NR. 4 |
JULI/AUGUST 2015 |
72. ÅRG. |
|
Hva skal vi gjøre for å arve evig liv? Evangeliet på 13. søndag etter trefoldighet. Luk. 10, 23 – 37. Og han vendte seg særlig til sine disipler og sa:
Salige er de øyne som nå ser det I ser; for jeg sier eder: Mange profeter og
konger ville se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og
har ikke fått høre det. Og se, en lovkyndig sto opp og fristet ham og sa:
Mester, hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig liv? Men han sa til ham:
Hva er skrevet i loven? Hvorledes leser du? Men han svarte og sa: Du skal
elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din
styrke og av hele ditt sinn; og din neste som deg selv. Da sa han til ham: Du
svarte rett, gjør det, så skal du leve. Men han ville gjøre seg selv
rettferdig og sa til Jesus: Hvem er da min neste? Men Jesus svarte og sa: Et
menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere, som
både tok klærne av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. Men
det hendte at en prest dro samme vei ned, og han så ham og gikk forbi. Likeså
en levitt som kom til stedet; han så ham, men gikk forbi. Men en samaritan
som var på reise, kom til ham; og da han så ham, ynktes han inderlig, og han
gikk bort til ham, forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og løftet
ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og den
neste morgen da han reiste bort, tok han to penninger frem og ga verten og sa
til ham: Plei ham! Og dersom du bruker noe mer, vil jeg betale deg det når
jeg kommer igjen. Hvem av disse tre tykkes deg å være hans neste som var falt
blant røvere? Men han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus
til ham: Gå du bort og gjør likeså! |
|||
Elling Eielsen var den første. Av
professor M. O. Norlid. Fra
Den kristelige Lægmand, 1939. Del.
2. 4. Han
var den første predikant i Muskego, der hvor somme
mener at vår norsk lutherske kirke var først grunnlagt. Fra november 1839 til
september 1843 trasket han frem og tilbake mellom Fox River, Ill., og Muskego, Wis., eller mellom
Norway i Illinois og Norway i Wisconsin, og hvor som helst han ferdes, der
holdt han gudelige forsamlinger. I Drammen var der en kjøpmann som het Tollef
O. Bache. Han var blitt interessert i Amerika, og han sendte derfor sin sønn
Søren hit, og samtidig sendte han en eldre, pålitelig kontorsvenn, Johannes
Johannessen, med ham som ledsager. På samme skipog
i samme følge like til Fox River og Muskego var
Elling Eielsen. Hvor langt har Israel kommet i endetiden? Av Grethe
Tangen Olsen Ett klart endetidstegn
er at jødefolket har begynt å komme tilbake til hjemlandet Erez Israel. Landet ble opprettet i 1948, og det årstallet
går det faktisk an å lete seg fram til ved å studere profetiene. Gud gav beskjed om at
folket hans skulle vende om, ellers ble de straffet like mange år som dager i
et år (360 dager) for Judariket, og 390 år for Israelriket (Esek. 4,5), og straffen kunne bli syv-dobbel hvis de
fortsatte å synde, noe den ble. |
Haugianismens tid Fra Heggtveits kirkehistorie. Del 6. «Engang jeg var i skogen og hogget, ble
jeg igjen heftig opprørt i mitt sinn ved å tenke på tidens vantroende slekt.
Tross all min iver tvilte jeg, at der kunne bli noen alminnelig sannhets
erkjennelse hos menneskene. For de fleste spottet og foraktet meg og min
tale, en del var likegyldige og få oppriktige. Da
ropte jeg til Gud og gråt så heftig at tårene strømmet fra øynene, og bad
Herren at Han skulle ta denne tunge plikt fra meg, nemlig å bekjenne hans
navn, og heller sende en biskop eller en annen høy mann. Den 7. Pasjonsberetning Av H. N. Hauge Del 3. Ved denne røver vil mange ubotferdige
mennesker trøste seg, at de slik eller legger til, at de i den siste
dødstime, skal gjøre bot, selv om de er iblant den førstes tall, og blir med
ham henvist til frykten for Guds straff. For nåden trår de under føttene, ja
mer bespottelig enn han, da de går friske med tro og forlatelse på den
rettferdige Gud, skal belønne deres urettferdige gjerninger og åpenbare
synder, som de driver med forsett, med spott mot Guds kjærlighet. Jeg vil
ikke si mer om det, enn be om å lese Luk. 13 og Mat. 25, med flere steder, og
så betrakte den andre botferdige røver, som er et stort eksempel, lærdom,
trøst og styrke for alle oppriktige sjeler som ikke vil ta nåden forgjeves
ved en død tro og falsk innbilning. |
||
Luther om troen Fra Luthers utleggelse over Esaias s.
