En Jul sammen med familien Luther

Fra boken Katharina von Bora

Av Pastor Storjohan.

To år etter Katharina og Martin Luthers bryllup blir Luther farlig syk. Hans tidligere klosterlivs strenge selvpinsler har lagt spiren til de lidelser som hele hans levetid ikke mer vil forlate ham. Hans utrettelige virke, hans sorger og hans kamper for den rene lære, til sist den ulykkelige strid med de reformerte, har brutt ned det stakkar legemets kraft. Luther selv trodde seg å være ved gravens rand, men med from hengivenhet ser han sin bortgang i møte. Han trøster den gråtende Katharina: «Jeg ber deg, min aller kjæreste Kathe, at du skikker deg i Guds vilje, i fall Han nå vil ta meg herfra. Du vet at jeg hverken kan etterlate deg gull eller gods, det eneste vi har er sølvbegrene.» Deretter kysser og velsigner han sin ettårige sønn Hans: «Å, du kjære, stakkars sønn, også deg anbefaler jeg til Gud til liks med min Kathe. Dere eier ikke noe, men Han som er enkers og de farløses forsørger, vil også føde og forsørge dere!» I from hengivenhet svarte Kathe: «Kjære Doktor, er det Guds vilje, vil jeg heller vite deg hos Ham, enn hos meg. Men det gjelder ikke bare meg og mitt barn! Der er mange fromme og kristelige folk, som ennå behøver deg. Likevel, vær uten bekymring for meg, jeg håper og tror på Gud og Hans nådige forsorg», - og Katharinas tillit til Gud blir ikke beskjemmet. Hennes kjære Doktor blir ennå bevart for henne og hennes barn, så vel som for den nødlidende verden.

Under alle slags harde sykdommer og lidelser som Luther ble prøvd med, er hans Kathe alltid den omhyggeligste sykepleier. Hun som især ble bedt, vidt og bredt, om råd ved kvinnenes sykdommer, vet også å lindre sin Doktors mange smerter ved selvlagde piller og dråper. Endatil på sitt dødsleie i Eisleben skriver Doktor Martin til sin angstfulle, aller kjæreste hustru og ønsker noen av de virksomme lindringsmidler fra Katharinas husapotek.

Også Katharina må gjennomgå mange tunge sykdommer. Etter et langt sykeleie i 1540, skriver Doktor Martin den 26. feb. til sine venner: «Min kjære Kathe begynner nå å spise og drikke med velbehag og lærer å gå. Hun holder seg til bord og stoler,» - og den 5. mai skrev han glad: «Min Kathe begynner ved Guds nåde å vise i den tilbakevendende sunnhets herlighet. Hun går visstnok ikke godt, likevel kryper hun ikke mer».

Nå sluttet ringene tett og innfattet i tårer seg sammen om to kjære dyrebare barnegraver.

Utenfor byens port på kirkegården er der en litt gammel grav. En enkel stein på den bærer en latins innskrift som oversatt betyr: «Her sover Elisabeth, Martin luthers lille datter. År. 1528 3. august». Under pesten i år 1527, mens to av husets tjenestefolk var angrepet av denne fryktelige sykdom, fødtes dette Luthers andre barn, Elisabeth, men allerede etter et halvt års tid ble hun kalt hjem. «Min lille elisabeth er død», skriver faren, «og det har etterlatt hos meg nesten en kvinnelig sørgmodighet. Tidligere hadde jeg aldri trodd at et fars-hjerte kunne bli så bløtt over barna».

Ved siden av denne stein bærer en annen gravstein en latinsk innskrift, som oversatt lyder omtrent slik:

«Her jeg hviler i Blund, Magdalena, Datter av Luther,

Trygt i de helliges Krets, Dekket av Gravhøydens Muld.

Dødens datter jeg var, I Synd undfangen og båren,

Men ved Ditt levende blod Kristus! Du kjøpte meg fri.»

Magdalena var, som vi allerede har hørt, et forunderlig elskeligt barn. Bare halvt levde hun på jorden, med den ene fot stod hun allerede på Himmelens Treskel. Ved den neste fjortenårige pikes dødsleie er foreldrenes kjærlige hjerter nesten bristeferdige. De viker nesten ikke fra barnets smerteleie. Lille Magdalena kan ikke bli trett av å tale om den skjønne Himmel og den kjære Herre Gud og det livsalige Kristus-barn, og hun taler om det så forunderlig glad, som om hun allerede skuet all denne herlighet. En morgen forteller lille Lene: «Kjære far, kjære mor, jeg drømte i natt at to lysende, skjønne Ynglinger kom bort til meg og sa at de ville føre meg til bryllup!» Mester Philippus står ved siden av og hører disse ord. Med follede hender og tårevåte øyner hvisker han til far Luther: «Kjære Martin, vær sterk! Ynglingene betyr visselig de kjære engler som vil komme og føre din unge datter til Himmelrike til det rette bryllup.»

