Noen forbilder på Vårherre

Fra Den Kristelige Lægmand, feb. 1915.

Tone: Våkn opp og slå på dine strenge.

1. Det er dog underlig å sie, At I ei vet, hvorfra han er;

Der finnes ei på jord Hans like; I Ordet er Han oss jo nær:

I Noa ser jeg deg, o Gud, Som hvile for din trette brud.

2. I Abraham med ilden-kniven, I ofring og omskjærelse;

Han bad for Sodom’, stor og liten; Han var og full av lidelse.

I Isaks fødsel og hans brønn, Min Frelser speiles av så skjønn.

3. Som Isak veden måtte bære, Sin fader også lydig var;

Du speiltes av, o Jesus kjære, Da du tålmodig korset bar.

Guds vrede smakte du for meg, Du lot deg slakte jammerlig.

4. Som Isak seg en brud lot hente; En tjener kom fra Kanaan,

Så og min Jesu Tjenere sendte, Ja, selv og kom til Jordens land.

Han åt ei brød før svar han fikk; Ved Sykars brønn du gjorde slikt.

5. Som Jakob måtte meget døye, Med urettferdig lønn og hat,

Velsignelser du lot tilføye; de spraglet får han fikk på rad;

Han tjente for sin elsket brud, Så gjorde du min Herre, Gud.

6. Han sønner tolv fikk av deg Herre; Du valgte ut jo samme tall;

Men Josef, den trofaste, kjære, Han måtte lide jammer – kval.

Hans fader sagde: Gå å se, Hvordan det er med brødrene.

7. I dette Jesu du avmales, Du villig var som han å gå:

I alder, så vel alt hva tales, Det speiler deg fra topp til tå.

I sjeleangst, i brødres hat, I salg, i kjortel, blod og bad.

8. I fristelser han skulle prøves, Løyet på, i fengsel satt;

Tålmodigheten skulle øves; Han led i flere år på rad:

Men du som har all makt i hånd, du løste ham av trengslers bånd.

9. Nest Kongen han nå skulle være, Da han var moden nå av år:

Nå Abrek!*) Lød for ham til ære, Mens du et Hosianna! Får.

Nå salg av korn de foregikk, Men penger de tilbake fikk. (Es. 55,1).

*) Bøy kne!

10. Han prøvet ble i fengslets hete, Han brødrene forsøke vil;

Han viser seg som der var vrede, Dog brenner kjærlighetens ild.

Dog vil han vil visst de kjenne skal, at deres synd er uten tall.

11. Som brødrene av angst var fulle, Og synden ruller for dem frem;

Josef skjuler seg, den hulde; han gråter, medynk har med dem.

Bespiser dem så her til sist; Så gjør du også Jesus Krist.

12. Her er det mye mer å sie, Men forbigås det må her;

I Juda speiles du til like; Han Benjamin jo hadde kjær;

Til slave selv han rede var, Påtok seg broderens ansvar.

13. I Moses som var Israels fører, Og ofte for sitt folk han bad;

Saktmodig var og undergjører, Og nidkjærhet han og besatt.

Han slo på klippen, der kom vann. O Livets Kilde, Gud og mann.

14. I kobberslangen, som der hengte, så hang du og min Frelsermann,

Da slangens bit de gjennomtrengte; Ved skuen på, var alt i stand.

På berget Moses fikk sitt skinn; På Tabor stråler Jesus min.

15. I Aron som en prest mon være, Og sonede for folkets synd;

Heri speiles jo min kjære; Hans kjepp den blomstrede med fynd;

I Paktens Ark og Nådens stol, Som Mose munn, jeg ser min Goel.

*) Goel – Forløser.

16. I Josva som vant konge-seier, Ja, han som over Jordan gikk:

I Kanaan til sist slo leier; I Gideon som vant med skrik;

Du speiles av her i en sum; Akk, gi meg i Kanaan rom.

17. Som Samson portene mon bære, Helt opp til bergets høye topp;

Til Golgata, min Jesus, kjære, All verdens synd selv bar du opp;

Som Samson rep og løve slet; Du seier vant, o Kjærlighet.

18. Som David han var ydmyk, liten, Og hyrde var for lam og får;

Med Goliat han vant i striden, Og løvens makt tilbake slår;

Landflyktig var og etterstrebet av Saul – av avind – nær var drept.

19. Som Konge førte han jo kriger; Av lovsang var han ofte full;

Som en korsdrager og til like; Bespiste folket mild og huld.

Du speiles av, o Jesu kjær, I David som forbilled’ er.

20. Som Salomo i prakt og ære, En Konge stor av visdom full,

Et Tempel bygget for Vårherre, Som smykket var med pure gull.

Han bruder tok i hopetall; Se Lammets Brud i Himlens sal.

21. I Job du skimtes også, Herre, En lidende, tålmodig mann;

I Josafat som seiren bære; Elias for til Himlens land;

Hoseas i trolovelse, Josias Templet rensede.

22. Esaias kraftig tale holder, Hos Jeremias det jo tårer er,

Og Daniel, som tumult volder; Han fridde ut Susanna kjær;

Så hørtes larm fra mang en sjel, Når Du helbredet, gjorde vel.

23. I Daniel, den elskelige, Som flittig beder til sin Gud;

Som ned i hulen måtte stige, Men uskadd derfra drages opp.

I Jonas og du speiles av, tre døgn du lå i jordens grav.

24. Min takk jeg vil deg her frembære, Min takk for ditt det Guddomsord,

At du avbildet ville være, Det gjenklang giver, glede stor;

Ja, «Underlig», det er ditt navn, Min Jesu, Frelser, Gud og mann.