Menneskets iboende verdighet

På slutten av 1400-tallet levde en ung, italiensk renessansefilosof som het Pico Della Mirandola. Da han var 23 år gammel, skrev han som forord til 900 filosofiske teser ”Talen om Menneskets Verdighet”. Talen vakt oppsikt. I den begrunner Pico menneskets verdighet, ikke ut fra kirkens lære og Den hellige Skrift, men ut fra menneskets iboende verdighet – altså fra et humanistisk ståsted. I følge Pico er mennesket enestående fremfor enhver annen skapning. Derfor tillegger Pico mennesket en verdighet som skal respekteres, uavhengig av den verdighet mennesket har i følge Bibelens menneskesyn. Dette var oppsiktsvekkende tanker.

Som kristne fastholder og fremholder vi menneskets gudgitte verdighet for barnet i mors liv. Men det kan være vanskelig på grunnlag av Skriften å føre samtaler om emnet med dem som ikke bekjenner troen på Gud som livets Herre. Pico fornekter ikke Gud som Skaperen, men ønsker å komme på talefot med alle tenkende mennesker, også ikke-troende. Det maktet den unge filosofen, som døde bare 31 år gammel. Derfor blir han trukket frem av filosofer i vår tid som en stor tenker. Nylig skjedde dette i programmet Verdibørsen på NRK. Det ble fremhevet hvor viktig det er å hevde respekten for menneskets iboende verdighet uavhengig av tro og religion. Utgangspunktet for programmet var nettopp Pico Della Mirandola.

Dette er interessant for alle som kjemper for livet. Kan respekten for livet begrunnes også ut fra et filosofisk ståsted, begynner det for alvor å brenne under føttene på abortforkjemperne. Dersom vi er enige om at mennesket har en iboende verdighet som må respekteres, melder naturligvis også spørsmålet seg: Hvor langt rekker menneskets iboende verdighet? Gjelder det også i mors liv, før mennesket har sett dagens lys? Gjelder det også ved livets slutt?

Jeg har ikke studert den italienske filosofen nærmere, om han trekker grenser for den iboende verdighet av mennesket. Kanskje gjør han det? Vi forventer at dagens filosofer tar spørsmålet opp til videre overveielse. Hvor går grensen for mennesket iboende verdighet?  I NRK-programmet ble grenser ikke berørt. Men Verdibørsen er blitt forelagt spørsmålet.

I dag settes grensen ganske vilkårlig. 12 ukers-grensen er hovedregelen i Norge. Før den tid er barnet i mors liv fritt vilt. Ingen verdighet i det hele tatt!  ”Vi er alle kassable”, som Georg Apenes sa i Stortinget under abortdebatten på 70-tallet. Og finner man såkalte ”lyter” ved barnet, som for eksempel åpen gane, ryggmargsbrokk eller Downs syndrom, er lite til hinder for å ta livet av barnet senere i svangerskapet.

I enkelte stater i USA utføres senabort på fullt levedyktig barn, med eller uten påviselige ”lyter”. Selv var jeg vitne til at en høygravid kvinne ble geleidet gråtende inn i en abortklinikk i Kansas på 90-tallet. Noe jeg aldri kan glemme. En ja-til-livet-kvinne i nærheten ropte frimodig: remember you are a mother! -  Kl 7.30 svingte abortlegen dr. Tiller inn gjennom porten i sin skuddsikre bil for å begynne dagens ugjerning: å drepe og partere barn i mors liv. Spørsmålet blir nærgående: Hvor er respekten for menneskets iboende verdighet? Hvordan kan en lege, utdannet til å berge liv, dag etter dag drepe små menneskebarn i mors mage? - Noen år senere ble den samme dr. Tiller - også kalt dr. Killer - skutt og drept. Hvor skjedde det? Jo, i våpenhuset til den lutherske kirken der dr.Tiller var medlem og regelmessig gikk til gudstjeneste!  - Som ja-til-livet-folk tar vi avstand fra all bruk av vold i abortkampen, nettopp på grunn av respekten for menneskets verdighet.

I staten Nord-Dakota i USA blir abort ikke innvilget dersom hjertet til barnet har begynt å slå, dvs. etter sjette uke. Vi spør på nytt: Hvor går grensen? - Vi skal merke oss at etter norsk lov har barnet i mors liv arverett. Det sier ikke så rent lite om menneskets iboende verdighet.

Fra et kristent ståsted må unnfangelsen være grensen nedad, og den naturlige død ved livets slutt. Vi  forventer og tror at dagens filosofer og alle rettenkende mennesker vil komme til samme konklusjon. Det gjelder liv og død for tusener av små menneskebarn.

Vi slår oss ikke til ro med at de fleste svangerskapsavbrudd nå forgår ved hjelp av medikamenter. Legene kaller det humant i forhold til kirurgisk inngrep. Men dette er kjemisk krigføring! - den mest groteske form for krigføring. Vi husker hva som skjedde under Saddams styre i Irak. Det går rykter om det samme i Syria i dag. Dette blir våre små, forsvarsløse søsken utsatt for av leger og sykepleiere, betalt med våre skattepenger.  

Hvilken skam for helsepersonell som fører an i krigen mot barna i mors liv! Honnør til dem som deserterer og forlater slagmarken! Hvilken skam for politikere som har gitt oss uloven og stadig forsvarer den! Hvilken skam for Den norske kirke som ikke løfter en finger for å komme de små til unnsetning! Snarere tvert imot! - Hvor er det blitt av kjærligheten til Gud og til vår neste?

Hvilken skam for det norske folk som slår seg til ro med det store folkemordet! Blodige rester av tusener små menneskebarn skylles ned i toalettene rundt om i by og bygd. På sykehusene går istykkerrevne armer og bein i avfallsbøttene for å brennes. - Og vi? - Vi lever livet i ”herlighet og glede” og soler oss i vår ufattelige oljerikdom. Og lukker øynene for uretten! – Hvor skal dette ende?  En flodbølge av dimensjoner bygger seg opp og vil slå inn over landet om denne vanvittige krigen mot barnet i mors liv ikke tar slutt! – Hvem vil lytte til Guds klare ord? Hvem vil lytte til Picos kloke tale? - Hvor er respekten for menneskets iboende verdighet i det norske velferdssamfunnet i dag? 

Per Kørner – Prest i Den norske kirke i eksil