt i hu, etter den ed han svor vår far Abraham:
Å gi oss – når vi var forløst fra våre fienders hånd, - å tjene ham uten
frykt, i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Men også
du, barn, skal kalles den Høyestes profet; for du
skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans veier, for å gi hans folk
kunnskap om saliggjørelsens ved deres synders forlatelse ved vår Guds
hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra det høye har besøkt
oss, for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge; for å lede
våre føtter inn på fredens vei. Og se, du skal bli stum, og
ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal
bli oppfylt i sin tid! Luk. 1, 20. Disse ord sa engelen Gabriel til Sakarias,
som ikke ville tro det gledelige og herlige budskap, han, nemlig engelen
fremførte. Dette leser vi i det forrige vers. Det kunne vel synes som en hard
straff for Sakarias, å bli slått med stumhet av Herren, fordi han ikke ville
tro, da det ikke var så lett å tro den overnaturlige gjerning, at han med sin
hustru, som var aldrende, skulle avle en sønn, de som var aldrende. Ja, han
kunne og tenke og tro at dette budskap ikke var fra
Herren. For der er mange falske ånder, som innbiller og forestiller mange
store ting, for å få mennesket til å opphøye seg og i villfarelse. Jeg vet
med meg at fienden innskjøt mange høye tanker og innbillinger, både i det
åndelige og legemlige, som også dens redskaper, verdens mennesker kunne være
behjelpelig, de sa og dette, som kunne falle inn på den ene side, om det
kunne skje, da skulle jeg bli mektig og herlig, regjere og herske over andre,
som satte opp hovmodet i meg selv, med forakt og nedtrykthet hos min neste.
På den andre side frykt, angst og mistillit til at det ikke skjer. Dette
kunne og regnes for vantroens frukter eller den døde og djevelske tro, som
følte angst og uro med smerters lønn, både over seg selv og andre, som en
kunne få makt over, da de styrte seg selv og andre i fordervelse. Derimot så
hadde det som engelen forkynte Sakarias andre frukter og bevisninger. Han
sier: at hans sønn skulle fylles med den Hellig Ånd like fra sin mors liv,
og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud. Og han skal
gå frem foran ham i Elias’ ånd og kraft, for å omvende fedres hjerter til
barn og de ulydige til rettferdiges forstand, for å berede for Herren et
velskikket folk. Av dette
ser vi de kjennetegn, som det gode budskap fremførte, at Guds Ånd skulle
oppfylle Johannes med visdom og kraft til å forkynne salighetens vei. Han
skulle omvende de ulydige, berede hjertet til å motta det gode som Herren
ville skjenke. Når vi hører dette forkynnes eller leses, og føler at det skal
hende, enten oss eller andre, så Herren av sin godhet vil skjenke, da måtte
vi være lydige, tro Herrens forjettelses tilbud eller løfte. Men dette setter
fienden seg imot. For jeg vet, at når jeg leste Herrens tilsagn om de løfter
Han ville oppfylle på meg, eller dem som ville være tro og flittig til å bruke
Hans gave, dette stadfester Guds Ånd og forsikrer at det skulle skje. Jeg var da rede til å gjøre Hans gjerning,
men så innskjøt fienden vantro, og falske mennesker forfalsket og sa det var
ikke til denne tid, ja vantro forringet Guds kraft, så den ikke er så mektig.
Dette hindrer mange mennesker fra Guds Rike, da de ikke tror eller antar Hans
utsendte bud. For likesom på den ene side, noen faller til fordervelse, ved
falske ånder, som bedrar dem på grunn av lettroenhet. Så kunne de likevel
kjenne på deres hykkelske forførelse, at de enten forfalsker eller frafaller
Guds Ord og især deres onde frukter som aldri kan skjules, om de enn er fine.
