NR. 4	August 2014		71. ÅRG.
Besøkelsestiden. Evangeliet på 10. s. e. trefoldighet. Luk. 19, 41 – 48. Og da han kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: Om du dog også visste på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Derfor skal de dager komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp omkring deg og inneslutte deg og trenge deg fra alle kanter, og jevne deg med jorden, og dine barn i deg, og ikke la sten (være tilbake) på sten i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. Og han gikk inn i tempelet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte der, og sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus; men I har gjort det til en røverhule. Og han lærte daglig i tempelet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de første blant folket søkte å få tatt ham av dage. Og de fant ikke ut hva de skulle gjøre; for hele folket hang ved ham og hørte ham. Les mer her.
Nyevangelismen Av Pastor Storjohan Del 14. Er dette den rette lære om Guds vrede? Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik som frykten for deg (krever det)? Sal. 90, 11. Her kløyver i sannhet Nyevangelismen sannheten på den aller farligste måte. For 1: blir jo synd først ved det noe, at den begås av en synder, men Gud har jo likevel med oss syndere å gjøre. Hva skal det nytte til å vredes på synd? Nei, Gud vredes over synd, men på synderen og kun på synderen for hans synd. Les mer her Et løfte Fra Den kristelige Lægmand. Karl Hildebrand, Friherre av Sandstein, hadde 13 år gammel sett sin troende far dø. Hans avskjedsord til husets medlemmer som var samlet var alvorlige og gripende, og Karl Hildebrand velsignet han med de ord: «Jeg går all jordens vei, så vær du sterk og bli en mann! Og ta vare på, hva Herren din Gud vil ha varetatt, så du vandrer på hans veier.» 1 Kong. 2, 2-3 Les mer her		Haugianismens Tid (1796 – 1850) Hentet fra Heggtveit – Den Norske Kirke i det 17. år hundrede, side 121 Hauges utvikling og virksomhet til 1804. På Rolvsøy i Tune, ikke langt fra Fredrikstad og omtrent 10 mil sør for Christiania ligger gården Hauge. Der ble Hans Nielsen født den 3. april 1771, og den 7. samme måned ved «den hellige dåp innpodet i det gode Vintre, Jesus Kristus, for der å vokse som en god gren» Les mer her Evangeliet på 11. søndag etter trefoldighet Fra Hans Nielsen Hauges Postille. Luk. 18, 9 – 14. Men han sa også denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To mennesker gikk opp til tempelet for å be; den ene var en fariseer, og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba således: Gud! Jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier. Og tolleren sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne opp mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer, skal opphøyes. Les mer her
Minneord om Erna Eriksen og Anna Holte Disse to Herrens tjenerinner fikk hjemlov av Herren, Erna i desember 2013 og Anna i mars 2014. Vi som lærte disse to kvinner å kjenne fikk også merke den kristne omsorg og kjærlighet som følger et gudfryktig menneske. Erna kunne være veldig skarp om det var noe som ikke passet seg eller var i strid med Guds Ord. Hun vaket over Ordet. Hun hadde også granskende og milde øyner som likesom spurte: Har du de godt med Jesus, lever du med Ham? Hennes vitnesbyrd bar preg av høy bibelkunnskap og hun siterte ofte hele kapitler fra Bibelen utenat. Hennes gjestfrie hjem bar preg av gudsfrykt og nøysomhet og etter at hennes mann døde så var fortsatt hennes dører åpne for venner og kjente som kom på besøk og hun var nøyen med andakt i hjemmet. Enhver menighet trenger slike gudfryktige kvinner som har omsorg for andres åndelige og timelige vel. Anna, levde ugift hele livet men hun hadde likevel en stor familie både i sin egen slekt og dem hun omgikks med i sitt arbeid som sykesøster og hjemmesykepleie og i menighetssammenheng. Hun hadde øye for nøden og for sannhet og rettferdighet. På Holteberg var det ingen som gikk sulten fra huset! Der var hjerterom og husrom. Hennes spesielle nådegaver gav seg ofte