139. Den som tror haster ikke. Es. 28, 16. Troen er noe ganske annet enn den frie vilje.
Kjære, prøv en gang, hvor langt du kommer med din frie vilje, når der
inntreffer pest eller dyrtid! I pestens tid kan du av frykt og angst ikke
foreta deg noe som helst. I dyrtid tenker du: Hvor skal jeg få noe å ete? Se,
det er de mektige gjerninger vår frie vilje klarer å gjøre! Troen er derimot
herskerinnen og keiserinnen. Er den enn svak og liten, så holder den likevel
stand og lar seg ikke helt skremme livet av. Vel ser den store og veldige
ting for sine øyner, slik som Skriften forteller om disiplene: Bølger, vind
og vær og alle slags ulykker truet alle sammen med død og undergang, og hvem
skulle ikke i en slik nød og fare bli forskrekket og blekne? Men hvor svak
troen enn er, så står den likevel som en mur, og likesom den unge David gav
seg i kamp med Goliat, slik setter den seg til motverge mot synd, død og alle
farer. Især kjemper den mandig når den er fullkommen sterk. En svak tro
kjemper vel også, men likevel ikke så tappert. Utdrag fra våre
fedres vitnesbyrd om den sanne
omvendelse. Fra
Den kristelige Lægmand 1939. Del 2. Linderots vitnesbyrd. Men
denne høye og indre dyd og renhet må komme fra en høyere ånd enn den som
ligger i all menneskelig fornuft og moral, den må komme fra Guds gjenfødende
Ånd. Oppfattes (unnfanges) i et hjerte som med bedrøvelse etter Guds sinn har
sett sin synd, også medfødte og enda mer pådratte fordervelse, samt med en
fattig ånd hviler i troen ved Kristus for oss, og i helliggjørelsen mottar
Kristus i oss, hvis styrkende kjærlighet og eksempel omskaper mennesket til
et slikt nytt vesen som skildres i Bergprekenen. Frankes vitnesbyrd. Men nå
tenker enhver: Jeg tror jo på Kristus, derfor er jeg Hans får og skal motta
det evige liv. Men at dette også hører til det at man må høre Hans røst og
etterfølge Ham, såfremt man vil være Hans får, og at den tro er forfengelig,
som ikke fører Kristi etterfølgelse med seg; det vil man ikke tenke over!
Hvor ofte er alt det bekreftet at dette er Guds orden, man skal av hjertet
omvende seg til Gud og i slikt et sinnelag, ja i sannhet, botferdig hjertes
grunn tro på Kristus, etter det han har sagt: Omvend dere og tro Evangeliet. Luthers vitnesbyrd. Således
består altså deres embete, ikke i det at de selv fører på gressgang, men å
lukke opp for Hyrden så at fårene får høre Ham selv, og av Ham motta sin
føde. Slike var blant jødene Moses selv, og profetene, likeså døperen
Johannes. Slike er alle dem som preker Loven til omvendelse og viser
mennesket til Kristus, at de ved Ham kunne bli hjulpne fra synd og død. Ved
dette øver de dørvokterens dobbelte embete, idet de forhindrer de fremmede
som kommer som hyrder for å dra fårene etter seg. På det at denne ikke skulle
bli forløst til falske innbilninger og fortrøstning til sine egne gjerninger,
men lære å erkjenne sin synd og fare og således bli beredt og skikket til å
ta mot sin Hyrde. Elling Eielsens vitnesbyrd. «Så se
nå til, kjære venner, å holde dere til det lave og enfoldige, så som vår
gamle barnelærdom, som har stått sin prøve i århundrer og har vist seg både i
lærdom og lærdoms frukter å være en ekte sannhet og et velsignelsens middel
for mange hjerter. Også formaner jeg eder at I ikke vil forakte noen god
orden, men holde og verne om den så fremt den stemmer med Guds Ord og moralsk
rettferdighet. For Gud er en ordens og ikke en forvirringens Gud. Fremfor alt
tro Guds Ord enfoldig med selvprøvelse på hjertet og bønn om Den Hellige Ånds
lys. Vokt eder for å ville mestre Ordet etter fornuften. For det er det
første skritt til villfarelse og egne veier og åndelig hovmod er det innerste
og fornemste hjul i selvrådighetens maskin. Be alltid Gud om bevarelse fra verdens
ånd og egen ånd.» Biskop Brun vitnesbyrd. Du
fødes må på ny, Og det vil koste smerte, Før
den forandring er fullkommen i ditt hjerte. De
bånd, som fengsler deg til synden løses må Før
til din Jesus du kan hjertet bundet få. Nr. 367,
det 8. vers i Johnson salmebok. Jeg vil avslutte med følgende salmevers som en avslutting på våre
kjære fedres vitnesbyrd: Så
følger vi da troens flokk, Hvem ville ønske bedre. La
satan spotte lenge nok, Vi tror med våre fedre. Skal
man da her i torner gå, Som det er lett å vite, Det
gikk vår Jesus likeså, Så la oss med Ham lide. Høyjord, januar
1939.
