Sjuende Passionsberetning

Av Hans Nielsen Hauge.

Del 1.

Utlagt på Langfredag.

Når et naturlig menneske, som bare av naturens krefter, lenge arbeider og holder med det gode, alene av Ordets Lys, ja om det enda er av Åndens vitnesbyrd, men likevel ikke er kommet under dens lydighet og har fått makt til å stride for Guds ære, så faller han likevel til sist og kan ikke bli bestandig til enden. For hans bekostning ved overslaget, om å selge eller forlate alt det han har, til og med sitt eget liv, har ikke vært fullkommen, derfor kan han ikke fullføre men blir spottet, Luk. 14, og faller fra, ja synes han kan ikke utrette noe med å forsvare den Rettferdige. Men han blir for mye besværet, især går det ham for nær at han selv skal lide noe, som vi sluttet forrige pasjon med, og nå ser i denne begynnelse, at da Pilatus så at han ikke utrettet noe, men at der ble et svært stort bulder, ville han likevel gjøre folket til lags. Men dette var elendig, å slik vike fra retten for å føye folket. Dette, dessverre, skjer så altfor ofte av de hyklere som er i bløte klær. Mat. 11, 8. De blir overvunnet i å motstå det onde, slik som Pilatus da han dømte at deres ønske skulle skje, da tok han vann og vasket sine hender for folket, og sa: jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil.

Nå syntes Pilatus om seg selv at han var fri, for han hadde vasket sine hender. Men mon hans hjerte ble noe renere av den grunn? Nei, visselig ikke, men enda mer besmittet, under slikt et hykkelsk skjul. For nå trøstet han sin samvittighet med falsk befrielse, og så fordømte den Rettferdige. Dette blir han visselig tilregnet, og visst engang igjen dømt med en streng dom for det. Vis. B. 6. Likevel var jødenes forstokkelse større. De svarte ham: Hans blod komme over oss og over våre barn! Dette utlegger noen slik, at den grusomme dom og hevns straff, som de selv ropte over seg, - at Guds rettferdige dom, skal være så stor over dem fordi at de ikke mer skulle komme til nåde i Kristus, men bli i sinn forherdelse og atspredelse inntil verdens ende.

Det er nok sant at Guds straff er skjedd og skjer over de forherdede, men da mange i apostlenes tid, ja apostelen Paulus var selv av den slekt og samtykte i den Rettferdiges blod. Ap. Gj. 22. Likevel fikk han nåde så vel som mange senere. Ellers vet vi, Gud straffer vel barna for foreldrenes ondskap. Men når sønnen gjør rett og rettferdighet skal han leve, sier Herren. Esek. 18. Det var da en grusom gjerning de gjorde, at de selv ønsket over seg den Rettferdiges blod, som og dessverre skjer ennå av de som er like forherdet og som ber over seg det onde, og det både med vitende vilje og åpent sinn. Derfor vil også Guds rettferdighet i tiden skjenke dem sin vredes skål når syndemålet er oppfylt, og pinens røk skal stige opp i all evighet. Åp. 14, 11.

De onde fikk da av Pilatus, etter sitt ønske Barabbas fri, og Jesus hen, etter deres vilje, med begjæring om å korsfeste Ham. Da tok stridsmennene Jesus og tok av Ham purpuret og hadde på Ham Hans egne klær, førte Ham bort så de skulle korsfeste Ham, og Han bar sitt kors. Da de så gikk ut, fant de et menneske som gikk frem, som het Simeon fra Kyrene, ham tvang de til å bære Hans kors. De la korset på han, og han bar det etter Jesus. Med denne Simon i det utvortes, skjedde det slik, som enhver sann kristen i det så vel utvortes som innvortes får oppfylle, og som han gjør etter Kristi befaling, så den som vil bli min disippel, må fornekte seg selv og ta korset opp daglig, for å følge etter meg. Luk. 9, 23.

Vårt kjød må da tvinges under Guds Ånd, som bruker Ordet til ris, å tukter lastene og korsfester begjæringene til fornektelse, så og djevelen med sine redskaper. De pålegger oss mange tunge byrder, med bespottelser, forfølgelser. Ja, angst, både innvortes og utvortes, så de tvinger på oss kors og trengsler. Disse må vi med Simeon bære tålmodig etter Jesus. For det kan ikke være annerledes at vi må jo lide med Ham, om vi skal bli herliggjort med Ham, skulle vi gå uten byrder, og bære kranser med ære, i all kjødelig vellyst og makelighet, med å nyte og ha alt godt av verden, da vår Frelser bar tornekronen, all forhånelse, sorg og elendighet. Det var bespottelig og vederstyggelig, at disiplene skulle hvile i det gode, når Mesteren arbeider under det onde. Nei, vi må følge etter Ham, for hans lidelser var vel så harde at vi ikke kan tåle så mye, og gå foran, men stadig må vi føle at våre lidelser, hvor harde de enn er, så er de likevel små mot Hans. Og derfor å ligne bare etter Han, derfor må vi alltid være tålmodig, både for at våre lidelse er liten mot Hans og også for vi er verdige til det.

