Den 7. Pasjonsberetning

Av H. N. Hauge

Del 3.

Ved denne røver vil mange ubotferdige mennesker trøste seg, at de slik eller legger til, at de i den siste dødstime, skal gjøre bot, selv om de er iblant den førstes tall, og blir med ham henvist til frykten for Guds straff. For nåden trår de under føttene, ja mer bespottelig enn han, da de går friske med tro og forlatelse på den rettferdige Gud, skal belønne deres urettferdige gjerninger og åpenbare synder, som de driver med forsett, med spott mot Guds kjærlighet. Jeg vil ikke si mer om det, enn be om å lese Luk. 13 og Mat. 25, med flere steder, og så betrakte den andre botferdige røver, som er et stort eksempel, lærdom, trøst og styrke for alle oppriktige sjeler som ikke vil ta nåden forgjeves ved en død tro og falsk innbilning. Men som røveren mottok nåden, med en levende tro og kraftig beviste det i gjerningen. For han som var i stor pine med legemet og kunne ha nok med det, forsømte likevel ikke å bekjenne sin Herre, som han trodde på, og straffet den onde, som spottet Ham. For var djevelens makt stor i forherdelsen og nådens foraktere, så var likevel Guds makt her større i nådens mottagere, han visste å overbevise på den rette måte, forestiller ham Guds dom og evige straff etter denne pine, som han nå snart måtte erfare, om de andre kunne tenke å unngå en stund, siden de var friske og ikke så døden for sine øyne som de. I tillegg holder han frem årsakene til Guds dom, som er deres onde gjerninger, som har gjort dem skyldige i å lide, her og hisset. Derimot hadde Jesus ingen urett gjort. Derfor ba han Ham, nemlig Jesus, å tenke på seg, når Han kom i sitt Rike. Denne erkjennelse og tro hos røveren, var ikke oppvakt i dødens stund, som mange mener; for da måtte for det ene Skriften ta feil i de før om anviste steder og ved den ubotferdige røver. For der finnes ikke noe sted i Bibelen, at Guds nåde er å få i døden, uten at de før i tide har gjort bot. For det andre så kan vi se at røveren var kommet til erkjennelse før, både om sin fortjente straff, at han angret misgjerningen over det, og især at han visste Jesus ikke hadde gjort noe galt, han trodde og at Han hadde et Rike, som var over alle ting. Så at Jesus i slik en forsmedelse som han så Ham i, likevel trodde på Hans Rike. For det var Ånden og Ordets vitnesbyrd, da han hadde hørt Hans kraftige og gode gjerninger, og nå så den onde lønn, så vitnet Ånden at Han måtte nyte en annen lønn hisset, der ville røveren være med, og fryktet ikke for å bekjenne det, eller sparte umak i sin lidelse, å straffe det onde og åpenbare de rettferdige. For han kunne jo tenke at jødene kunne forherde seg og pine ham enda mer. Men han slo all frykt til side, og lot sin tro lyse i bekjennelsen. Derfor fikk han og trøst av Jesus, som heller ikke fryktet. Men i sin siste stund, å bekjenne sitt Rike og himmelske Paradis, og lovet at han i dag skulle være med Ham i der, så selv om røveren ikke døde den dag (NB! Jødene rekner ikke dagen slik som vi, men fra 6 om morgenen til 6 neste morgen, og innen den tid måtte de være tatt ned av korset, pga. påskehelgen, se Joh. 19, 31. oversetters anm.), så skulle likevel hans åndelige glede av troens frukter og livets tre, som står midt i Guds Paradis, Åp. 2, 7. Det vil si: åndelig trøst og glede.

