Luthers liv som Professor

Av Philip Melanchton.

Fra Den kristelige Lægmand 1908.

Del 4.

 

(Vi fortsetter nå med Filip Melanchtons bok om Luther etter et avbrekk siden mai/juni.)

 

Da nå på denne tid denn ærverdige Staupitz, som hadde hjulpet til med grunnleggelsen av høyskolen i Wittenberg, ønsket å hjelpe til med opplæringen i den gudelige lærdom ved den nye høyskole og hadde lagt merke til Luthers åndsgaver og lærdom, så trakk han ham til Wittenberg år 1508, da han var 26 år gammel. Her kom hans åndsgaver til å lyse enda mer ved de daglige øvelser i skolen og ved prekenen. Da nå vise menn som Doktor Mellerstadt og andre, flittig hørte ham, sa Mellerstadt ofte, at denne mann hadde en så stor åndskraft, at det var tydelig å forutse at han ville komme til å omdanne den alminnelige læremåte, som da alene var i bruk i skolene. Her leste han først over tenkelære og naturlære (Dialektikk og fysikk) etter Aristoteles. Imidlertid forsømte han aldri granskingen gudelige læreskrifter. Tre år etter reiste han til Rom på grunn av noen stridigheter mellom munkene, og da han samme år var kommet tilbake, ble han etter alminnelig bruk i skolene hedret med doktorgraden, som den ble kalt, i det Hertugen av Saksen, Kurfyrst Fredrik, betalte omkostningene. For han hadde hørt ham preke og var inntatt av undring over hans åndskraft, hans veltalenhet og de gode lærdommer i hans preken. Så du kan skjønne at Luther var åndelig moden nok til denne doktorverdighet, han var da 30 år gammel. Han fortalte selv at da han på grunn av sin likefremme vegring og sin motstand, da han av Staupitz ble tilrådt at han måtte motta denne verdighet, og at Staupitz da sa for spøk, at Gud har allerede så mye å gjøre i sin kirke, som Han ville bruke hans tjeneste til. Selv om denne tale var sagt i spøk, er den likevel gått i oppfyllelse, likesom mange forutsigelser går forut for omskiftelser.

 

Deretter tok Luther seg for å utlegge brevet til Romerne og deretter Salmene. Disse skrifter utla han slik at det etter alle gudfryktige og kloke menns mening syntes som om et nytt lys over lærdommen ville rinne opp etter en lang og mørk natt. Her påviste han forskjellen mellom Lov og Evangelium. Her avviste han den villfarelse som da var alminnelig i skolene og i prekene, idet det lærtes at menneskene ved egne gjerninger fortjente syndenes forlatelse, og at menneskene ved utvortes tukt blir rettferdige for Gud, så slik som fariseerne lærer. Slik kalte Luther menneskenes hjerter tilbake til Guds Sønn, og likesom Johannes døperen viste dem hen til det Guds Lam som bar våre synder, slik viste han at syndere uforskyldt forlates ved Guds Sønn, og at denne velgjerning må mottas ved troen. Han oppklarte også andre deler av den kirkelige lære. 

                                                                                                Forts. n. nr.