Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Description: logo

NR. 4

JULI/AUGUST 2015

72. ÅRG.

Hva skal vi gjøre for å arve evig liv?

Evangeliet på 13. søndag etter trefoldighet.

Luk. 10, 23 – 37.

 

            Og han vendte seg særlig til sine disipler og sa: Salige er de øyne som nå ser det I ser; for jeg sier eder: Mange profeter og konger ville se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og har ikke fått høre det. Og se, en lovkyndig sto opp og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig liv? Men han sa til ham: Hva er skrevet i loven? Hvorledes leser du? Men han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn; og din neste som deg selv. Da sa han til ham: Du svarte rett, gjør det, så skal du leve. Men han ville gjøre seg selv rettferdig og sa til Jesus: Hvem er da min neste? Men Jesus svarte og sa: Et menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere, som både tok klærne av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. Men det hendte at en prest dro samme vei ned, og han så ham og gikk forbi. Likeså en levitt som kom til stedet; han så ham, men gikk forbi. Men en samaritan som var på reise, kom til ham; og da han så ham, ynktes han inderlig, og han gikk bort til ham, forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og den neste morgen da han reiste bort, tok han to penninger frem og ga verten og sa til ham: Plei ham! Og dersom du bruker noe mer, vil jeg betale deg det når jeg kommer igjen. Hvem av disse tre tykkes deg å være hans neste som var falt blant røvere? Men han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!

 Les mer her.

Elling Eielsen var den første.

Av professor M. O. Norlid.

Fra Den kristelige Lægmand, 1939.

Del. 2.

 

4. Han var den første predikant i Muskego, der hvor somme mener at vår norsk lutherske kirke var først grunnlagt. Fra november 1839 til september 1843 trasket han frem og tilbake mellom Fox River, Ill., og Muskego, Wis., eller mellom Norway i Illinois og Norway i Wisconsin, og hvor som helst han ferdes, der holdt han gudelige forsamlinger. I Drammen var der en kjøpmann som het Tollef O. Bache. Han var blitt interessert i Amerika, og han sendte derfor sin sønn Søren hit, og samtidig sendte han en eldre, pålitelig kontorsvenn, Johannes Johannessen, med ham som ledsager. På samme skipog i samme følge like til Fox River og Muskego var Elling Eielsen.

Les mer her


Hvor langt har Israel kommet i endetiden?

Av Grethe Tangen Olsen

Ett klart endetidstegn er at jødefolket har begynt å komme tilbake til hjemlandet Erez Israel. Landet ble opprettet i 1948, og det årstallet går det faktisk an å lete seg fram til ved å studere profetiene.

Gud gav beskjed om at folket hans skulle vende om, ellers ble de straffet like mange år som dager i et år (360 dager) for Judariket, og 390 år for Israelriket (Esek. 4,5), og straffen kunne bli syv-dobbel hvis de fortsatte å synde, noe den ble.

Les mer her

Haugianismens tid

Fra Heggtveits kirkehistorie.

Del 6.

 

«Engang jeg var i skogen og hogget, ble jeg igjen heftig opprørt i mitt sinn ved å tenke på tidens vantroende slekt. Tross all min iver tvilte jeg, at der kunne bli noen alminnelig sannhets erkjennelse hos menneskene. For de fleste spottet og foraktet meg og min tale, en del var likegyldige og få oppriktige. Da ropte jeg til Gud og gråt så heftig at tårene strømmet fra øynene, og bad Herren at Han skulle ta denne tunge plikt fra meg, nemlig å bekjenne hans navn, og heller sende en biskop eller en annen høy mann.

Les mer her


Den 7. Pasjonsberetning

Av H. N. Hauge

Del 3.

 

Ved denne røver vil mange ubotferdige mennesker trøste seg, at de slik eller legger til, at de i den siste dødstime, skal gjøre bot, selv om de er iblant den førstes tall, og blir med ham henvist til frykten for Guds straff. For nåden trår de under føttene, ja mer bespottelig enn han, da de går friske med tro og forlatelse på den rettferdige Gud, skal belønne deres urettferdige gjerninger og åpenbare synder, som de driver med forsett, med spott mot Guds kjærlighet. Jeg vil ikke si mer om det, enn be om å lese Luk. 13 og Mat. 25, med flere steder, og så betrakte den andre botferdige røver, som er et stort eksempel, lærdom, trøst og styrke for alle oppriktige sjeler som ikke vil ta nåden forgjeves ved en død tro og falsk innbilning.