Som nå Jesus naturlige legeme ble mer og mer formørket, eller avtok for de naturlige menneskers øyesyn, så lot den Allmektige og det naturlige lys formørkes, så solen mistet sitt skinn, til bevis på sin rettferdige Sønns lidelse. Jesus ropte med høy røst og sa: Eli! Eli! Lama sabaktani? Det er: Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? At Gud kunne forlate Ham som Gud, eller i sin guddommelige natur, var umulig. Og som Gud, var Kristus ikke i nød og fare, for hvorledes kunne den, som har allmakt være i fare, for hvilken all ting må beve og bøye, eller briste for. Nei, som jeg før har sagt, at Kristus led som et menneske alene, at han hadde guddommelig trøst og styrke av Gud, til tålmodig å lide, og tro om seier å overvinne ved Den Hellige Ånds utsendelse fra Himmelen, som englene begjærte å se inn i. Dette har jeg talt om i Evangeliet på Maria budskaps dag, om de to naturer i Kristus, at Han var Gud og mann. Hvorledes den guddommelige skjulte seg, kan ikke begripes, uten ved Guds Ånds lys, av troen i stykkevis som Herrens Ånd vil åpenbare for oss, og Han ser det er tjenlig til Guds ære og vårt gagn. Vi vil da ikke gruble på Guds hemmeligheter, men bare tro og forstå dette slik, at Gud hadde forlatt Kristus som menneske, og det for våre synders skyld. Da Kristus nå bare av Åndens lys, hadde håpet om Guds barmhjertighet, og derfor spurte: hvorfor Han var så forlatt? Nå visste Han straks at allting var fullbyrdet av Hans lidelse og fortjeneste for oss, som Ham med lengsel og tørst lengtet etter å overvinne, da Skriften skulle fullbyrdes, som Han før hadde sagt ved sine tjenere; og derfor sa: Jeg tørster! Der sto et kar fullt av eddik. Men de fylte en svamp med eddik, satte den på en isopstengel og holdt den til hans munn, og ga ham å drikke. De spottet Ham med de andre og sa: Vent, la oss se om Elias kommer og vil frelse ham. Slik forvrengte fienden Kristus og Hans kristnes ord, bønn og gjerninger, som vi daglig erfarer. Da nå Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbrakt! For Han hadde drukket den beske og bitre skål, både i legemet og sjelens lidelse til dets fulle ut, og følte Guds trøst, for sin lydighets fullkommenhet, at Han hadde forent den menneskelige natur, brutt frivillighetens makt og korsfestet syndens legeme, så at alle kunne av Ham få lys og liv, ved Hans formørkelse og død, da Han fraskilte og skjulte sin guddoms makt. De som dette vil tro og motta, kunne nå få forlikelse ved slik en lydighet, å overlate seg i Gud, om Han da skjuler seg mens vreden varer, og persekaret skal trås, Es. 63, 3, så vil Han likevel komme igjen, med miskunnhet. For når Jesus hadde fullført, så ropte Han høyt og sa: Fader, jeg vil befale min ånd i dine hender! Og da han hadde sagt dette, oppga han ånden. Slik kan vi da og, når vi har fullført striden, anbefale vår ånd i Kristi Faders hender, som og nå er vår Fader, på grunn av sin Sønn Jesus Kristus vår Forløser. Amen.

Bønn.

Ja hellige, treenige Gud! Fader, Sønn og Den Hellige Ånd, si du selv amen til dette. La den betraktning, i din lidelse, som er åpenbart og forklart i bokstaven, at den og åpenbares og forklares i vår ånd. La din død, å Jesus! Og være vår død. Siden vår død beveger deg, av din guddommelige kjærlighet, til å dø for oss. Så la oss og nå i tiden, villig gi oss inn i ditt lidelses samfunn, så vi kunne bli like skikket etter deg, i det vi avdør fra synden, så det onde kunne bli tuktet ut fra oss, gi du oss kraft av ditt kors, til å korsfeste oss selv, så ditt liv igjen kunne bli vårt liv. Å! Du hellige Treenighet, la enhver som betrakter dine gjerninger, finne i ditt Ord, hvilken rettferdig Gud du er, til å ville straffe all ulydighet, og barmhjertige Herre, til å forlate alle syndere som vil omvende seg. La din Sønns bitre lidelse, bli de bitre urter, eller skarpe medikamenter som kunne rense ut alt det onde, også hans dyder, være en søt honning og himmelmanna, til å få liv og kraft av, å gjør det gode, så vi kunne alltid på grunn av vår forening med ham, ha en fri inngang til din nådes stol, så om du, enn skjuler deg for oss, og vi har ikke noe mer enn håpets gnist av deg, i tørst etter din rettferdighet, og alle våre synds krefter er tørket ut, så la oss føle det, at du da er vår Fader, som ikke er vred evig på dem, som søker deg i nådens tid. Gi oss derfor din Ånds opplysning, så vi kunne rett berede oss, og fullkommelig overlate vår ånd i din Hånd. Det høre og bønnhøre du oss for Jesu Kristi skyld. Amen.