Luthers liv
som Professor Av Philip Melanchton. Fra Den
kristelige Lægmand 1908. Del 4. (Vi fortsetter nå med Filip Melanchtons bok om Luther etter et avbrekk
siden mai/juni.) Da nå på denne tid denn ærverdige Staupitz, som hadde hjulpet til med
grunnleggelsen av høyskolen i Wittenberg, ønsket å hjelpe til med opplæringen
i den gudelige lærdom ved den nye høyskole og hadde lagt merke til Luthers
åndsgaver og lærdom, så trakk han ham til Wittenberg år 1508, da han var 26
år gammel. Her kom hans åndsgaver til å lyse enda mer ved de daglige øvelser
i skolen og ved prekenen. Da nå vise menn som Doktor Mellerstadt og andre,
flittig hørte ham, sa Mellerstadt ofte, at denne mann hadde en så stor
åndskraft, at det var tydelig å forutse at han ville komme til å omdanne den
alminnelige læremåte, som da alene var i bruk i skolene. Her leste han først
over tenkelære og naturlære (Dialektikk og fysikk) etter Aristoteles.
Imidlertid forsømte han aldri granskingen gudelige læreskrifter. Tre år etter
reiste han til Rom på grunn av noen stridigheter mellom munkene, og da han
samme år var kommet tilbake, ble han etter alminnelig bruk i skolene hedret
med doktorgraden, som den ble kalt, i det Hertugen av Saksen, Kurfyrst
Fredrik, betalte omkostningene. For han hadde hørt ham preke og var inntatt
av undring over hans åndskraft, hans veltalenhet og de gode lærdommer i hans
preken. Så du kan skjønne at Luther var åndelig moden nok til denne
doktorverdighet, han var da 30 år gammel. Han fortalte selv at da han på
grunn av sin likefremme vegring og sin motstand, da han av Staupitz ble
tilrådt at han måtte motta denne verdighet, og at Staupitz da sa for spøk, at
Gud har allerede så mye å gjøre i sin kirke, som Han ville bruke hans
tjeneste til. Selv om denne tale var sagt i spøk, er den likevel gått i
oppfyllelse, likesom mange forutsigelser går forut for omskiftelser. Deretter tok Luther seg for å utlegge brevet til Romerne og deretter
Salmene. Disse skrifter utla han slik at det etter alle gudfryktige og kloke
menns mening syntes som om et nytt lys over lærdommen ville rinne opp etter
en lang og mørk natt. Her påviste han forskjellen mellom Lov og Evangelium.
Her avviste han den villfarelse som da var alminnelig i skolene og i prekene,
idet det lærtes at menneskene ved egne gjerninger fortjente syndenes
forlatelse, og at menneskene ved utvortes tukt blir rettferdige for Gud, så
slik som fariseerne lærer. Slik kalte Luther menneskenes hjerter tilbake til
Guds Sønn, og likesom Johannes døperen viste dem hen til det Guds Lam som bar
våre synder, slik viste han at syndere uforskyldt forlates ved Guds Sønn, og
at denne velgjerning må mottas ved troen. Han oppklarte også andre deler av
den kirkelige lære.
Forts.
n. nr. |
|