Les mer her

Luther om troen

Fra Luthers utleggelse over Esaias s. 139.

 

Den som tror haster ikke. Es. 28, 16.

 

Troen er noe ganske annet enn den frie vilje. Kjære, prøv en gang, hvor langt du kommer med din frie vilje, når der inntreffer pest eller dyrtid! I pestens tid kan du av frykt og angst ikke foreta deg noe som helst. I dyrtid tenker du: Hvor skal jeg få noe å ete? Se, det er de mektige gjerninger vår frie vilje klarer å gjøre! Troen er derimot herskerinnen og keiserinnen. Er den enn svak og liten, så holder den likevel stand og lar seg ikke helt skremme livet av. Vel ser den store og veldige ting for sine øyner, slik som Skriften forteller om disiplene: Bølger, vind og vær og alle slags ulykker truet alle sammen med død og undergang, og hvem skulle ikke i en slik nød og fare bli forskrekket og blekne? Men hvor svak troen enn er, så står den likevel som en mur, og likesom den unge David gav seg i kamp med Goliat, slik setter den seg til motverge mot synd, død og alle farer. Især kjemper den mandig når den er fullkommen sterk. En svak tro kjemper vel også, men likevel ikke så tappert.


Utdrag fra våre fedres vitnesbyrd om

den sanne omvendelse.

Fra Den kristelige Lægmand 1939.

Del 2.

Linderots vitnesbyrd.

Men denne høye og indre dyd og renhet må komme fra en høyere ånd enn den som ligger i all menneskelig fornuft og moral, den må komme fra Guds gjenfødende Ånd. Oppfattes (unnfanges) i et hjerte som med bedrøvelse etter Guds sinn har sett sin synd, også medfødte og enda mer pådratte fordervelse, samt med en fattig ånd hviler i troen ved Kristus for oss, og i helliggjørelsen mottar Kristus i oss, hvis styrkende kjærlighet og eksempel omskaper mennesket til et slikt nytt vesen som skildres i Bergprekenen.

 

Frankes vitnesbyrd.

Men nå tenker enhver: Jeg tror jo på Kristus, derfor er jeg Hans får og skal motta det evige liv. Men at dette også hører til det at man må høre Hans røst og etterfølge Ham, såfremt man vil være Hans får, og at den tro er forfengelig, som ikke fører Kristi etterfølgelse med seg; det vil man ikke tenke over! Hvor ofte er alt det bekreftet at dette er Guds orden, man skal av hjertet omvende seg til Gud og i slikt et sinnelag, ja i sannhet, botferdig hjertes grunn tro på Kristus, etter det han har sagt: Omvend dere og tro Evangeliet.

 

Luthers vitnesbyrd.

Således består altså deres embete, ikke i det at de selv fører på gressgang, men å lukke opp for Hyrden så at fårene får høre Ham selv, og av Ham motta sin føde. Slike var blant jødene Moses selv, og profetene, likeså døperen Johannes. Slike er alle dem som preker Loven til omvendelse og viser mennesket til Kristus, at de ved Ham kunne bli hjulpne fra synd og død. Ved dette øver de dørvokterens dobbelte embete, idet de forhindrer de fremmede som kommer som hyrder for å dra fårene etter seg. På det at denne ikke skulle bli forløst til falske innbilninger og fortrøstning til sine egne gjerninger, men lære å erkjenne sin synd og fare og således bli beredt og skikket til å ta mot sin Hyrde.

 

Elling Eielsens vitnesbyrd.  

«Så se nå til, kjære venner, å holde dere til det lave og enfoldige, så som vår gamle barnelærdom, som har stått sin prøve i århundrer og har vist seg både i lærdom og lærdoms frukter å være en ekte sannhet og et velsignelsens middel for mange hjerter. Også formaner jeg eder at I ikke vil forakte noen god orden, men holde og verne om den så fremt den stemmer med Guds Ord og moralsk rettferdighet. For Gud er en ordens og ikke en forvirringens Gud. Fremfor alt tro Guds Ord enfoldig med selvprøvelse på hjertet og bønn om Den Hellige Ånds lys. Vokt eder for å ville mestre Ordet etter fornuften. For det er det første skritt til villfarelse og egne veier og åndelig hovmod er det innerste og fornemste hjul i selvrådighetens maskin. Be alltid Gud om bevarelse fra verdens ånd og egen ånd.»

