Nyevangelismen

Av pastor Storjohan

Del 12.

 

Ordkrig eller avvik fra sannheten?

 

Streb etter å fremstille deg selv rettskaffen for Gud, en arbeider som ikke skamme seg, en som rettelig deler sannhetens ord. 2 <Tim. 2, 15.

 

 

Det har vært sagt, at de, som bekjemper Nyevangelismen, ser spøkelser på høylys dag, og at det bare er ordkrig, som her er på ferde. Paulus vitner, 2 Tim 2, 14, mot å kives om ord, som er til ingen nytte, men til fordervelse for dem som «hører på det». Men etter i v. 15 å ha formant til rettelig å dele sannhetens ord, advarer han og i v. 16 for «vanhellig løst snakk» og anfører som eksempel på det to lærere som var avveket fra sannheten, i det de sa at «oppstandelsen allerede er skjedd.» Om dem som avviker slik, sier han: 1) at de går stadig videre, 2) at deres ord vil ete om seg som dødt kjøtt, og 3) at de ødelegger troen hos noen.

 

Hva er nå Nyevangelismen? Er den ordkrig eller avvikelse fra sannheten? Likesom hine to lærte: «Oppstandelsen er allerede skjedd,» slik kan man si at Nyevangelismen lærer: «Syndsforlatelsen er allerede skjedd,» og ut i fra dette falske utgangspunkt går de videre og videre. I sannhet, det eter om seg som dødt kjøtt og det ødelegger troen. Nyevangelismen kan ikke dele sannhets ord rett, men kløyver det tvert imot. Det er ikke bare en ensidighet, som her kommer til syne på et enkelt punkt. Også den kan bli en skjevhet og til slutt en villfarelse, om den ikke rettes. Men her er tale om en villfarelse som kløyver sannheten i selve roten, i rettferdiggjørelsen av troen, og derfra går den stadig videre gjennom hele læresystemet og kommer til syne i hvert eneste ledd. Der fremheves overalt bare den ene side av sannheten, og denne ene side brukes til å sette den andre ut av kraft.

Hvilken kraft kan det bli en slik kløyvd kristendom? Akk, en stor kraft til forførelse og forvillelse, til partier og splittelse, til kiv og til trette.

 

Nyevangelismen kan ikke nekte at der fremfor alt tales i Guds Ord om at synden skal forlates og forlates. Hvorledes skall dette rime med at Nyevangelismen først og fremst påstår at den er forlatt, da det i det Nye Testamentet bare sies om de troende. Man prøver å hjelpe seg med å si: «den er forlatt og den forlates» og anfører som bevis for dette at det sier vi og om den troendes tilgivelse: den er forlatt og forlates likevel daglig. Men vel å merke, der tales da om forskjellig synd. Den troendes synd inntil han omvender seg er ham forlatt i rettferdiggjørelsen. Det, som forlates, er den daglige synd. 1 Joh. 2, 1.

 

Men å si om den uomvendte sin synd, om den ene og samme synd, at den er forlatt og forlates, er meningsløst, og noe som man skulle skamme seg over. Det er løst snakk, på samme måte som hint, at troen er betingelsen for å motta syndsforlatelse, hvilket er løst snakk. For å motta blir da betingelsen for å motta. Det samme løse snakk kommer til syne i rettferdiggjørelseslæren. For jeg skal jo etter nyevangelistene bli rettferdiggjort ved å tro, at jeg er rettferdiggjort. Det var det, som i sin tid voldte Burke slik anfektelse. Det burde i sannhet anfekte enhver nyevangelist. Men troen, nemlig den rettferdiggjørende, sier J. Gerhard, «ser hen til syndsforlatelsen som en nærværende og ikke som en forbigått.» Den skjenkede syndsforlatelse er således ikke gjenstand for den rettferdiggjørende tro.

 

Nyevangelismen får en dobbelt syndsforlatelse og en dobbelt rettferdiggjørelse. Rettferdiggjørelsen er jo nemlig en frikjennelsesdom («frikjenner han synderen fra synden og dens straff») og en anerkjennelses dom («anser ham i Kristus, som om han aldri hadde syndet»). Denne dobbelte avsagte og sammenhengende dom kløyver nå Nyevangelismen, slik at frikjennelsesdommen slås sammen med forsoningen og kalles en objektiv rettferdiggjørelse eller verdensrettferdiggjørelsen, og annerkjennelsesdommen blir tilbake og benevnes subjektivt rettferdiggjørelse. Dermed kan Nyevangelismen rose seg av at den lærer at Gud rettferdiggjør den ugudelige slik som han er av naturen, for denne frikjennelse skjer jo uten hensyn til bot og tro. Det er den første og egentlige rettferdiggjørelse, hvilket mennesket skal bli seg bevist ved å tro, - holde det for sant: «Jeg er kvitt min gjeld for Gud».

 

Ved å motta denne virkelig skjedde syndsforlatelse, blir synderen så, sies det, subjektivt rettferdiggjort idet Gud anerkjenner ham, «holder den enkelte, når han har mottatt syndsforlatelsen skatt som en slik, som nå for sin person er delaktig i Kristi fortjeneste» (De nyevangelister går ennå videre, som sier, at rettferdiggjørelsen (den subjektive) betegner ikke en dom over mennesket fra Guds side, men bare «at samvittigheten ser og føler sin rettferdighet», altså egentlig menneskets dom over seg selv. Men det er og bare et skinn, når den ovenfor skildrede oppfattelse, den amerikanske, gir det utseende av at dens subjektive rettferdiggjørelse skulle være en Guds rettferdiggjørelses-handling. En blott anerkjennelse uten frikjennelse kan aldri bli rettferdiggjørelse.)

 

Denne andre rettferdiggjørelse blir nå virkelig en rettferdiggjørelse, ikke av den ugudelige, men av den gjenfødte. Ingen av disse to kløyvde rettferdiggjørelser treffer den bibelsk-lutherske sannhet, som riktignok lærer, at Gud rettferdiggjør den ugudelige, men ikke «slik, han er av naturen», men som den som ikke har noe å vise frem (den botferdige) og som den lengselstroende, som begjærer å få sin synd forlatt av Gud. Først som en følge av rettferdiggjørelsen mottar nå synderen den syndsforlatelse som virkelig har skjedd i rettferdiggjørelsen og blir derved gjenfødt – kan altså som sådan ikke behøve å rettferdiggjøres. Den kløyvde sannhet fører altså til det løse snakk at Gud har rettferdiggjort synderen i og med verden som den ugudelige, uansett bot og tro, og så rettferdiggjør Han igjen synderen som den gjenfødte. Begge deler er like falskt. Begge strider like mye mot vår kirkes lære. Den kjenner hverken til noen verdensrettferdiggjørelse «uten hensyn til bot og tro» eller til noen subjektiv rettferdiggjørelse, men bare til en den enkelte synders rettferdiggjørelse av troen, der, som en Guds frikjennende doms handling bare kan være en objektiv rettferdiggjørelse.

 

Idet vi nå med dyp smerte og bedrøvelse skulle følge Nyevangelismen gjennom noen av de viktigst læresetninger for å se hvorledes den over alt i stedet for å dele Ordet rett, fra det kløyvde utgangspunkt må kløyve alt Guds Ord, skulle vi først etterprøve dette i læren om Loven, som er all sannhets første prøvestykke, som og Paulus begynner med å vise Timoteus. 1 Tim. 1, 7.

                                                                                             Forts. n. nr.