Da synker faren på kne og ber med tårekvalt stemme: «Kjære Herre Gud, jeg har henne så inderlig kjær, men er det din vilje, at Du vil ta henne til deg, da vil jeg også gjerne vite henne hos Deg. Lille Lene, min kjære datter! Du blir gjerne her hos din far, men du drar også gjerne til Faderen hisset!»

Med et forklaret smil svarer barnet: «Ja, kjæreste far, som Gud vil». Og samme dag trår døden til pikens leie.

Lene døde i farens armer, som gråtende omfavnet henne. Moren var gått bort i dyp bedrøvelse. Luther trøstet henne: «Kjære Kathe, tenk over hvor hun farer hen, hun farer jo vel».

I det han med vemod betrakter liket, sa han: «Kjære Lene, hvor lykkelig er du!» Og da hans venner ville trøste ham, svarte han: «Jeg har sendt en helgen til Himmelen, ja, en levende helgen.»

Det bilde, som vi meddeler av denne elskelige unge pike, tilhører til liks med Katharina av Boras, fra Lukas Cranachs mesterhånd, - Luthers trofaste husvenn, Wittenbergs dyktige Borgermester. Dette bilde ble gitt til Luther Julaften etter Magdalenes død, og vi må atter ta våre lesere med på et Julebesøk i Augustinerklosteret.

_____________

Om formiddagen, bortimot kl. 10, arbeidet Luther på sitt værelse. I det minste hadde han sagt, da han gikk inn der: «Jeg vil arbeide». Katharina hadde vært inne der to eller tre ganger og ordnet med ett eller annet, eller kanskje hadde hun brakt det i uorden, for hun så ikke ut til å vite hva hun gjorde.

Den første gangen hadde hun funnet Reformatoren sittende med Bibelen foran seg. Leste han? Bad han? Hun visste ikke. Neste gang stod han ved vinduet og stirret opp mot den grå himmel. Den tredje gang satt han igjen ubevegelig ved sin Bibel med foldede hender.

Hun nærmet seg sakte og la sin hånd på hans skuldre: «Kjære Doktor! Klokken er over ti, snart elleve. Skal barna få juletre i kveld?» Han vendte seg om, to store tårer trillet nedover hans kinn.

«Vil du kunne bære dette?» Sa han. «Kjære Kathe! Vil ikke minnene om forrige Julaften, da vi ennå hadde vår kjære pike hos oss, overmanne oss?»

«Nei! Gud gi meg kraft», svarte Kathe. «Nå vel! Meg også Katharina, meg også. Si til barna at de skal få treet. De er fire ennå! Takk Herre! Takk. Akk, om jeg hadde henne! Hva om jeg ikke hadde noen tilbake! Å Herre! Jeg er så utakknemlig! Gå Katharina og forbered alt! Om et kvarters tid skal treet være her».

Og virkelig, et kvarters tid senere kom Luther med hjem med grantreet på sine skuldrer. Folkene på gaten blottet sine hoder, som om Magdalenas kiste for andre gang ble båret gjennom den gråtende by Wittenberg, og den gamle bonde som solgte ham treet, hadde sagtganske beveget til ham: «Doktor Martin, Gud velsigne Eder».

Endelig er kvelden kommet. Barna venter i det neste værelse. Døren åpnes. Men faren kaller dem ikke ved deres navn, han frykter for å nevne ett for mye. De går inn, men tause. Likevel utøver treet snart sin vante innflytelse. Gavene deles ut. Man samtaler, men først ganske sakte, siden høyere, man kommer og går langsomt, og siden løper man, først undertrykkes munterheten, men så bryter den atter frem, som en strøm av friske toner, som i gjenoppliver hjertet.

I begynnelsen kjempet farens hjerte med sin bevegelser. Likesom tidligere stod han foran den store porselens-kakkelovn, Katharina ved hans høyre side, Melanchton ved den venstre. Han begynte i treets nærhet å skimte de fire barns elskelige søster levende, smilende, lykkelig over de andres lykke. Julen er likevel alltid Jul, den store gledesdag. Tårene kunne vel vende tilbake med den, men de er formildet, renset, helliget. Imidlertid tvilte ennå Luther på sin styrke og sitt mot.

«Filip», sa han, «det er jo deg som skal tale til barna i dag!»

«Hva skal jeg si dem?» - «Hva du vil!»