 

Biskop Brun vitnesbyrd.

Du fødes må på ny, Og det vil koste smerte,

Før den forandring er fullkommen i ditt hjerte.

De bånd, som fengsler deg til synden løses må

Før til din Jesus du kan hjertet bundet få.

 

Nr. 367, det 8. vers i Johnson salmebok.

            Jeg vil avslutte med følgende salmevers som en avslutting på våre kjære fedres vitnesbyrd:

Så følger vi da troens flokk, Hvem ville ønske bedre.

La satan spotte lenge nok, Vi tror med våre fedre.

Skal man da her i torner gå, Som det er lett å vite,

Det gikk vår Jesus likeså, Så la oss med Ham lide.

 

Høyjord, januar 1939.                                  Henry Næss.


Den Hellige Skrift og fornuften

 

Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den vankundige vis. Sal. 19, 8.

Luthers Huspostill del 2, over Evangeliet på 2. Påskedag.

 

Den Hellige Skrift er ikke en bok som er utsprunget av fornuften og menneskelig visdom. Lovkyndighet og dikterkunst har sitt utspring fra fornuften og kunne igjen fattes og forståes av og med fornuften. Moses og profetenes lære derimot stammer ikke fra fornuft og menneskevisdom. Den som derfor søker å begripe Moses og profetene med fornuften og å måle og beregne Skriften slik at den stemmer overens med fornuften, han kommer aldeles bort fra den. For Moses og profetene er slike lærere, som gjør vise og kloke til dårer og stikker øynene ut på fornuften, såfremt man skal kunne forstå dem og tro på dem. Hvis ikke blir de en til fristelse og fall, eller oppegger en til å stride mot dem. Derfor er og blir det nå engang slik: Den som vil fatte og forstå Skriften, han må bli en dåre. Den som her vil være klok og med fornuften avgjøre, hvorledes dette eller hint kan rime og skikke seg, med ham er der ikke noe råd! Han er og blir en udugelig disippel.   


 

En sang som mor sang, da vi var små

Fra Den kristelige Lægmand sep. 1915.

                                      

Tone: Jesus, Jesus, Jesus, sikter. Eller: Når mitt øye trett av møye.

 

1.      Hjelp meg, milde Gud og Fader, Til å vandre den sti,

Som du i ditt Ord befaler, Og alvorlig søke deg,

Før enn nådens dyre tid Er forsvunnen her for meg.

 

2.      Lenge nok jeg har vandret På den brede syndens vei

Uti ondskap uforandret Og enden tenker ei,

Og på lønnen som de får, Som i synden stadig går.

 

3.      Lenge nok jeg har svevet Med den store verdens flokk,

Syndens lyster alltid drevet Der til var jeg lydig nok.

Dem jeg så å frykte Gud, Snart med spott jeg lo dem ut.

 

4.      Når jeg suer meg tilbake Til min spede barndoms tid,

Akk! Det er vel å beklage, At så lang en nådetid

Og så mang en nåde dag Er forspilt i syndens smak.

 

5.      Men din Hånd, o milde Fader! Har meg likevel ei forlatt.

Trolig du arbeidet har På meg både dag og natt

For om mulig at du meg kunne få omvendt til deg.

 

6.      Ofte har du, milde Fader, Rørt mitt hårde hjerte så,

At jeg så, det var nødvendig Fra min syndevei å gå.

Men snart kom da verdens lyst, Tok den tanke av mitt bryst.

 

7.      Din langmodighet, o Fader! Og din bønn, o Frelsere!

Har så nådig overdraget Med meg arme tørre tre.

Hjelp, o Gud! At jeg ei må Foruten frykt nå lenger gå!

 

8.      Tukt og refs meg av din nåde, Kjære Fader! For du vet

Selv, hvor nødig jeg forlate vil mitt Adams sinn og sed.

Lær meg rett alvorligen Å søke deg, o Sjelevenn!

 

9.      Hjelp meg, o Gud! Til deg å ile Med sterke lengselsfulle fjed.

Ta bort all min egenvilje, Slå all stolthet i meg ned.

hjelp oss her å vandre så, Vi hisset livets Krone få.

 

Innsendt av Lovise Korsmo, Hoff, Solør.

 

www.haugianeren.net er den elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned.

E-post til redaktør kan sendes til: post(a)haugianeren.net