Haugianismens Tid (1796 – 1850)

Hentet fra Heggtveit – Den Norske Kirke i det 17. år hundrede, side 121

Hauges utvikling og virksomhet til 1804.

På Rolvsøy i Tune, ikke langt fra Fredrikstad og omtrent 10 mil sør for Christiania ligger gården Hauge. Der ble Hans Nielsen født den 3. april 1771, og den 7. samme måned ved «den hellige dåp innpodet i det gode Vintre, Jesus Kristus, for der å vokse som en god gren» 1). Faren Niels Mikkelsen (1732 – 1813) var fra Eivindrød i nabosognet Slemminge. Han omtales som en forstandig, from og alvorlig mann med en bestemt vilje og en fast karakter samt i besittelse av en større indre og ytre dannelse, enn bønder i hans egn pleide å ha 2). «Min far», skriver sønnen, «kunne erindre i sin barndom, at det var likeså sjeldent som foraktelig å se en gammel drukken mann. For en ung så en ikke beskjenket (drukken). Kom noen i sognet, som utøvet banning, da ble man ganske forskrekket over det. Angående opplysningen, da fortalte min far en anekdote om hans mormor: hun … kunne ikke lese i bok, men var svært redd for døden og titt ropte slik: «Du død, du død! Hvor bitter er du!» Min farmor trøstet henne med Guds Ord og sa: «Den er ikke så bitter, mor!» Den gamle svarte: «Du vet det ikke»! – Tarvelighet, redelighet, åpenhjertighet og trofasthet var folkets karakter den tid.» Niels Mikkelsens hustru, Marie Olsdatter (1734 – 1811) eide gården Hauge. Hun var en dyp kvinne med et bløtt og kjærlig sinn og i tillegg from og god, driftig og dyktig. Sønnen hans synes å ha arvet av faren et oppvakt hode og en fast vilje, mens han helt hadde morens inderlighet og ømme, omsorgsfulle kjærlighet. Den virksomme ånd og den praktiske dyktighet som han i så høy grad viste seg i besittelse av, var kanskje en arv fra dem begge, kanskje især fra faren.

I dette hjem, hvor barna tidlig ble vendt til nøysomhet og arbeidsomhet, vokste Hauge opp. Han lærte tidlig, skriver han, «noe å skjønne på godt og ondt. Men … det onde tok til med mange slags ungdoms dårlighet, især onde innskutte tanker … iblant annet kunne mine foreldre refse meg for udyder, da tenkte jeg på å vise meg egensindig og gjenstridig, så at de skulle angre det. Ja, da jeg var 7 – 8 år gammel, tenkte jeg enda på å forkorte mitt eget liv. Siden, da jeg kom mer til alder og lærte bedre å lese og tenke på det, så gikk jeg og grunnet mye på Himmelrik og helvete, til jeg var 11 – 12 år, … men beholdt det alltid hos meg selv, dette var nok mye verre, for hadde noen fått vite det, især min far, så hadde jeg nok fått trøst og undervisning om det. Men den onde ånd, som jeg nå vet, innskjøt slikt, han holdt meg og med skamfullhet, at jeg ikke kunne tale om det.»

«Jeg var», skriver han et annet sted, «fra min ungdom … av et utvortes stille vesen, hadde ingen lyst til å stride, liten lyst til lystighet med mine selskapsbrødre, var mer tungsindig når jeg var i selskaper og der så eller hørte støyende lystigheter, især var jeg bedrøvet, når der yppedes klammeri. Banning og Guds Navns misbruk hadde min far advart meg for, så jeg ble fra barndommen innprentet avsky for det. Jeg danset aldri, aktet lite om spill eller musikk. Ville aldri være med i vertshus; men når noen fortalte historier og talte om religiøse eller åndelige ting, i det fant mitt hjerte interesse.»

«Fordi jeg ikke kunne vise meg dyktig i ungdommens dårligheter, ble jeg ringe aktet av mine jevnaldrende, ofte spottet og holdt for tåpelig, ja jeg holdt meg selv ringere enn andre, så at når noen aktet mann nevnte mitt navn med ros, da følte jeg meg selv uverdig til det. For de forstandige og dydige mennesker hadde jeg en høy aktelse og var glad, når jeg fant anledning til å tjene dem. Derimot var hovmodige, vellystige, trettekjære og drankere en avskyelighet for meg. Likevel ynktes jeg over drukne mennesker og ville gjerne hjelpe dem til rette. Når rykte gikk om pest og krig, var jeg veldig redd for døden og fant ofte likesom noe hemmelig, som omringet meg. Jeg ble opprørt i hjertet og gråt enkelte tider, når jeg så døde mennesker eller hørte tale om død og evighet. Selv tenkte jeg titt på døden og evigheten, og om folk nå levde så, at de med grunn kunne vente å bli salige , og om de ikke mye mer hadde grunn til å frykte for å bli evig forskudte (fortapte) av Gud. Ofte, når jeg sov, drømte jeg om Himmelrike og andre tider om helvete og mord og mange forskrekkelser. Men når jeg ba til Gud før jeg sovnet, da fant jeg ro og drømte ikke om slike ting. Dette ble så alminnelig at jeg nesten hver natt, før jeg sovnet, leste atskillige bønner og sukker så vel som det hellige Fadervår» ….