«Gjerne, men du vil jo selv si det motsatte. Hvis Martin Luther viser seg nedslått, overveldet, hvem vil tro meg når jeg sier, at Jesus trøster og styrker».

Luther tenkte seg om et øyeblikk og sa deretter: «Filip, du har rett, la meg selv tale til barna.»

Hva sa han til dem hin aften! Han talte om Trøsteren Jesus, alle så at han selv var trøstet der ovenfra. De var likesom tilstede ved Den Hellige Ånds indre trøstegjerning, som ikke bare trøster, men vekker og gjenoppliver. Luther var rolig, nesten ubevegelig – et sjeldent tilfelle hos ham. Men denne stillhet var en følge av troens fulle overbevisning. De tilstedeværende lyttet med den samme ro, takket være den tro, som så klart omstrålte ham. Barna som først i kveld hadde følt den store tomhet etter den søster som var gått bort, begynte å lytte til og forstå, hvorledes man i Jesus finner igjen dem, som ikke mer er her nede. Moren gråt ikke mer!

Da barna fulle av glede løp omkring treet, sa hun: «Doktor, hadde jeg urett i morges, da jeg bad deg om juletreet».

«Anstrengelsen», sa Luther, «var svært stor, men jeg føler, ja, jeg føler at jeg fra nå av, i stedet fra å fly bort fra et hvert minne om henne, vil kunne gå det i møte og oppsøke henne».

«Du har ikke langt å gå», sa Melanchton.

«Å, jeg vet det. Alt er fullt av henne».

«Ja, alt, - men».

«Hva betyr ditt ansikt, Filip? Hva mener du?»

«Noe som nett forskrekket meg, men ikke forskrekker meg mer. Kom og se!»

Neppe hadde Luther gått noen skritt før han i bakgrunnen av værelse ble var et protrett som stod oppstilt mot veggen.

Det var på samme sted hvor han den julekvelden, vi tidligere fortalte om, hadde sett henne ettertenksom og bedende. Hun hadde det samme blikk, det samme inderlige og hengivne uttrykk, som maleren likevel hadde lagt i et gjenskinn av hin himmelske klarhet, hun den gang ennå sukket etter. Det var Magdalena på jorden og samtidig Magdalena innført i Himmelens hemmeligheter.

Faren fant henne igjen, som han hadde kjent henne og alltid slik, som han hadde lært å se henne gjennom gravens natt. Han behøvde heller ikke spørre om hvor mesterstykket kom fra. Han hadde hurtig gjenkjent sin venn Lukas Cranachs talent og hjerte. Den rikt utstyrte ramme henviste i tillegg til en annen venn, til Kurfyrsten.

«Du var med i hemmeligheten, Katharina?» spurte han.

«Ja!»

«Og det var derfor - ?»

«Ja, jeg ville at det kjære barn skulle komme tilbake til oss ved Julelysenes klarhet.»

Deretter tok han bildet og stilte det opp ved treets fot. Barnets blikk syntes å opplives og varmes på ny. Det var nesten livet, nesten mer enn livet.

Luther stod ubevegelig fordypet i dette blikk, som var det en åpnet dør, som han skimtet Himmelens herlighet gjennom. «Magdalene», hvisket han, «Magdalene, så er du nå der hvor du ønsket å være. Den lille pike vet nå mer enn Doktor Luther, mer enn alle lærde i hele verden. Et øyeblikk, bare så lang tid, som behøvdes til å åpne øynene, og du var i besittelse av alt, hva kjærligheten merker, hva troen trakter etter å se. Å, hvor gjerne sa jeg nå til deg, hva du ofte sa til meg: «Lær meg, lær meg!» Likevel vil jg si til meg selv, hva jeg den gang sa til deg: «Himmelens hemmeligheter er for Himmelen, la oss vente, inntil vi er der og går fremad. Alt hva jeg trenger til å vite på denne jord, det vet jeg, for jeg vet, at min Frelser lever. Jeg kan ha fred, jeg kan være lykkelig, enda uten deg, Magdalene».

Han tok sin hustrus hånd. «Den hovmodige Doktor», fortsatte han, «skulle ennå lære, hvor skrøpelig kjødet er. Man trosser Keiseren og synker sammen over et barns likkiste. Gud ydmyker meg. Det er et godt tegn. Han vil reise meg opp. Det er tillatt å stanse et øyeblikk for å begrave sine elskelige døde, men ikke å begrave seg med dem og forlate Herrens gjerning. Ennå litt tid, ennå noen slag og deretter evigheten til å hvile oss i. Ennå noen Julefester, sørgelige kanskje, og deretter Julen hist oppe, - Festen uten ende, gleden uten mål, solen, som aldri går ned.»