Så blir de da på den andre side liggende på grunn av vantro, så de ikke antar
de oppriktige ånder, som viser den Guds kraft i sine frukter eller
kjærlighets ord og gjerninger og har de kjennetegn at de omvender de ulydige
til Herren, som ikke gjenstridig motstår og hånlig forakter nådens tilbud. Sakarias
ble da stum, inntil den tid som vårt Evangelium forteller, at Elisabets tid
var fullbyrdet, og hun fødte en sønn, og hennes naboer og slektninger hørte
at Herren hadde gjort sin store barmhjertighet mot henne, og de gledde seg
med henne. Slik kan vi alltid ha felles glede i Herrens gjerninger, når vi
var av Guds slekt og bodde sammen i et sinn etter Kristus. Og da de skulle
omskjære barnet, sa hans far: Johannes er navnet hans, og de forundret seg
alle. Men straks ble hans munn opplatt og hans tunge (løst), og han talte og
priste Gud. Så snart vi bekjenner med munnen og tror i vårt hjerte, at
Gud oppreiste Jesus fra de døde, så blir vi salig, Rom. 10, 9, og da løsnet
syndens bånd fra vår tunge, så vi kan tale om Guds store gjerninger. Og
frykt kom over alle dem som bodde der omkring; og dette som var skjedd, ble
fortalt alt sammen i alle Judas fjellbygder. Og alle de som hørte det,
la seg det på hjertet og sa: Hva skal det bli av dette barn? Slik skjer
det, hvor Guds Ånd virker sine gjerninger, der blir det frykt i det kjødelige
menneske, ja de forakter, forundrer seg og vansmekter eller forsvinner, Ap. Gj. 13, 41. Da de ikke søker omvendelse og blir
meddelaktige i nåden. Men
Sakarias, Johannes far, ble fylt med Den Hellige Ånd, svarte og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, for han har besøkt og forløst
sitt folk! Og han har oppreist oss et saliggjørelsens horn i Davids sin
tjeners hus, slik som han talte ved sine hellige profeters munn fra fordums
tid: Frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, å gjøre
barmhjertighet mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, etter den ed
han svor vår far Abraham: Å gi oss – når vi var forløste fra våre fienders
hånd, - å tjene ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet for hans åsyn
alle våre dager. Alle Herrens Ord, uttalt ved Hans Ånd, er til å tenke
over, men især de dypeste og høyeste løfter, og mest viktige til vår frelse,
og gjerning til vår lykksalighet å gjøre, da må vi betrakte hva Hans Ånd her
taler, at vi skulle fries fra våre fienders hånd, vårt onde kjød og blod,
djevelen og verdens mennesker, disse står Guds Ånd imot, som vil drive oss
til urettferdighets gjerninger, når vi nå i denne syndestand skulle tjene den
hellige Gud, da ble det ikke annet enn trelldoms frykt, men når vi var løste
fra våre fienders hånd ved Jesu kraft, så Han hadde fått frigjort oss, da var
vi rett fri, Joh. 8, 36, til å tjene uten frykt i hellighet og rettferdighet
alle vår livs dager, for de dager vi er her er korte, og derfor bør vi være
flittige til å tjene vår Gjenløser som har kjøpt oss så dyrt fra så mye ondt,
og vil gjøre oss mye godt. Men også
du, barn, skal kalles den Høyestes profet; for du
skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans veier, for å gi hans folk
kunnskap om saliggjørelsen ved deres synders forlatelse ved vår Guds
hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra det høye har besøkt
oss, for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge; for å lede
våre føtter inn på fredens vei. Amen.
Bønn. Hellige Gud og barmhjertige Fader! Bevar
oss fra å falle fra dine Ord, Ånd og vitnesbyrd, på den ene side ved
lettroenhet, falske ånder og forvrengninger fra sannhets stier, og på den
andre side, ved vantro om din makt eller guddommelige gjerninger, som du ved
din Ånd kan utrette i dine tjenere. La oss ikke bli blant de som nekter din
kraft, ikke tror eller vil motta dine vitnesbyrd, som du klart ved dine
budskap åpenbarer og beviser, hva du vil vi skal tro og gjøre, og selv
styrker oss til å fullføre. Grunnfest vår tro og gi oss din kjærlighet i våre
hjerter, så vi kunne tjene deg med lyst og fryd i hellighet og rettferdighet,
alle våre livs dager, så vi at vi slik kunne ende vår gjerning her, så vi
kunne hisset inntas til deg i den evige glede. Amen. |
|