Nyevangelismen

Av pastor Storjohann.

Del. 9.

Ennå mer slående blir denne forfalskning av Guds Ord, når man undersøker våre reviderte bibelutgaver. Vi kan her lære både viktigheten av at Bibelordet oversettes for oss med den største nøyaktighet og i tillegg se hvilken god og trofast veiledning vi har i de oversettelser som med stor flid har utarbeidet overskrifter for hvert kapitel. I begge våre reviderte bibeloversettelser finner vi nå verset i Es. 44, 22 oversatt slik:

Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky, vend om til meg; for jeg igjenløser deg.

Oversetterne både av Revisjonen fra 1862 og den fra 1876 har, som man kan se av deres overskrifter, trodd å måtte forstå, Vend om til meg, om det ubotferdige Israels store omvendelse. Men da måtte de selvfølgelig, da de ikke var Nyevangelister, forandre den gamle oversettelse og oversette, som det hebraiske verb gav dem full rett til, med utsletter og ikke: jeg har utslettet. (Se forrige artikkel del. 8. red anm.)

I overskriften i Rev. av 1862 heter det: Dette skal Israel ta til hjerte og vende om til Herren, den allmektige Gud, som vil forløse sitt folk.

I den nyeste Rev. heter det: Dette skal Israel ta til hjerte og vende om til Herren, som skal utslette dets synder og frelse det.

Slikt burde jo en som skal være lærer og predikant, ha god rede på og ikke blande sammen den daglige og den store omvendelse og tillegge den uomvendte, det som bare tilhører den troende.

Når vi vender oss til det Nye Testamentet, så er det jo allerede i høyeste grad mistenkelig, at det første egentlige bevissted for denne lære først finnes i Rom. 5, 18 og 2. Kor. 5, 19. Hva vi fremfor alt måtte kreve, var jo bevis fra Evangeliene og Apostlenes Gjerninger, - og av Romerbrevets 3. og 4. og første halvdel av 5. Kp., de kapitler, som omhandler rettferdiggjørelsen av troen og forsoningen i utførlig fremstilling. Det sted, som anføres av Rom. 5, nemlig v. 18, hører til det første avsnitt som sammenfatter den tidligere fremstilling av forsoning og rettferdiggjørelse i en sammenstilling mellom Adam og Kristus. 5, 12 – 20. Hvor urimelig er det allikevel at der i denne slutningsbetraktning skulle være kommet frem en lære som ikke selve læreavsnittet inneholder, Kap. 3 – 5, 11. Dette ord, der verbet er utelatt, lyder i direkte oversettelse slik:

Likesom ved ens ulydighet (en bevegelse foregår) hen til alle mennesker til fordømmelse, således (foregår) og ved ens rettferdige gjerning (en bevegelse) den til alle mennesker til livsens rettferdiggjørelse.

Av dette vil nå Nyevangelismen bevise, at der er gått en rettferdiggørelsesdom over alle mennesker i kraft av Kristi rettferdighet, likeså vel som en fordømmelsesdom over alle i kraft av Adams fall. Men Paulus bruker ikke ordet ”over” men bare ordet ”hen til”, og når vår oversettelse likevel sier ”over”, så retter den på dette og avverger all misforståelse ved å tilføye: ”skal komme.” Her er altså så mye mindre plass for noen lære om en verdens-rettferdiggjørelse uten hensyn til tro, som Paulus og føyer til rettferdiggjørelse ordet ”liv”:  ”Livsens rettferdiggjørelse”. Nyevangelistene måtte nemlig gå et skritt videre, hvis de ville tilegne seg dette ord. De måtte ikke bare lære at den ugudelige har rettferdiggjørelse eller syndenes forlatelse og gjeldens utslettelse hos Gud, som de sier. Men de måtte også påstå, hva de likevel i alminnelighet avviser, at den uomvendte har rettferdiggjørelse i seg selv, ettersom det heter livsens rettferdiggjørelse. I virkeligheten lot Nyevangelismens far i Sverige Dr. Ruttstrøm seg i sine prekener forlede til å gå så langt, og de som påstår at alle menneskers navn står skrevet i Livsens Bok, er jo på vei til dette. – Den velkjente dogmatiker Johan Gerhard sier om Rom. 5, 18: ”Dersom sammenligningen mellom Adam og Kristus trår ut over den apostoliske teksts grenser, kunne man lett ledes til den villfarelse at Kristi rettferdighet forplantes til alle uten hensyn til tro eller vantro. Likeså visst som det jo først er ved vantroen, at Adams fall blir til fordømmelse, likeså visst er det jo først ved troen, at Kristi rettferdighet (rettferdige gjerning) blir til livsens rettferdiggjørelse. I virkeligheten er jo i denne sammen stilling det valg fremstilt, som Gud trår ”hen til” alle mennesker ved, valget mellom fordømmelse og livsens rettferdiggjørelse.

                                                                                                Forts. n. nr.