Mor hvor er du? Eva hvor er du?

Gang på gang har det slått meg i møte med Guds ord og i erfart liv; hvor uendelig nådig og god Gud er imot oss mennesker og hvor god hans vilje og ordninger er for oss.

Han som har skapt oss, vet alt om oss, og han har skapt oss til å utføre den oppgaven han har tenkt med den enkelte. Når en får være på den plassen Gud vil ha en, får en erfare Guds velsignelse over livet og tjenesten. Men det er også motsatt. Er man der Gud ikke vil ha en, har verken livet eller tjenesten Guds velsignelse over seg.

Vi er skapt med forskjellige utrustninger og evner både kvinner og menn. Uavhengig av kvalifikasjoner, har Gud gitt mann og kvinne hver sin oppgave og hver sin tjeneste i familieliv og menighetsliv. Som kvinne og mann, er vi like mye verdt, like mye elsket av Gud, men ikke likestilt i hjem og forsamling. Gud har skapt oss til forskjellige oppgaver, for at vi på den måten kan utfylle hverandre og ikke konkurrere mot hverandre. Bøyer vi oss for disse Guds ordninger i lydighet, vil vi få erfare Guds velsignelse over liv og tjeneste.

Den første av Guds gode ordninger jeg vil ta fram, gjelder familien.

Vi kvinner, som har familie, har fått en stor, viktig og betydningsfull oppgave gitt oss av Gud. Den kan ingen andre erstatte. Hva er det? Vi er kalt av Gud til å føde og ta oss av de barna Gud gir oss til låns. Hvert eneste barn og menneske her i verden blir født med en udødelig sjel. Her i livet velger dette barnet, før eller senere, hvor det skal tilbringe evigheten. Hvor viktig er det da ikke for en troende mor å være hjemme med de små, lære dem om Jesus, ha tid til andakt, samtaler om åndelige spørsmål og overskudd til å ta dem med på møter fra de er små, slik at de kan bli bevart i troen på Jesus når de vokser opp. Alt annet blir av underordnet betydning mot dette ene: At de må bli frelst! Fritidsaktiviteter, hobbyer og egne ønsker må underordnes dette ene nødvendige: Å velge den gode del for seg selv og barna – få tid til å sitte ved Jesu føtter. Der begge foreldrene er yrkesaktive, må barna i de fleste tilfeller i barnehage. Foreldrene får naturlig nok mye mindre påvirkningsmulighet på sine egne barn, fordi de har så lite tid sammen. Dessuten blir hele familielivet mye mer kavfullt og travelt. Travelheten fører også med seg en fristelse til å velge vekk samling om, eller tid til Guds ord fordi en ikke orker, enten det er i hjemmet eller i vennesamfunnet.

Med tanke på dette alvor, kjenner jeg trang til å komme med et nødrop og en etterlysning: Mor hvor er du?! Vi må ikke svikte vårt primære kall! Som kristen mor har vi ikke noe større kall eller oppgave her i verden enn dette å ta oss av våre barn og lede dem til Jesus! For et stort ansvar og for en tillit Gud har vist oss! Tidsånden vil ha oss til å tro at det er best for alle parter at mor kommer seg ut av hjemmet fortest mulig. Noen av argumentene kan formuleres slik:

1. Kvinnen må få brukt sine evner og resurser ved å delta i et sosialt og intellektuelt stimulerende miljø i yrkeslivet.

2. Barna må få en pedagogisk opplæring i barnehagen og bli sosialisert.

3. Kvinnen og mannen må bli mer likestilt både i hjem og samfunn.

4. Med to inntekter kan familiemedlemmene lettere delta på de fritidsaktiviteter og reise på de ferier som de har lyst til.

Omsorgen for egne barn blir sett på som av underordnet betydning, og som hindrer egen utvikling og karriere. Denne holdning må ikke vi som Guds folk adoptere. Selv ikke en kristen barnehage kan erstatte mor og far. Ved at vi som foreldre har tid sammen med våre barn, blir det vi sier, gjør og lærer av avgjørende betydning for dem. Vi blir signifikante personer for dem, personer som de får tillit og fortrolighet til. Vi må ikke la oss lure eller friste til å tenke kortsiktig og dennesidig i denne saken. Husk, hva det dreier seg om. Våre barns evige ve og vel! I tillegg kommer Guds velsignelse over gjerningen du gjør som hjemmeværende mor. Det har jeg selv erfart mange ganger og på mange måter ved å være hjemme i over 25 år med våre 10 barn. Selv om det yngste barnet vårt nå er 7 år, så har hun og de andre fortsatt behov for at mor har tid til å snakke med dem om ting de har opplevd. Skolehverdagen kan være tøff for et lite Guds barn i dag. De er i verden, men ikke av verden. Derfor trenger de noen ganger oppmuntring og trøst, noen ganger veiledning og noen ganger formaning. Tenk, denne oppgaven har Gud tiltrodd oss mødre! Er det ikke en velsignet tjeneste?! Det er Guds velsignelse som gjør rik. Eget strev legger ikke noe til.

Det andre jeg vil trekke fram er Guds gode ordning for den troende forsamling.

De som er menn har fått en oppgave i Guds forsamling som vi kvinner ikke har fått. Hva er det? De er satt til å være kvinnens hode og Guds Ord sier at kun menn skal ha det ansvarsfulle og alvorlige kall det er å være hyrde og lærere for forsamlingen. I 2015 strider dette med samfunnets likestillingsholdning og politikk. Guds barn står under et sterkt press og påvirkning fra tidsånden. Hvordan forholder vi oss til det? Holder vi med frimodighet fram Guds skapervilje og ordning som noe godt, som er av evig gyldighet og som det fører velsignelse med å følge? Med sorg ser jeg at mange omorganiserer seg bort ifra Guds skapervilje og ordning. Lære- og hyrdeansvaret blir forflyttet fra stillinger, verv og tjenester, og ligger tilslutt bare i noen styrer øverst i de forskjellige organisasjonene. Det er snart kvinner i de fleste posisjoner i organisasjonene. De står fram som talere på storstevner og i radio, som lærere i teologi og misjonsfag. På disse arenaene og i disse posisjonene opptrer de som lærere og hyrder uansett hva man sier om vedtatt struktur for hvor lære- og hyrdeansvaret skal ligge. Kvinnene krever å bli heiet fram, som de sier, gis frimodighet i tjenesten osv.

Vi skal ikke heie noen fram og inn i oppgaver som Gud har tillagt mannen. Da mister vi Guds velsignelse over vårt arbeid i Guds rike. Slangen dåret Eva med ordene: Har Gud virkelig sagt? Han har samme strategi og mål i dag: Få oss til å se på Guds vilje med våre liv som noe begrensende. Da kommer fristelsen til selvhevdelse inn: Vi vil bli som mannen og i neste omgang som Gud. Det var det slangen dåret Eva med: Dere skal bli som Gud. Det ble for smått å være Eva (alt levendes mor) og kvinne, skapt av Gud til å være mannens hjelper og støtte, og hånden strakk seg ut etter den forbudne frukten. I vår tid strekker kvinnene seg etter den forbudne frukten i form av de oppgaver som Gud har tillagt mannen. Med tanke på dette alvoret vil jeg rope ut en advarsel og en etterlysning: Eva hvor er du? Lytt ikke til fristerens stemme, selvlivets stemme som vil fram og opp, og inn i posisjoner som ikke hører til vårt gudgitte kall. Velsignelsen ligger i at vi bøyer oss for Guds gode vilje.

Kari Brennsæter

takknemlig 10 barnsmor