utslag i stridigheter i menighetssammenheng. Dette var nok ikke Annas skyld, hun måtte bare være tro i det kall Gud hadde gitt henne! Særskilt nådegaven til å tale i tunge var en stor berikelse for Det Haugianske Vennesamfunn og mange av de budskap hun fikk bære frem står fortsatt spikret i hukommelsen for dem som ennå lever og fikk oppleve dette. De som var motstandere av denne sanne og ekte tungetale var nok ikke helt på linje med Guds Ord for Ordet oppmuntrer til denne gave. Men når det er sagt så finnes der mange falske tunger i vår tid og for meg som hadde hørt mange tale i tunger før jeg hørte Anna, så var dette en bekreftelse på det jeg tenkte mange ganger, at denne tunge var ikke rett men falsk! For da jeg fikk høre det budskapet som Anna bar frem fra Herren så var det så åndsfyldt og kraftig at en bare måtte gråte, gråte over sin synd, gråte over andres synd og all ondskap i denne verden. Det var som om Den Hellige Ånd besøkte hvert hjerte med fornyelse og kjærlighet. Men dette skaper ofte strid, som også Paulus sier. Hun bar alt motstand med stor tålmodighet og kjærlighet, hun visste hva det var å elske dem som hatet henne. Men det undret meg at noen virkelig kunne hate en som bare gjorde godt? Men da måtte jeg tenke på Jesus, Han også ble hatet enda Han bare gjorde godt! Måtte Guds velsignede fred hvile over disse to edle kvinners minne som fikk en så stor nåde til å tjene Herren! Trygve Einar Gjerde.
Jakob ved brønnen På Karans mark var der en vannbrønn så ren, dens vann var så liflig å smake, men over dens hull lå en kjempesten, og den måtte først man borttage. Tre hjorder seg hadde omkring den lagt, av tørsten de gispet og sukket, og gav med lengsel på hyrdene akt, om snart de ei brønnen opp lukket. Da vandrende kommer en fremmed der hen, i hånden en hyrdestav har han, det Jakob var, sønn av forgjettelsen, og arving til himmelens Kanan. Hvorfor står dere her brødre, vann deres får, og la dem på gressgang hen-vanke. Ennå høyt på himmelen solen står, ennå er det ei tid dem å sanke. Ja visst, det er lettere sagt enn gjort, først når alle samlet er, forenet tar vi stenen bort, men enkelt mann lar det være. Mens han med dem vekslet disse ord, Og seg om sin morbror forhørte, kom just dennes datter fulgt av sin hjord, som hen til vannbrønnen hun førte. Skjønn var hun av ansikt og skikkelse, Skjønt visstnok av solheten skjemmet. ved synet av Jakob hun stanset, for han var jo for henne fremmed. Da Jakob så’ Rakel en kjærlighet, så heftig hans hjerte opprørte, hva hyrdene maktet knapp alle mann, han ene med letthet utførte. Han stenen bortveltet og vannet først sin morbrors får, og der etter de andre hjorder fikk slukt deres tørst, og kom derved atter til krefter. Så hilste han Rakel og høyt han gråt, den gråt var med glede dog blandet, din faders broder av Abrahams sæd er jeg, som din hjord nå har vannet. Den vannbrønn for lengst visst til grunne gikk, og Jakob til fedre er vandret. Men Jesus en brønn for oss åpnet fikk, som evig ei bliver forandret. Som hine får lå vi ved denne brønn. Og nesten av tørsten forsmektet, for over den lå der et berg, vår synd, og løfte den ikke vi maktet. Da kom Hyrden, Jesus, forjettelsens Sønn. Og arving til himmelens Kanan, da han så sin søster, sin brud, Adams kjønn, oppflammet av kjærlighet blev Han. Skjønt syndens sol hadde oss ganske forbrent, vi var i Guds billede dog skapte, og skjønt å forsmekte vi hadde fortjent, så frelste Han dog oss fortapte. Syndeberget borttok Han og ropte: Kom her! Kom alle, som trenger til drikke, hver som lider tørst av arbeid og besvær, betaling forlanges ikke! Ennå Han det roper, Og fra hvert et land de tørstige får til Ham ile. Der få de å drikke det levende vann, og seg i Hans fåresti hvile. Men når alle tørstige lesket Han har, sin brud Han annammer med glede, og ganske utenkelig ikke det var, at Han da av glede vil gråte. Fra Pilgrims-harpen. Innsendt av Alfred Johannesen
www.haugianeren.net er den elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. E-post til redaktør kan sendes til: post(a)haugianeren.net