Nyevangelismen

Av Pastor Storjohan

Del 15.

Troen

Først må man innse, hvorfor Nyevangelismen er fornøyd med å anse troen bare for å holde for sant, og hvorledes den dermed trenger det til side som bare alene kan frelse: Den botferdige tillit. Etter Nyevangelismen er det nemlig bare en simpel kjensgjerning som skal mottas, den, at i og med forsoningen er synden forlatt. Her behøves da naturligvis ikke annet enn å holde for sant for ens eget vedkommende, etter som det gjelder alle. Alt er da så lettvint, greit og liketil som mulig. Men når det å holde for sant og bifalle, på ingen måte er den frelsende tro, selv om det er den virkelige sannhet, som tros, hvor langt er det da ifra at den nyevangelistiske tro kan være den frelsende tro, som er å holde for sant det som ikke er sant, - en syndsforlatelse som slett ikke er til, en utslettet gjeld som tvert imot står oppskrevet hos Gud mot synderen?

Er det da ikke en makeløs dristighet å slik utgi godtkjøps-troen for den ene frelsende og påstå at det er fordi den ikke forkynnes, at synderen ikke får fred, slik som Jørgensen gjør i sin traktat. Jeg hørte nylig om en nyevangelist en historie fra to forskjellige steder, hvor han hadde opptrådt. I det ene tilfelle kom en gammel from mann frem og la ned en beskjeden innsigelse mot nyevangelistens forkynnelse som en, som ikke stemte med hva man var vandt til å høre. Den gamle mann fikk den beskjed at han måtte omvende seg. Det er nettopp nyevangelistenes vis, hvor deres lære ikke antas, der er det bevis på åndelig død. I det andre tilfelle henvendte den samme nyevangelist seg til en eldre troende kvinne, som inntok en veiledende stilling blant kvinnene, og beskylte henne for at hun var årsak til at sjelene ikke kom til fred. Naturligvis, for den lette veiløper gikk det ikke fort nok. Der behøvdes jo ikke noe annet enn kunnskap og bifall. Om tillit nevner jo Jørgensen i sin utleggelse ikke ett ord. Men selv om det senere innrømmes at den må være med, så blir det jo tillit til noe annet enn det som skal vises tillit, tillit til noe som allerede er skjedd, hvor «holdenforsant» og tillit ganske naturlig faller sammen, i stedet for tillit til noe som først skal skje, nemlig at Gud vil tilgi den botferdige og troende. I dette tilfelle kan jeg riktig nok ikke uten videre komme forbi det spørsmål, om jeg likevel er en botferdig og i sannhet søkende.

David tør i den 51. Salme, det store stormløp på den rettferdiggjørende, tilgivende nåde å berope seg på: «for jeg kjenner mine overtredelser, og min synd er alltid for meg». På samme tid som vi her ser hvor nødvendig en oppriktig anger og en hjertelig tillitsfull lengsel etter nåden er til frelse, så inntrer her den vanskelighet, at man lett blir likesom hengende i sin anger, - i dette, at man ikke har angret nok, - og på den måte bare ser på seg selv i stedet for på Jesus, og uvilkårlig søker noe fortjenestefullt i sin anger. Denne vanskelighet, som likevel et menneske skal tvers igjennom, og som Guds Ånd hjelper den oppriktige gjennom, rydder Nyevangelismen likesom ganske av veien ved å lære at man slett ikke skal spørre om synden er tilgitt. Man skal heller ikke spørre etter sin anger og tro som betingelse for at å få den tilgitt, men man skal bare motta den for lengst virkelig skjedde syndsforlatelse ved å holde den for sann. Med hensyn til anger, den troende anger, advares der da for ett, nemlig å bygge på den. Den stilles vesentlig sammen med Lovens gjerninger, ved hvilken man ikke kan rettferdiggjøres. Her er det rette standpunkt forrykket. Nyevangelismen vil bare vite av en slags tro, den mottatte, slik som det følger av seg selv, hvis all synd er forlatt, før mennesket omvender seg. Men den lutherske Kirke har alltid lært, at den frelsende tro ikke er den syndsforlatelse mottatte, men den syndsforlatelse begjærende, som det følger av seg selv, når sannheten er den, at Gud bare forlater botferdige og troende sjeler.