Vår pasjon sier, at der og fulgte en stor hop menn og kvinner etter Jesus, som klagde og gråt over ham. Disse kunne og synes å ha et kors, på grunn av deres klagestemme og bedrøvelse over den rettferdiges elendighet. Men Jesus vendte seg om til dem og sa: I Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over eder selv og eders barn! For se, de dager kommer da det skal sies: Salige er de som ikke er fruktsommelige og de liv som ikke fødte og de bryster som ikke ga die. Da skal de begynne å si til bergene: Fall over oss! Og til høydene: Skjul oss! For gjør de så med det grønne tre, hva skal da skje med det tørre? Disse Kristi Ord kan jeg ikke utlegge med slik fullkommenhet, sann overbevisning, advarsel og lærdom, som ordene gir grunn til.

Akk! Hvilken hop følger det ikke Jesus og Hans etterfølgere eller korsbærere, med klage og hyl over de lidende, ved dette legger de større byrde på dem! For de gjør ikke som Simon, og bærer korset, for dette hadde de gjort når de oppmuntret de lidende til frimodighet, og å være tålmodig i trengselen, ved det visse håp om overvinnelse og befrielse fra lidelsen. Men disse som fulgte med er snart fulle av sorg, når motgang møter, og i medgang av lettsindig glede, som det er med kjødelige mennesker, som snart kan være milde, og straks etter vred, snart glad, fornøyd, og straks lei og misfornøyd. Ja, er ustadig i alle sine veier, som apostelen Jakob i 1. Kp. 8. v. sier, mens derimot en sann kristen er stødig.

Vi finner og i våre tider et slags falske ånder, som vi og kan erfare av atskillige bøker, at det før har vært slike antikristelige ånder, fordervet av djevelen. De avviker mye både fra Kristi Lære, men især det sanne Kristi levnet. Denne hykkelsk ånd, falske sekt og forføreriske lær er den verste og farligste religion som finnes i verden! Den er og den fineste, hvilket en snarest kan bli bedradd av og fanges i djevelens garn og verst å komme løst fra. Jeg har selv vært nær ved å fanges i det, og kan ikke uttrykke i ord hvor forføriske og mange antikristelige ånder der er utgått i verden, så jeg mest må formane mine elskelige, at de ikke tror hver ånd, men prøver åndene om de er av Gud, og bekjenner Jesus Kristus å være kommet i kjødet. 1 Joh. 4.

Likevel, disse falske forførere kan nok bekjenne Jesus med munnen, at Han er kommet i kjød, og berope seg på Hans lidelse og død, men aldri tror de i sitt hjerte og beviser det i kraftige kjærlighets gjerninger, at Han bor i dem. De viser Hans frukter med den fullkomne fornektelse og oppofrelse til Herrens tjeneste. De gjør alle mennesker godt og elsker dem som seg selv, i å forlate sine egne ting og goder i verden, likesom Kristus forlot sitt gode hos sin Fader, for å tjene oss, som og vi gjør for å tjene vår neste. For det nekter de, likevel noen kan vel øve litt uten Åndens drift, bare av den overbevisning de har, da de ikke er kommet i den sanne kraft og blir drevet av Ånden, om de dras av den. For Guds Ånd kan mange ganger overbevise dem, da Herrens løfter oppfylles ved profeten, at Han øser nådens og bønnens Ånd over Davids hus, så de får se hvilken de har gjennomstunget. Sak. 12, 10.

Men så jager de denne overbevisning fra seg, enten ved forskrekkelse, så de blir redde, eller med forherdelse, da de ikke vil vite av det, så de skulle ha brakt Jesus til å lide. For deres gjenstridige vilje og onde syndelyst går de før hen med Judas og dreper seg, enn med Peter og gråter bittert. Eller de går hen og tar en falsk trøst og legedom i Kristi lidelse, så de vil ha det til et legende plaster for sitt kjød, da det likevel er det skarpeste salt og rettferdighets vredes ild, som skulle fortære og avbrenne alles lyster, som Kristus sier selv, når Han taler om den ild, Han var kommet for å kaste på jorden eller på de jordiske mennesker, og straks etter at Han må først døpes med en dåp, og hvor jeg trenges, inntil den er fullbrakt! Luk. 12, 49 – 50.

Forts. n. nr.