Nyevangelismen

Av pastor Storjohan.

Del. 10.

Før enn jeg omtaler hovedstedet for Nyevangelismen 2. Kor. 5, 19, skal jeg anføre en rekke av de steder i Evangeliene og Ap. Gj. Som her kommer i betraktning og som enhver, ved å gå gjennom dem, kan forvisse seg om, lærer, at troen over alt er betingelsen fra Guds side for syndernes forlatelse.

Luk. 3, 3: Omvendelsens dåp til syndsforlatelse – Syndsforlatelsen altså forutsetter og betinges av omvendelse.

Mat.19, 2: Da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt! Den preken, synden er forlatt, kan altså bare forkynnes der hvor troen er til stede.

Mat. 12, 31 - 32: All synd skal forlates mennesket. Dersom ikke troens betingelse her var underforstått, så ville med dette ord sies, at alle mennesker til slutt ble salige, - en avvei, som slett ligger så fjern for Nyevangelister, idet de er vant til overalt å utelate troens betingelse. (I dag ser vi at det som Storjohan skrev for 120 år siden, og advarte for det forkynnes både av biskoper og andre ledere, at alle mennesker blir salige og helvete er avskaffet! Red anm.)

Mat. 18, 32: All din gjeld etterga jeg deg, fordi du ba meg. (Se om dette ord i 3.del).

Luk. 17, 3: Dersom han omvender seg, da tilgi ham!

Joh. 20, 23: Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt.

Ap. Gj. 3, 19: Derfor fatt et annet sinn og vend om, for at eders synder kan bli utslettet.

Ap. Gj. 5, 31: Ham har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til en fyrste og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

Ap. Gj. 8, 21 - 22: Du har ikke del eller lodd i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud. Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Gud om at ditt hjertes tanker må forlates deg!

Det egentlige og viktigste bevis sted og det som de fleste er vunnet ved for denne lære, har Nyevangelismen i 2 Kor. 5. 19: Fordi Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregnet dem deres overtredelser, og opprettet forlikelsens ord iblant oss.

Her synes det jo nemlig, som om det ganske klart er lært at det ikke å tilregne overtredelse, som jo er det samme som å forlate synden, faller sammen med, er skjedd i og med at Gud forsonet verden med seg selv i Kristus, og at man her har beviset for at Gud både har tilgitt verden dens synd uten hensyn til tro, («dem», må jo omfatte hele verden) – og i tillegg at Gud ikke tilregner «dem», menneskene enkeltvis, deres synder. Altså både kollektivt og individuelt synes her å være lært en fra Guds side ubetinget syndsforlatelse.

Men man overser at der i to ganske forskjellige betydninger kan tales om: «Ikke å tilregne». Nemlig når straffen utsettes – overtredelse vises, langmodighet øves mot den skyldige, så er dette i en viss forstand en ikke-til-regnelse, og likevel helt forskjellig fra den virkelige, egentlige ikke-til-regnelse, som er ett med å tilgi. Og da denne utleggelse (Luther sier: «det kommer an på en god utlegger») er av stor betydning for en sunn og sann troserkjennelse, så må det være tillatt til ømme samvittigheters overbevisning å gi en opplysning ut av selve grunnteksten, som klart beviser at ikke-til-regnelsen i 2 Kor. 5, 19, menes i den første betydning, mens vi har ikke-til-regnelsen i siste forstand i Rom. 4, 8: Salig er den hvis overtredelser er forlatt, hvis synd er skjult, hvem Herren ikke tilregner misgjerning. Grekerne har nemlig i sin fine måte å uttrykke seg på, to forskjellige nektelser. En, som betegner full, hel nektelse i enhver henseende, og en, som betegner nektelsen tenkt i en viss henseende, med en viss innskrenkning. Nå er det den siste nektelse, som anvendes i 2 Kor. 5, 19, mens den første i sin sterkeste form (enda til som dobbelt nektelse) anvendes i Rom. 4, 8. Man er derfor nå og enig om å oversette 2 Kor. 5, 19: Gud var i Kristus og forsonet verden med seg selv, uten å tilregne dem deres synd. Meningen er: I stedet for enkeltvis å tilregne dem deres synder, nemlig til full og øyeblikkelig avstraffelse, som Gud i sin rettferdighet måtte ha gjort, forsonet Han verden med seg selv og opprettet forsoningens Ord.

Forts. n. nr.