Epistelen på Alle Helgens dag

Fra Hans Nielsen Hauges Postille

Joh. Åp. 7, 1 – 12.

Deretter så jeg fire engler, som sto på jordens fire hjørner og holdt jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller over noe tre. Og jeg så en annen engel, som steg opp fra solens oppgang og hadde den levende Guds segl; og han ropte med høy røst til de fire engler som det var gitt å skade jorden og havet og sa: Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har fått beseglet vår Guds tjenere i deres panner! Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet: hundre og fire og førti tusen beseglede av alle Israels barns stammer: av Juda stamme tolv tusen beseglede, av Rubens stamme tolv tusen, av Gads stamme tolv tusen, av Asers stamme tolv tusen, av Naftali stamme tolv tusen, av Manasse stamme tolv tusen, av Simeons stamme tolv tusen, av Levi stamme tolv tusen, av Issakars stamme tolv tusen, av Sebulons stamme tolv tusen, av Josefs stamme tolv tusen, av Benjamins stamme tolv tusen beseglede. Deretter så jeg, og se, en stor skare som ingen kunne telle, av alle hedninger og stammer og folk og tungemål, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Saliggjørelsen tilhører vår Gud, ham som sitter på tronen, og Lammet. Og alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire dyr; og de falt ned for tronen på sitt åsyn og tilba Gud og sa: Amen! Velsignelsen og æren og visdommen og takksigelsen og prisen og makten og styrken, (tilkommer) vår Gud i all evighet! Amen!

I denne Lektie leser vi, at Johannes sier, han så fire engler. Disse engler er onde og fra dragen, Åp. 12, 7, de står på jordens fire hjørner. Jorden er de jordisk sinnede mennesker, som følger sine kjøds lyster, og har sin eiendom på jorden. De fire hjørner er de fire hovedlaster, som de jordiske mennesker har, nemlig ærgjerrighet og gjerrighet, kjødets lyst i skamløshet og overdådighet. De onde engler står på disse fire hjørner og holder jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller over noe tre. Vinden er fra Gud, som Han rører menneskenes hjerter med sin Ånd, ord og tjenere, som på fire slags måter blåser på menneskenes hjerter.

Den ene vind er, at Gud gir timelig velsignelse og herlighet, som Han vil lokke menneskene ved sin kjærlighet med, så de skulle elske, ære og takke Ham, som alle gode gaver kommer fra. Jak. 1, 17.

Den andre vind er de åndelige gleder i sjelen, som Gud av sitt herlige lys opplyser om det tilkommende gode, som David sier dette om: Du ga større glede i mitt hjerte, enn deres hvis korn og most var mangfoldig. Sal. 4, 8.

Den tredje vind som er: Herren tukter med legemlig mangel, fattigdom, sykdom og annen motgang. Han vil blåse, eller dra deres sinn fra verden med den, da de ser den er ustadig og full av trengsler. Men mot dette må Herren si: Du slo dem, men de kjente ingen smerte. Du gjorde ende på dem, men de ville ikke ta imot tukt. De gjorde sitt ansikt hårdere enn stein, men de ville ikke vende om. – for de kjenner ikke Herrens vei, sin Gud rett. Jer. 5, 3 – 4.

Den fjerde vind er den innvortes tukt, samvittighetens angst og uro, med smerte over synden, som er den ild Herren vil lutre oss med, Sak. 13, 8, som Han sier: For mitt navns skyld er jeg langmodig. Og for min æres skyld legger jeg bånd på meg og vil skåne deg, så du ikke skal bli utryddet. Se, jeg har lutret deg, men ikke som sølv. Jeg prøver deg i lidelsens ovn. Es. 48, 9 – 10. For du er ennå ikke blitt slik som sølv. For du er ennå ikke blitt så ren fra synd, som det klare sølv fra sin urenhets støv. Jeg har utvalgt deg i elendighets ovn! For min skyld, for min skyld vil jeg gjøre det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen, v. 11, som også David sier: Du prøvde mitt hjerte, du besøkte det om natten, du smeltet meg. Sal. 17, 3. Det vil si: Mens angsten vedvarer. Det var godt for meg at jeg ble ydmyket, for at jeg kunne lære dine skikker. Sal. 119, 71.

Disse vinder som blåser på disse fire måter, er det Jesus talte til Nikodemus om, og sier: Vinden blåser hvor den vil, og du hører dens susen, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; således er (det med) hver den som er født av Ånden. Joh. 3, 8. For når Guds Ånd, ved sitt Ord og Ånds vind kan falle inn på kjødelige mennesker, da er de forvillet av de fire onde engler eller mennesker, som er djevelens engler og redskaper som regjerer på jorden. Den første onde engel er de som hersker i alle laster og kjødets åpenbare gjerninger, som er blitt så dumme og vantro, at de er lik dyrene, vet ikke om deres ånd farer høyt eller dypt ned, som Salomo sier. Pre. 3, 21. For, for det ene så lever de som dyrene etter naturen i skamløshet og føder buken.

For det andre har de ingen på sjelens udødelighet, straff eller belønning. De står på det ene hjørne og holder Guds vinder, som skulle blåse på jorden, eller de jordisksinnede mennesker, som vel kan tro på evigheten, likevel ikke forlate verdens kjærlighet, dette og holder vinden, at det ikke skal blåse over havet. Det er den store mengde vanvittige som ikke vet om det evige gode eller straffens onde. Likeså trærne, det er dem, som Gud hadde plantet i sin vingård eller opplyst dem om sitt Ord og Ånd, så de visste Herrens vilje og at Gud krever frukter, men de bærer råtne frukter, Luk. 6, 43, og stod og gjorde jorden unyttig. Luk. 13, 7. For de elsket ikke Gud og søkte ikke Hans ære, men elsket verden og søkte sin egen ære, som den første og andre onde engel holdt dem med.

