Av Guds nåde til Guds ære!

Biskop Børre Knudsen har ved Guds nåde fullendt løpet!

Da biskop Børre Knudsen søndag den 17. august sovnet stille inn i sitt hjem, så var det en stillfarende biskop som la ned vandringsstaven. Men det kunne storme omkring ham når Guds ære sto på spill! Han var ikke redd for å løfte sin røst for det ufødte barn i mors liv, når dette ble truet av morderhånd.

Denne uredde mann hadde tatt opp en kamp mot sataniske åndskrefter av en slik dimensjon at vi neppe kan fatte omfanget av dette. Hvor mange millioner barn som blir drept i mors liv i hele verden vet vi ikke, men i lille Norge er det ca 15000 og det er 15000 for mye! Når vi så regner at det er ca 600 000 ektepar mellom 20 og 45 år i Norge og ca 300 000 par som lever sammen i hor uten å være gift i samme aldersgruppe, så sier det seg selv at det burde bli født mange flere barn i Norge. For om 600 000 ektepar fikk et barn hvert fjerde år så skulle det bli 150000 barn hvert år, men det fødes vell knapt halvparten, hvor er de 75 000 barn som ikke fikk se dagslyset?

Børre Knudsen var helt oppmerksom på dette, men i abortkampen måtte «krigen» føres der «årsstedet» var mest synlig, på sykehus og ved Stortinget. Han var en mann som ved Guds nåde hadde meningers mot og innsikt og strategi ved den samme nåde, til å gjennomføre de nødvendige aksjoner som måtte til for å vekke opp det norske folk, Storting og regjering, leger og helsepersonell til å fatte og begripe hva de holdt på med, et gedigent folkemord!

«Enig i sak men ikke metode!» Dette hørte vi ofte i den tid da Børre og Ludvig virket på det kraftigste. De som stadig kom med denne innsigelse og unnskyldning i sin lunkenhet og likegyldighet, gjorde ikke mer til saken enn at de i likhet med Pilatus toet sine hender! Jeg må si: For Børre Knudsen på den tid måtte det ha vært en stor indre fristelse (på flere måter) å være vitne til en slik likegyldighet blant embetsbrødre og biskoper. Er det ikke lett å tenke: Hvorfor skal jeg slite meg ut og bli utskjelt, løyet på, baktalt og hundset, når disse kan sitte hjemme og hygge seg? Han falt aldri i denne grøft, Gud gav ham nåde til å stå i kampen for barnet i mors liv, ja, ikke bare for barnet, men og for den vordende mor! Han hadde også et stort hjerte for dem som i sin ulykkelige stand hadde tatt livet av barnet og angret det, eller og dem som hadde mistet sitt barn i svangerskapet. Skulle Børre og Ludvig satt seg ned og diskutere metodene med sine embetsbrødre så hadde det ingen ting blitt gjort, det bevises av deres motstandere! Disse hadde heller ingen nåde fått til denne kamp og strid, for Gud, som kjenner alles hjerter så at den nåde kunne Han ikke gi til dem som ikke var sannheten tro i lydighet! Heldigvis var der noen flere prester som Gud gav nåde til denne kamp og stort sett alle disse er i dag med i Den Norske Kirke i eksil. Per Kørner har hatt flere gode aksjoner alene!

Under 1000 års jubileet i 1995, for kristendommens komme til Norge, var Børre og Ludvig våre gjester i hjemmet. Jeg fikk den ære å skysse dem til de forskjellige steder som de ønsket å besøke. Her blir ikke plass til å fortelle alt om dette, men jeg vil ta med et besøk på Fylkessykehuset på Stord og en aksjon under selve stevnet her på Moster.

Det var avtalt møte med en gynekolog på Fylkessykehuset på Stord Kl. 1000. Vi kjørte da inn dit og vi andre som var med dem ble med inn til resepsjonen der Børre høflig forklarte om det avtalte møtet. Damen tok da en telefon og sier: «Nå er de kommet!» Det var ikke gynekologen som kom, men sykehusdirektøren og han var sint! Børre forklarte ham rolig og sindig hvorfor de var der. Direktøren sier: «Gynekologen er bortreist, dere kan ikke få snakke med ham!» Det var rart sier Børre, for jeg snakket med ham for vel en halv time siden på telefonen og avtalte dette møtet og han sa han gjerne ville snakke med meg! Direktøren skiftet nå farge fra lysrød til mørkrød og sa: «Dere får ikke snakke med ham, det er jeg som bestemmer her på sykehuset!» Børre svarte like rolig og sindig: «Så har du også ansvaret for at det drepes små barn her på sykehuset?» Direktøren unnvek spørsmålet og ba oss alle om å gå utenfor for vi forstyrret pasientene. Vi gikk alle ut og diskusjonen mellom Børre og direktøren fortsatte. Ludvig brukte nå tiden til å orientere seg litt på området, men så kom politiet i rasende fart og Børre og Ludvig ble halt inn i politibilen.