Hvor uhyre fristende nå å skaffe seg alle vanskeligheter med anger og tro fra halsen ved å stige over et annet sted, i stedet for å gå inn gjennom botens og lengselstroens trange port. Her er det punkt hvor man aller best kan se hvor forskjellig saken stiller seg i det avgjørende øyeblikk. Det er tollerøyeblikket, da sjelen skal stå for Gud og rope om nåde, Jakobs-kampen, da sjelen ikke skal slippe Gud uten Han velsigner, den stund, der en synder i sannhet skal «søke å rettferdiggjøres» av Gud, Gal. 2, 17. Dette er den alle tyngste gang et menneske kan gå, gangen gjennom den trange port, da man skal frem for Gud i sin nakenhets skam, men det er også den alle saligste gang, for sjelen går rettferdiggjort hjem til sitt hus. Den møter for Domstolen og dras av Gud til Nådestolen. Men idet mennesket nå skal inn for Guds store, strenge dom og gjøre helt om, hvis det vil helt frelses, erkjenne all sin skyld, hvis all gjelden skal ettergis og utslettes, og den gamle Adam ynker seg under dette, for det er jo å miste sitt liv, å oppgi all trøst i seg selv, all tillit til egen godhet, å stå der som den ugudelige, som ikke noe godt har å vise frem, - i det mennesket da ser seg om etter utveier, og til stor forhindring for at det skal komme til en slik høyst nødvendig bestrebelse – dekker Nyevangelismen sitt bord utenfor den trange port, hvor den under påskudd av at alt er rede, legger frem ikke bare en ervervet (skaffet) og tilbudt syndsforlatelse, men en for lengst virkelig skjedd, til alle uten forskjell, en skjenket syndsforlatelse av Gud uten noen betingelse! Tro bare, heter det, hold det bare for sant, ta bare imot: Din synd er forlatt. I hvilken stilling du enn er, så er det din plikt å tro det, for det er jo sant, kom derfor som du er, - er av naturen. Altså ikke som du er i Guds øyner, etter Guds hellige Lov, dette er jo den rette menig med hint: «kom som du er.» «Nei, heter det, du har anger nok når du bare tar imot. Anger og tro skal ikke bevege Gud til å tilgi, Han har tilgitt uansett din anger, den skal bare bevege deg til å motta.» Man er enda så dristig å påstå at der er ingen som tar imot, uten han trenger det, som om ikke mennesket tørster, - tørster på det heftigste etter falsk trøst og «drikker den som vann.»

Kan man tenke seg en farligere vei, oppfunnet av Satan, til å hjelpe synderen til å stige over annet sted i stedet for å gå inn i-gjennom den trange port. Ja, dette kalles i sannhet Nyevangelisme, og kommer visselig inn under Gal. 1, 8.

Katolikkene oppstiller som betingelse for rettferdiggjørelsen: Tro og gjerninger. Reformasjonen hevdet som den egentlige sannhet, at den botferdige tro alene er betingelsen, Nyevangelismen vil ikke vite av troen som betingelse og faller dermed i den motsatte villfarelse av katolisismen. Bare slik mener nyevangelistene å kunne hevde den frie nåde. All betingelse må bort, ethvert sådant «men» og «dersom» er bare å omgjøre sannheten og hindre den frie adgang til nåden. Men her er nå Guds Ord så soleklart imot Nyevangelismen, og hele Skriften vitner på hundrevis av steder enstemmig, at troen er en betingelse fra Guds side for tilgivelsen, således som allerede tidligere påpekt.

Hvor vil nyevangelistene hen for eksempel med 1 Joh. 1, 9: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Her er bekjennelsen av synden uttrykkelig nevnt som betingelse for at Gud er trofast og forlater, likesom i den 32. Salme: Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min misgjerning; jeg sa: Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren, og du, du forlot (meg) min synds misgjerning. Hist for den troende, her for den uomvendte erklæres syndsbekjennelsen som betingelse fra Guds side for tilgivelsen. Omvendelsen består jo av 3 stykker: Syndserkjennelse, syndsbekjennelse og lengselstro. Når syndsbekjennelsen nevnes som betingelse, innbefatter den som den sentrale både syndserkjennelsen og lengselstro. Hva gjør nå Nyevangelismen med 1 Joh. 1, 9? Den forsøker å lese stedet slik: «Dersom vi bekjenner våre synder, Han er trofast» etc. Den forsøker, som jeg ofte nok har sett eksempler på, å kløyve – ja nettopp å kløyve – For- og etter setning fra hverandre, og griper dermed til fortvilelsens utvei. Eller den sier, som en nyevangelist engang sa til meg: «Han er trofast i alle fall, hva enten vi bekjenner eller ikke, Han forlater.» Er det ikke fare for rett og slett uredelighet, når man omgås Ordet slik, hvor man skulle bøye seg for det? Ja, ganske visst, Herren er trofast i alle fall; hvor Han nemlig ikke kan være trofast mot sitt betingede løfte, der er Han trofast mot sine trusler, hvor Han ikke kan forlate der beholder Han synd og straffer all urettferdighet, fra hvilken Han ikke får rense.

I det betingelsen slik nektes, oppstår nå den grunnstyrtende forvirring i forkynnelsen, at alt det som tilkommer den troende av Nyevangelismen, overføres på den ubotferdige.

Siste del n. nr.