Jesus vender
bedrøvelsen til glede Evangeliet
på 3. søndag etter Påske. Joh. 16, 16 – 22. En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten stund, og I
skal se meg; for jeg går hen til Faderen. Da sa noen av hans disipler til
hverandre: Hva er dette han sier oss: En liten stund, og I skal ikke se meg,
og atter en liten stund, og I skal se meg; og: For jeg går til Faderen? Da sa
de: Hva er det han sier: En liten stund? Vi forstår ikke hva han taler. Jesus
visste da at de ville spørre ham, og sa til dem: Spør I hverandre innbyrdes
om dette at jeg sa: En liten stund, og I skal ikke se meg, og atter en liten
stund, og I skal se meg? Sannelig, sannelig sier jeg eder: I skal gråte og
hyle; men verden skal glede seg; og I skal være bedrøvet, men eders
bedrøvelse skal bli til glede. Når kvinnen føder, har hun bedrøvelse, fordi
hennes time er kommet; men når hun har født barnet, kommer hun ikke mer den
trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. Således har
også I nå bedrøvelse; men jeg vil se eder igjen, og eders hjerte skal gledes,
og ingen tar eders glede fra eder. I 1.
Mos. 22, leser vi at Gud befalte Abraham å ofre Isak sin løftes-sønn som han
fikk med Sara, begge i høy alder, og som Gud hadde knyttet så dyrebare løfter
til. Dette måtte for det menneskelige øre høre aldeles meningsløst ut.
Abraham hadde imidlertid en sterk og ydmyk tro til den allkjærlige Gud. Troen
og lydigheten seiret i hans liv, fornuften og den menneskelige forstand og
beregningskunst (som nok djevelen på en påpasselig måte prøvde å overkjøre
Abrahams tro med) måtte vike for troen og kjærligheten til Gud. En liten
stund hadde han hatt sin sønn og om en kort stund så måtte han dra av sted
til Moria berg og ofre Isak. Han hjerte ble fylt av bedrøvelse og angst, han
vætte nok sitt lei med tåre mens bønnen til Gud steg opp fra hans bankende
faderhjerte. Å, min Isak! Mitt kjære barn! Skulle jeg bare ha deg en liten
stund? Skal jeg ikke få se deg mer? Aldri har det vel vært så tungt for
Abraham å lesse på eselet, ta to tjenestegutter og Isak med på reise. Hans
tre dagers reise må ha vært som i en grav! Likesom Jesu disipler og kvinner,
som var med i flokken, helt til den tredje dag var i nød og uvisse om hva
Jesu korsfestelse, Jesu død og pine ville føre til, slik var det nok også med
Abraham. Det
var en liten stund på reise men akk for onde dager og lange netter! Men da
ferden var endt og Abraham og Isak etterlot de to tjenestegutter og eselet
ved foten av fjellet og gikk opp på Moria-berg eller Sions berg for å utføre
denne hellige handling. Isak med veden på ryggen og Abraham med ilden og
kniven! Om en liten stund skulle det skje, det Gud hadde befalt. Den til
døden lyde sønn, Isak, spurte sin far: Se, her er ilden og veden, men hvor er
lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv utse for seg lammet til
brennofferet, min sønn! Abrahams
svar var ikke bare et svar, det var en profeti! Det som han trodde skulle
skje om en liten stund, med Isak, det skjedde med Guds offerlam, Jesus, 1940
år senere, på det samme berg. Ja vitenskapen mener Moria-berg er nettopp
stedet Golgata. Nå gjør ikke Gud noe på slump og Han har en hellig vilje og
råd som må følges, Han er allvitende og allmektig, og visste vel stedet der
Jesu kors skulle stå! For Gud så var det bare en liten stund, ikke målbart i
evighetssammenheng, den tid det gikk fra Abrahams sønns offer til Guds egen Sønns
offer. Da
Abraham hadde lagt veden til rette for ofringen bant han Isak sin sønn og la
han på alteret og løftet kniven! I sitt hjerte hadde han alt ofret ham,
samtidig som nøden, sorgen og bedrøvelsen gikk som ild gjennom hans kropp. Da
lød Herrens engels (Jesus) røst! Da lød det befriende rop fra Himmelen! Et
rop som vendte bedrøvelse til glede, til seier, til håp, til takk og lov og
evig ære være Gud i Høyeste! – Abraham,
Abraham! – og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på
gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke
har spart din egen sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær som hang fast etter hornene
i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og ofret den som brennoffer
istedenfor sin sønn. En
liten stund hadde sorgen og bedrøvelsen overtaket, hos Abraham, hos
disiplene, hos Jesu mor og de andre trofaste kvinner, men så vendte Gud det
om til glede! Tenk da kjære venner, når vi her nede i denne jammerdal har bedrøvelse
og sorg over egen andres tilstand, sykdom og død! Gud vil vende dette til
glede om vi bare kunne holde ut en liten stund til! Gud kommer aldri for
sent, Han kommer i Guds time! En dag vil Han vende denne vår møyefulle
bedrøvelse til evig glede så fremt vi som Abraham blir trofast ved like til
Moria-berg, Guds løftes-berg, Guds tilgivelses-berg og nådes-berg. Der skal
bedrøvelsen vendes til evig glede. La oss derfor glede oss i Herren og fryde
oss over Hans frelse. Han har gjort alle ting vel! Det er bare en liten stund
igjen!
Trygve Einar Gjerde. |
|