Det som da sener stod i flere aviser om saken var: Børre Knudsen og Ludvig Nessa har brutt seg inn på Fylkessykehuset på Stord! Men det var ikke knuste glass og dører på Fylkessykehuset! Dessuten så måtte jo vi som var med dem og andre som i likhet med oss henvendte seg til resepsjonen, ha vært innbrudds folk? Når avisene har så vanskelig for å referere rett det som skjer, så setter dette også Børre og Ludvig i et dårlig lys som de ikke fortjener. Vi ser det samme i konflikten mellom Israel og terror-gruppene Hamas, Fata og PLO. De fleste aviser står på de onde demoners side i åndskampen!

15000 slag med kirkeklokken! Dette skjedde midt på dagen da 1000 års stevne var i Amfiet. Børre fortalte meg at de hadde tatt dette «Gideons løfte» fra Gud, at om de kunne gå inn i Gamlekirken uten at folk og vakter la merke til dem så skulle de gå opp på loftet der kirkeklokken var og utføre aksjonen. De gikk inn og ingen merket seg dem, hverken av vakter eller andre. Da de kom opp trappeåpningen så var det en lem der som kunne legges ned over trappeoppgangen og de dro en stor kasse med salmebøker oppå lemmen og Ludvig satte seg på den så ingen kunne komme opp. Børre slo da 15000 slag med kirkeklokken, et for hvert barn som blir avlivet pr. år. Han kunne virkelig ringe med klokken så det ble vakkert! For hvert 100 slag så stoppet han og ropte ut i en glugg der opp: «La barna leve!!» Dette tok to timer og ingen stoppet dette. En politimann som stod ved siden av meg så helst blid og fornøyd ut og jeg sa til ham: Du må ikke stoppe dem for denne kirkeklokke tilhører hele det norske folk også de små barna i mors liv! Han bare nikket og smilte. Etterpå fikk jeg den ære å bli arrestert sammen med Børre og Ludvig, det syntes jeg var en stor nåde fra Gud! Da de igjen ble arrestert dagen etterpå så gikk jeg til sjefen for politivakten og spurte hvorfor Børre Knudsen og Ludvig Nessa ble arrestert, de hadde jo ikke gjort noe som helst «galt» denne dag vi var bare på vei til kirkegården for å ha en minnehøytid ved de små barns graver som var døde av naturlige årsaker i mors liv. Han svaret: «Det er ordre fra høyeste hold!» Altså fra Gro Harlem Brundtland som var statsminister og tilstede ved jubileet.

Tre ganger på de dagene var jeg vitne til at det var unge kvinner som kastet seg om halsen på Børre og takket ham for at de hadde reddet livet til deres barn. En av dem som stod ganske nær meg sa: «Nå er jenta mi 6 år!» Jeg syntes det var gripende! Under avskjeden på hurtigbåt-kaien var alle biskopene i DNK også samlet der og Børre og Ludvig stod litt ved siden av og vi tok avskjed. Da kom det to unge kvinner og takket for at de hadde reddet livet til deres barn. Men det var ingen som kastet seg om halsen til biskopene i DNK og sa det samme!

Har kampen vært forgjeves? Nei, når Gud har gitt nåde til en slik kamp og strid så har den heller ikke vært forgjeves. Bare de 3 barn som her er nevnt er langt mer verdt enn denne kamp og strid. Gud har lagt evigheten ned i barnas hjerte fra unnfangelsen av og Han fullender uansett sitt verk enten de dreper barnet eller ikke. Alle liv er inntegnet i Guds store bok og regnet med i Jesu Kristi dyrebare forsoning. Alle de som da tar imot Ham gir Han retten til å kalles Guds barn, de som tror på Hans hellige navn!

Vi lyser fred over biskop Børre Knudsen sitt gode minne og fortsette kampen og striden for sannhet, rettferdighet og kjærlighet også for de aller minste små i mors liv!

Trygve Einar Gjerde.

Redaktør for Haugianeren.

5440 Mosterhamn