«Dette var især (tilfelle) fra mitt niende til mitt tolvte år. Ved den tid hørte jeg også noen tale med min far om atskillige religioner, dette vakte en ny bekymring hos meg med frykt og tvil, om vår var den retteste. For selv om mine foreldre med flere sa det, så var jeg likevel satt i tvil, aller helst da de talte om hvor gudfryktige en del hadde vært, ja jeg leste og selv om deres store iver for Guds Ords utbredelse og de store lidelser en del hadde lidt fordi de bekjente Herrens Navn og trolig sørget for sine medmenneskers salighet og ble derfor spottet, forfulgt og hardt, ja, grusomt pinte. – Jeg fant ved denne betraktning at vi lever ikke som de, men er likegyldige i vår gudsdyrkelse og tålte visst ikke å lide det hine hadde lidt. Dette satte meg mer i bekymring, og jeg trodde at jeg ikke ble salig.»

«Jeg erindrer en søndag, min far var borte, at han om kvelden kom hjem og spurte meg, om jeg hadde lest dagens tekst og dens forklaring – det var Luthers Huspostil, jeg skulle les i. – Dette hadde jeg ikke gjort, derfor svarte jeg nei. Da sa min far: «Du blir ikke lik den du er oppkalt etter.» Dette gikk meg til hjerte. For jeg husket at min far før hadde sagt, at jeg var oppkalt etter hans bror, som døde i sitt 22. år. Han hadde vært særdeles gudfryktig og betraktet flittig den Hellige Skrift … Jeg kunne da ikke sammenligne meg med denne min fars bror, som i høy grad fryktet Gud, mens jeg var ugudelig, skjødesløs og leste ikke om helligdagene. Han ble visstnok salig, men dør jeg nå, så blir jeg forskutt av Gud for mine synders skyld. Slike og liknende tanker satte ofte min sjel i urolighet. Titt når jeg bad Gud om nåde og avstod fra ugudelig vesen, fant jeg ikke bare fred og ro, men og ofte glede. Derimot, når jeg enten ved min egen lesing eller når jeg hørte min far lese morgen og kveldsbønn m.m., og mine tanker var vendt til jordiske unyttige ting, da falt disse tanker meg tungt inn: Den onde ånd river Guds Ord fra mitt hjerte, å jeg er i djevelens vold og er veket fra Gud, dette drev meg igjen i bønn om nåde for Jesu skyld.»

En livsfare, Hauge var utsatt for i sitt 13. år, bidrog i høy grad til å vedlikeholde og forsterke denne alvorlige sindstemning og bringe Guds nådekall ennå nærmere til ham. En dag skulle han sammen med sin far, bror og en ubenevnt ro ut på Rolfsøysundet for å hente noe høy. Da de vendte tilbake, falt en av dem over bord. Han kom seg opp igjen og grep fatt i båten, men denne kvelvet, dermed falt de alle i vannet. Hauge, som hadde gått hele dagen med frykt for at det ville skje en ulykke, gav straks opp håpet om å bli reddet, men beholdt likevel, etter at han var falt ut, i lengre tid sin bevissthet. «Men først tenkte jeg på min mor, som tar seg nær av en ringe ting, og nå min far og bror og jeg skal omkomme her. Dette vil bli en ulidelig sorg for henne! Dernest tenkte jeg på de småting, jeg hadde av klær etc. og tenkte så: det får mine brødre! Likevel, det var tungt å forlate, for jeg hadde kjærlighet til det selv om døden truet …. Jeg sukket til Gud, at Han ville være meg nådig for den Herre Jesu Kristi skyld. Men … sjeleangst overfalt meg, og jeg begynte å frykte for helvetes mørke, fordi jeg ikke hadde elsket min Gud som jeg burde og så til sist truet dødens mørke redsel så forskrekkelig, at når jeg tenkte på det, da må mitt hjerte gråte. For den legemlige smerte var ikke noe imot redselen i min sjel eller samvittighetens angst. Da jeg så lengtet etter lyset, ble det likevel mørkt for meg og min følelse ble borte. Hvor min ånd var, det er skjult for meg. Mitt følge har fortalt at jeg lå stille og fløt på vannet. Været drev meg til land, så min bror tok meg opp. Jeg var da som en død. De kunne ikke merke noe liv i meg. Så ba min far til Gud at Han ville være min sjel nådig. I midlertidig arbeidet de med meg og så tok min ånde til igjen, så jeg på et halvt jevndøgns tid av den store Guds nåde fikk mitt sunne liv igjen. Jeg tok da til å lese, og ville gjøre deretter og begynte å grunne på det, etter dette fikk jeg mange tanker.»

Forst. N. nr.