Henry Næss. Den Hellige Skrift og fornuften Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den
vankundige vis. Sal. 19, 8. Luthers Huspostill del 2, over
Evangeliet på 2. Påskedag. Den Hellige Skrift er ikke en bok som
er utsprunget av fornuften og menneskelig visdom. Lovkyndighet og dikterkunst
har sitt utspring fra fornuften og kunne igjen fattes og forståes av og med
fornuften. Moses og profetenes lære derimot stammer ikke fra fornuft og
menneskevisdom. Den som derfor søker å begripe Moses og profetene med
fornuften og å måle og beregne Skriften slik at den stemmer overens med
fornuften, han kommer aldeles bort fra den. For Moses og profetene er slike
lærere, som gjør vise og kloke til dårer og stikker øynene ut på fornuften,
såfremt man skal kunne forstå dem og tro på dem. Hvis ikke blir de en til
fristelse og fall, eller oppegger en til å stride mot dem. Derfor er og blir
det nå engang slik: Den som vil fatte og forstå Skriften, han må bli en dåre.
Den som her vil være klok og med fornuften avgjøre, hvorledes dette eller
hint kan rime og skikke seg, med ham er der ikke noe råd! Han er og blir en udugelig
disippel. En sang som mor sang, da vi var små Fra Den kristelige Lægmand sep. 1915. Tone:
Jesus, Jesus, Jesus, sikter. Eller: Når mitt øye trett av møye. 1. Hjelp meg, milde Gud og
Fader, Til å vandre på den sti, Som du i ditt Ord befaler, Og alvorlig søke
deg, Før enn nådens dyre tid Er forsvunnen her for meg. 2.
Lenge
nok jeg har vandret På den brede syndens vei Uti ondskap
uforandret Og på enden tenker
ei, Og på lønnen som de får, Som i synden stadig går. 3.
Lenge
nok jeg har svevet Med den store verdens flokk, Syndens lyster alltid drevet Der til var jeg lydig nok. Dem jeg så å frykte Gud, Snart med spott jeg lo dem ut. 4.
Når
jeg suer meg tilbake Til min spede barndoms tid, Akk! Det er vel å beklage, At så lang en nådetid Og så mang en nåde dag Er forspilt i syndens smak. 5.
Men
din Hånd, o milde Fader! Har
meg likevel ei forlatt. Trolig du arbeidet har På meg både dag og natt For om mulig at du meg kunne få omvendt til deg. 6.
Ofte
har du, milde Fader, Rørt mitt hårde hjerte så, At jeg så, det var nødvendig Fra min syndevei å gå. Men snart kom da verdens lyst, Tok den tanke av mitt bryst. 7.
Din
langmodighet, o Fader! Og din bønn, o Frelsere! Har så nådig overdraget Med meg arme tørre tre. Hjelp, o Gud! At jeg ei må Foruten frykt nå lenger gå! 8. Tukt og refs meg av
din nåde, Kjære Fader!
For du vet Selv, hvor nødig jeg forlate vil mitt Adams
sinn og sed. Lær meg rett alvorligen Å søke deg, o Sjelevenn! 9. Hjelp meg, o Gud! Til
deg å ile Med sterke lengselsfulle
fjed. Ta bort all min egenvilje, Slå all stolthet i meg ned. hjelp oss her å vandre så, Vi hisset livets Krone få. Innsendt av Lovise Korsmo, Hoff, Solør. |
|||
www.haugianeren.net
er den elektroniske utgaven av bladet Haugianeren som utgis annenhver måned. E-post til redaktør kan sendes til: post(a)haugianeren.net |
|||