Herren har gjestet
vårt folk Preken
ved minnegudstjenesten i Korskirken i Bergen 11. september i anledning biskop
Børre Knudsens bortgang. Tekst: Lukas 19,41- Jesus
gråter over Jerusalem. Over den gamle Davids-byen på Sion. Over det
storslagne templet. Han ser hva byen har i vente. Alt legges i grus. Ikke
stein tilbake på stein. Jesus gråter over folket som bor i Jerusalem. Hvorfor? Er det ikke Herrens utvalgte
folk? Guds eiendomsfolk, på vei til det himmelske Jerusalem? Ulykken som
venter har et dobbelt aspekt: Hus og hjem lagt øde, og en forspilt åndelige arv. Det er
palmesøndag i Jerusalem. Påskehøytiden står for døren. Feststemte mennesker
strømmer til fra inn- og utland. Også Mesteren fra Nasaret er der. Han nærmer
seg nedstigningen fra Oljeberget, ridende på et esel. Stemningen er høy.
Mesterens disippelflokk lover Gud med høy røst for alle de kraftige
gjerningene de har sett. – ”Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn.
Fred i himmelen, og ære i det høyeste!” - Folkemengden slutter seg til
jubelen. Mannen fra Nasaret skal være Israels konge. Nye tider for land og
folk! Men
Jesus gråter. Hvem tar imot ham som Guds Sønn, som
Herrens lidende tjener? Hvem ser ham som Guds Lam som bærer verdens synd?
Hvem bøyer kne for ham med sine synder? Vi husker hans varme innbydelse til
Jerusalem? ”Hvor ofte jeg ville samle dine barn som en høne samler kyllingene
under sine vinger. Men dere ville ikke.”
De ville greie seg uten Guds sonofferlam, de aller fleste. De hadde sin stolte historie, de hadde
barnekåret, de hadde paktene, loven, gudstjenesten og løftene. De var
Abrahams barn. – De hadde sin sak med Gud i orden. Hvor
mange sier ikke det samme i dag – om da Gud i det hele tatt finnes i deres
liv. Det norske folk har sine tanker om Gud. Hvorfor skulle de trenge en
korsfestet Jesus som levde i Israel for 2000 år siden? En
kjent, norsk kvinne uttalte nylig: ”Jeg er ikke en kristen. Jeg har mitt
private forhold til Vår Herre, og det går greit. Vi har et rimelig godt
kompisforhold.” - Er det ikke slik det myndige mennesket tenker og vil ha
det? På høyde med himmelens og jordens skaper. Kompis med den hellige Gud –
uten Jesus fra Nasaret som nødvendig mellommann! Fariseeren Saulus og hans religiøse
brødre hadde det på lignende måte. De grunnet sin egen rettferdighet –
riktignok med litt hjelp fra Gud. Underlige ting hadde skjedd i Jerusalem da
Saulus studerte ved Gamaliels føtter. Tilhengere av denne Jesus fra Nasaret
stod med frimodighet frem og forkynte at Jesus lever. At han er veien til
frelse, til fred med Gud. De var på ville veier og måtte stanses.
Men i sin harde forfølgelse av de kristne, fikk Saulus møte den oppstandne
Kristus. Dekket for øynene ble tatt bort. Vitnesbyrdet lyder med stor
frimodighet: Kristus er Guds Sønn! Han er vår fred! Ved ham har vi adgang til
Faderen i en Ånd. Evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror,
for jøde først og så for greker. Jerusalem så det ikke, skjønte det
ikke. ”Visste du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred.
Men nå er det skjult for dine øyne.” De så ikke hvem han var. De ville ikke
se det. Bort med Jesus fra Nasaret! - De kjente ikke sin besøkelsestid. Kjenner
vi vår besøkelsestid? – Kallet til omvendelse og syndenes forlatelse i Jesu
Kristi navn. Uinteressant, unødvendig, utgått på dato. Slik forkynnelse hører
ikke lenger hjemme på kirkens prekestoler. Har vi glemt at Herren påla
apostlene å forkynne nettopp dette for alle folkeslag, fra Jerusalem av? De
gikk ut med evangeliet med livet som innsats. Gjennom trofaste tjenere
gjestet himmelens Herre jordens folk med sin frelse, også her i Norden. ”Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet
strøymde.” Veldige gjestingstider for land og folk. Det nåderike evangelium
med kristne seder og skikker til et folk som bøyde kne for Kvite-Krist. ”Men
stundom kom det kulde på Herrens kyrkjemark. Det var som Gud seg dulde, og
borte var Guds ark. Det var dei mørke dagar, Guds ord var fåhøyrd segn. Og hjarta frys og klagar, det saknar sol og regn. Så sende Gud sin
Ande som dogg på turre jord. Da vakna liv i lande, då grøddest vent Guds
ord.” I flere
ti-år har vi hatt åndelig kulde og uår i landet, midt i all vår velstand. Et
massivt gudsopprør: en blodig borgerkrig mot våre minste brødre og søstre i
mors liv. Hva er det som skjer? - Vi
slår oss selv og våre barn til jorden. Et iskaldt folk, en troløs kirke. Guds
dom hviler over det landet. Gud
har sett til oss i vår nød. Han oppreiser en ydmyk Herrens tjener iblant oss.
