Evangeliet på 21. søndag etter trefoldighet

Fra Hans N. Hauges Postille

Joh. 4, 46 – 53.

 

Og det var i Kapernaum en kongelig (embetsmann), hvis sønn lå syk. Da han hørte at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til ham og ba ham at han ville komme ned og helbrede hans sønn; for han var nær ved å dø. Da sa Jesus til ham: Dersom I ikke får se tegn og undergjerninger, vil I ikke tro. Den kongelige (embetsmann) sa til ham: Herre, kom ned før mitt barn dør! Jesus sier til ham: Gå bort, din sønn lever! Og mennesket trodde det ord Jesus sa til ham og gikk bort. Men idet han gikk ned, møtte hans tjenere ham og fortalte og sa: Ditt barn lever. Han spurte dem da om den time det var blitt bedre med ham; og de sa til ham: I går ved den syvende time forlot feberen ham. Faren forstod da at det var skjedd i den samme time da Jesus hadde sagt til ham: Din sønn lever; og han trodde selv og hele hans hus.

 

Når fattige mennesker søker doktorer eller verdslige leger om hjelp, så er de: nemlig de ukjærlige leger, sene og uvillige til å komme, da de ikke kan vente stor betaling. Men når rike og mektige ønsker dem, da er de snare til å gjøre seg flid, fordi de da venter ære og belønning av dem. Men slik en lege er ikke Kristus og Hans etterfølgere. De anser ikke personer, men vil gjøre godt mot alle, ja Han var snarere til å hjelpe den fattige, og enda mer å prøve den rike og overbevise dem som vi og ser av vårt dags Evangelium, at da den kongelige mann hvis sønn lå syk i Kapernaum, hørte at Jesus kom fra Judea til Galilea, gikk han til Ham og ba Ham at Han ville komme ned og helbrede hans sønn, for han var nær ved å dø. Da sa Jesus til Ham: Dersom I ikke får se tegn og undergjerninger, vil I ikke tro. Jesu mening av disse ord er: Jeg er ikke kommet for å vise tegn og gjøre mirakler i de naturlige gjerninger, lege de legemlige syke og hjelpe dem fra den naturlige død. For de må allikevel dø og deretter for dommen, å dømmes til den evige død alle som ikke omvender seg i tide. Men jeg er kommet for at dere skal tro på meg og ikke komme for dommen. For da skal de gå over fra døden til livet. Joh. 5, 24. Så tro denne min lege og motta dens kraft i kjærlighet, så dere kan utrydde synden og bli rettferdige og hellige, dette vil jeg dere skal gjøre. Men dere mektige især, som har så mye herlighet i verden, dere vil ikke tro det usynlige uten dere ser tegn og underlige gjerninger som kan overgå og beta dere, og da er det ikke tro. For dere ser, og tror ikke på det usynlige. Den kongelige mann sa til Ham: Herre! Kom ned før barnet mitt dør. Når en er i sykdom og verk, ja især når dødens angst truer, da haster enhver mye etter å få legedom, enten han selv kan søke den, eller han har andre som er nær pårørende av ham og vil ta del med ham, så de kan tilveiebringe de midler som er mulig for å unngå smerten og bli reddet, ja især når de kunne unngå døden, da gav man gjerne bort alt gods dersom de var et kjødelig menneske, uten de ikke hadde noen følelse av det tilkommende livs ende og i forherdelse gikk hen og forkortet sitt eget liv av kjedsommelighet og missfornøyelse, for at det ikke gikk etter behag, eller de var et åndelig menneske som var overlatt i Guds vilje, og var klar når Herren ville kalle de herfra og inn i det evige liv. Foreldre, enten naturlige eller åndelige, de har mest sorg for sine elskelige barn, og om de kjødelige enn lider skade på andre ting som vel kan såre dem, så tar de seg det likevel ikke så nær, som når deres barn er syke og nær døden, ja dør. Det ser vi og hos Farao, at i de ni plager som Herren lot komme over ham, lovet han vel Israels barn at de skulle få fare, likevel holt han straks tilbake og forhindret dem. Men da den tiende plage kom som drepte hans egen sønn, da drev han på at de skulle reise.    2 Mos. 12. Men mye mer må den åndelige far sørge for de barn han har avlet i Kristus, ved Evangeliet, 1 Kor. 4, 15, så når djevelen eller hans redskaper plager hans barn og vil myrde dem åndelig, da flittig å utdrive og forhindre dem og søke Gud om kraft, be Ham i våre Herre Jesu navn, eller søke Frelseren med den kongelige mann, som sa: Kom ned før barnet mitt dør! Jesus sier til ham: Gå bort, din sønn lever!  Denne mann ønsket frelse og underlige gjerninger som han og på grunn av sin tro mottok. For i det han gikk ned, mottok hans tjenere ham som fortalte og sa: Ditt barn lever. Så fikk han et gledelig budskap. Det var jo stort at han trodde bare på det ord Jesus sa: Ditt barn lever. Vi føler og ser at Gud ved sin Ånd, får ofte talt til oss: Lev! når vi ligger nedtråkket i vårt blod, Esek. 16, 6. Men enda er den gamle Adams onde blod vantro og arrig for dem, de vil ikke motta livets Ord til rettferdighet og hellighet, men holder dem nede i syndens dynn, og skjuler seg over for Kristi rettferdighet. Vi ser hos fariseerne at de så mange ting av Jesus og hørte sannhetens Ord, men deres forherdede og vantro hjerte ville likevel ikke tro, høvedsmannen derimot trodde det ene Ord av Jesu munn: Din sønn lever, og derfor spurte ham om hvilken time det var blitt bedre med ham: I går ved den syvende time forlot feberen ham. Faren forsto da at det var skjedd i den samme time da Jesus hadde sagt til ham: Din sønn lever; og han trodde selv og hele hans hus.  

 

Slik skulle vi og undersøke hva det er som virker liv i oss, når vi er nedsenket i syndens sykdom og føler dødens angst, hvorledes Jesus da taler til oss i sitt Ord, trøster og gleder vårt hjerte, så det blir levende av Herrens kraftige kjærlighet. Ved dette skulle vi bli bundet fast til Herrens Ord og erkjenne med David: Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, da hadde jeg omkommet i min elendighet. Sal. 119, 92. Jeg fikk dine vitnesbyrd til arv evinnelig; for de er mitt hjertes glede. 111. v. Slik kan våre hjerter bindes fast i troen på Ordet, som vi også skulle lede andre til, så vi med vårt hele hus eller Kristi Kirkes samfunn, kunne bindes sammen i en tro og en dåp, etterfølge Ordet i bestandighet inntil livets ende. Amen.