For disse mennesker er de utvortes ærbare og egenrettferdige, som søker sin egen ære, da de ikke kjenner at deres egenrettferdighet er besmittet med hovmodighet og andre laster, føler ikke sin syndenød, og søker Jesus som sin kjære Frelser, elsker Ham igjen og tjener Ham oppriktig og søker Hans Faders ære.

Den tredje onde engel er de som vel kan føle sin fordervelse, søker Jesus og vil trøste seg i Hans lidelse og død. Likevel så er de som de forrige, de elsker Ham ikke og søker ikke Hans ære, men elsker verden og søker sin omsorg og begjær til det kjødelige. Om ikke grove og åpenbare laster, så ligger likevel de fine i hjertet, så de har lyst og vilje til det. Disse tre engler eller mennesker, som lever i de kjødets laster, står på ærgjerrighets og gjerrighets hjørne, der den fjerde engel også kommer til hjelp. Dette er de falske profeter eller de av prestene som er onde, med deres likesinnede av annen øvrighet og flere, som står på det fjerde hjørne, bruker makten til det onde i verden, og all ondskap, hat og forfølgelse på Guds budskaper og tjenere, som rettskafne av hjertet bekjenner Guds vilje for menneskene til omvendelse, som nemlig mange av disse røres og vekkes opp av den åndelige død ved disse forfølgelser. Men når Guds vind blåser inn på dem, så er alle disse onde engler sterke til å forhindre, holde tilbake, som vi daglig ser, og kan ikke utelates så klart som det gjøres. For hvor mye strider ikke disse imot og holder de skrøpelige fanget i syndens garn.

Akk! Hvor mange ganger har de ikke hindret Guds vind og Ord fra å fullføre sin virkning i mennesket og få gjenfødt dem til et nytt liv i Kristus. Gal. 6, 15. Det ser vi og at Nikodemus ble holdt fanget i. Da han var en fariseer i det store råd, så hørte han en sus av denne vind eller Jesu Ord og gjerninger. Men av frykt våget han ikke å søke Ham, uten til sist om natten. Joh. 3, 2.

Johannes sier videre, at han så en annen engel stige opp fra solens oppgang, som har den levende Guds segl. Av denne engel bevises at de andre var onde, for denne er en lysets engel, eller av solens oppgang. Denne hadde den levende Guds innsegl, det er, han var kommet ut fra Jesus Kristus denne verdens Lys, og hadde av Den Hellige Ånd det levende Guds bilde i sitt hjerte, som forseglet og gav ham Åndens festegave, pant og forsikring, så han er et Guds barn. Om de er utallige tusener, så er de likevel et og telles som for en, da de alle har et sinn etter Jesus Kristus og lar seg regjere av Hans Ånd, som er deres Konge og Herre.

Alle disse roper med sterk røst til de fire engler, som det var gitt å skade jorden og havet, og sier: Skad ikke jorden, ikke heller havet, ikke heller trærne, inntil vi får sette seglet på våre Guds tjenere i deres panner. At denne engel eller Guds bekjenner roper imot de onde engler eller falske forførere, som holder Guds vinder, det følger av seg selv at vi vil forhindre dem, så de ikke skulle skade de vanvittige mennesker, men vi bør og vil løse opp disse fire engler hos den store flod Eufrat, Åp. 9, 14, det er hos den store mengde synderes onde, som er som hav, vi roper at disse bedragere ikke skal skade dem og lønne med sin ondskaps straff, som djevelen og hans tjenere ikke har annet å lønne med, derfor vil vi løse og kalle de bundne og forførte til omvendelse og besegle dem med Den Hellige Ånds kraft av Jesu døds salve og Ordet, det er signetet, som Han trykker inn i hjertet, 2 Kor. 1, 22.

Johannes så da et stort tall beseglede av hver Israels stamme, som har vært og blir kallet ved Kristi Evangelium til omvendelse, og forseglet med troens segl av Hans lidelse og død, så Jesu bilde er trykket inn. Deretter så han en stor skare som ingen kunne telle, av alle hedninger og stammer og folk og tungemål, som stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender. Her, sier Johannes, at det var utallig mange som stod innfor Guds trone.

Vi leser mange steder ellers, at det er få utvalgte, men det er vel få mot mengden som vandrer på syndens brede vei, som blir forskutt fra Guds ansikt. Likevel blir det mange i tall når de blir samlet, fra den første til den siste i den hele verdens tid, fra alle dens kanter. Det er da noe å prøve oss etter, om vi har de hvite lange kjortler på, det er Kristi rettferdighet, og er kommet ut av den store trengsel, som vi leser i vår Lektie, at en av de eldste svarte Johannes, at de som var klett i de hvite kjortler, dette er de som er kommet ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.

Og han ropte med høy røst og sa: Saliggjørelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. Jesus Guds Sønn er dette slaktede Lam, som ofret seg til vår frelse, Han som Gud og mann på grunn av sin lydighet, ble med menneskelig natur opphøyet på Guds trone, og i tillegg gjenløste menneskene, for at de skulle bli delaktige i denne herlighet, så vi som ville unnfly den forkrenkelse av verdens begjær, blir delaktig e i Hans guddommelige natur, som vi leste i Evangeliet på 1 Juledag. Og alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire dyr; og de falt ned for tronen på sitt åsyn og tilba Gud og sa: Amen! Velsignelsen og æren og visdommen og takksigelsen og prisen og makten og styrken, (tilkommer) vår Gud i all evighet! Amen.