Med kjærlighetens brann kaller han høy og lav til besinnelse, til omvendelse.
Hans tale og handlinger er ikke til å ta feil av. I kraft av sitt Gud-gitte
embete refser han kongen og lyser lovgivere, dommere, leger og helsepersonell
i bann, de som fører an i det grufulle folkemord. Han legger ansvaret inn over kirkens
lederskap med full tyngde. Hvordan kan dere rolig sitte og se på det som
skjer? Hvordan kan dere være tjenere for et statsstyre som dreper uskyldige
menneskebarn i hundre tusentall? Dette måtte bli kirkens banesår og åndelige
død! Verken
statsstyre, domstoler, helsepersonell eller kirken kjente sin besøkelsestid.
Bort med denne prelaten i nord! Han skaper uro i folkekirken! - Det koster
for mye å bøye seg for sannheten. Makt og ære, gunst og gode dager betyr mer.
Guds vilje blir satt til side. Men
Herrens tjener står der, urokkelig fast på ordets trygge grunn. Han forkynner
syndenes forlatelse for angrende syndere når de i sin nød roper om nåde. Løgn-kirken forkynner syndenes tillatelse! Vår kjære norske kirke blir en skjøgekirke.
Hun driver hor med ”en statsmakt som ikke lenger ser det som sin oppgave å
opprettholde rettferd og fred. Hvor statens makt skiller lag med retten, der
blir ikke staten Guds redskap, men en demonisk makt”. (Kirkens Grunn). Herrens uredde tjener, som nå har lagt
sverdet ned, gråt over land og folk like til det siste. Jesus
gråter over Jerusalem. Men han gjorde mer, han blir harm, harm over det som
skjer i Guds hellige hus, v.45-46. Han har en brennende nidkjærhet for Guds
hus. Folket vanhelliger templet, det er blitt en røverhule. Troløse
gudsdyrkere finner seg til rette med sin synd og urett midt i helligdommen. Og hva
skjer hos oss? Fosterdrap og sodomi og alskens utukt legitimeres i Guds hus.
Herrens tjener ser ulykken, de fleste ser den ikke. Satan har funnet sitt
trygge tilhold i Den norske kirke. Utrettelig roper Herrens tjener sitt
varsku: Kom tilbake, du frafalne.
Herren vil lege ditt frafall! - Men de ville ikke. Fortsatt
blir bønner bedt i Guds hus. De når ikke frem til Guds trone. De overdøves av
våre himmelropende synder. Abels blod roper høyt til den levende Gud, sammen
med blodet fra alle de små som brutalt rives ut av mors liv. Ordet om korset
mister sin kraft fordi vi ikke taler i klartekst om Guds vilje, fordi vi ikke
bekjenner våre synder. Kirken fører folket på fortapelsens vei fordi
lederskapet ikke vil vende om. De er ulver i fåreklær. Men
det går da så bra! Vi har det så godt i Norge. La oss ete og drikke og være
glade. La oss fortsette leken og dansen rundt gullkalven, like til døden.
Står ikke himmelporten åpen for alle!?
Noe annet er ganske uhørt. Formaninger fra en streng Gud om rett og
galt er utidig! Vi er da myndige mennesker! Vi vet selv hva som tjener til
vår fred! Men
ordet fra Guds munn står fast: ”Omvend dere, så skal dere leve! Skulle jeg ha
behag i den ugudeliges død? Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og
lever?” -
Om deres
synder er som purpur, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som blod, skal
de bli som den hvite ull. Dersom dere er villige å høre, skal dere ete
landets gode ting. Men er dere gjenstridige, skal dere bli fortært av
sverdet. For Herrens munn har talt. Det store enten – eller! - Velsignelsen
eller forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt! Per Kørner –
prest i Den norske kirke i eksil |
|