Haugianismens tid Fra Heggtveits kirkehistorie. Del 7. «Min
bror (Lensmann Ole Nielsen) advarte meg, at jeg særlig ikke måtte straffe
noen av de lærde. For da ville de forfølge meg for dette. Jeg svarte at jeg
var beredt til å lide. Han sa: Det gagner ingen at du blir fengslet, derfor
er det bedre at du ikke tar med slikt som bare oppirrer dem imot deg. Dette
fant jeg passende, gikk ut og bad til Gud, min beste rådgiver --. I mitt
hjerte gjenlød at jeg skulle prøve om det var sannhet det jeg hadde skrevet,
så det stemte med Guds Ord, og om jeg kjente det var etter den Ånds
vitnesbyrd som gjenfødte meg. Da jeg nå ikke fant noe annet så lot jeg dette
skrift bli uforandret». «Jeg
har ofte siden tenkt over hva som var det retteste, og har syntes at ett og
annet burde være formildet i uttrykkene. Men jeg tror at hadde jeg ikke den
gang tatt så skarpt og alvorlig fatt, så er det mulig jeg kunne kommet til
enighet --- med en eller annen hykler og derved selv blitt ført bort fra
sannhets vei. Det er mulig at det var Guds vilje at jeg ved dette skulle bli
skilt fra en del av dem som jeg tidligere sto i vennskapsforbindelse med.» Min
sjel var nå dag for dag i heftig arbeide: strid,
tvil, angst og glede vekslet med hverandre. Iblant de mange besværligheter,
jeg hadde, var især en sekt som kaltes Sebergianerne.
(Se Hauges reiser side 88 – 99). Disse fryktet jeg for skulle gå etter med
sin lære og gi dem jeg hadde vakt en falsk trøst, da jeg erfarte at noen falt
først til disse og siden i synden. Seeberg hadde imot meg og jeg imot hans
tenkemåte og handling. Min uro over disses ånd var velgrunnet, da de yppet
trette så de vantro, som ikke så forskjell, sa: Satan er uenig med seg selv,
Luk. 11, 18. Å, hvor det bedrøvet min sjel! Andre, som var like hine skriftkloke,
søkte dels å overtale meg, dels å forvrenge sannheten og kom frem med flere
og flere onde forvrengninger, men alminneligst var ---, at de stolte på Jesu
forsoning midt i deres døde tro og herskende laster uten å stride imot
synden. Jeg holdt frem for dem vår andre trosartikkel, at så sant vi vil få
del i Jesu forsoning, må vi omvende oss. For Han har gjenløst oss for at vi
skal tjene Ham rettferdig, uskyldig og salig. Da dette var den Hellige
Skrifts sammenhengende sannhet, burde vi dyrke Ham i Åndens nye vesen av den
nye fødsel. Når vi omvender oss og får Guds kjærlighet i hjertet, da skal vi
elske vår neste, bekjenne Hans navn og lære overtredere Guds vei, så syndere
kan omvende seg. Da mange ikke fattet dette, så tenkte jeg over på hvilken måte
jeg kunne bli mest og best forstått, og søkte å sette det fra hverandre i en
enfoldig tydelighet.» «I de
mørke stunder, når Gud unndro meg sitt nådes lys, da var fristelsene til
vantro om Gud og evigheten over meg. For selv om jeg var opplært fra min ungdom
i disse sannheter og var ved den nåde som var meg hendt meg, særlig forsikret
om at Bibelens lære var en himmelsk åpenbaring, bekreftet av mange edle og
nektet av mange onde, lastefulle mennesker, så kunne min fornuft og den
løgnaktige ånd friste meg hardt ---. En gang satte fristeren inn på mitt
hjerte med de heftigste tanker om at der ikke var noe Himmelrik eller helvete
til, og at mennesket ikke hadde noen udødelig sjel. Disse tvil gav bitter
angst. Jeg bad Gud om å bli kvitt disse tunge tanker som tok bort mitt håp,
og jeg gjendrev dem med den Hellige Skrifts Ord, som beviste det motsatte.» Endelig
ble jeg prøvet også her. For nå stormet det i
tankene: Hvem vet om Bibelen er sann, hva bevis er det for dette? Jeg ville
nå motstå denne fristelse, men hadde ingen makt, ikke noe Guds Ord, da
fienden drog alt i tvil. Det eneste jeg hadde, og det var likevel et vakkert
våpen, nemlig bønnen og troen, det lot meg håpe at alt bare var en fristelse
av den onde ånd, og at når jeg stridde så skulle jeg også vinne. Jeg sukket
til Gud og påkalte Ham, min eneste hjelper ---. Et par dager senere, mens jeg
vandret alene og som oftest grunnet på den Hellige Skrift og vårt udødelige
vesen, da begynte jeg å tenke over Guds vesen, Himmelriket og helvete, især
over evigheten. I disse tanker deltok den grublende fornuft. Jeg ville
beregne evigheten etter tall, men, siden den ingen ende har, så kunne ikke
fornuften begripe dette. Jeg grublet over Guds vesen og min udødelige sjel,
men alt ble ubegripelig og likesom mørkt for meg. Kort sagt: Min fornuft
grunnet så lenge, inntil jeg ble så forvirret at jeg bare hadde et ønske
tilbake, nemlig å komme til sinns rolighet. For selv om jeg ba og ville holde
meg til den Hellige Skrift for ved den å finne den rette vei, så var jeg likevel
kommet så langt bort på grunn av den i åndelige ting formørkede fornuft, at
jeg ingen løsning kunne finne. Jeg gikk avsides fra veien inn i en skog og la
meg ned til å sove i håp om at det skulle bli bedre. For jeg var forskrekket
over meg selv i denne tilstand. Det gikk vel, jeg sovnet og om noen timer
våknet jeg med ro i sinnet, fattet meg og gav meg så på vei igjen. Jeg lovde
meg selv aldri å gruble slik med fornuften på det åndelige og på evigheten.
Jeg advarte også andre, at de måtte ta seg i vare for slike villfarelser. For
Gud var ikke et overordentlig vesen og evigheten ikke et tros ord, dersom vår
fornuft skulle begripe det.» «Jeg
hadde vel atskillige ganger harde fristelser siden, og merker inntil denne
dag onde plager i tanker og syndige innskytelser av den arrige ånd, især i søvne, slik at jeg, enda etter at jeg hadde våknet opp,
kan plages med de opprørte tanker, og fristeren skremmer meg med ting som jeg
ikke kan fortelle. Men slikt tjener meg og driver til mer ivrig bønn til Gud
og fornyede løfter om å tjene Ham alene. Likevel kan ikke dette lignes med de
harde plager tidligere. Da følte jeg også at min Forløser bad for meg, at min
tro ikke skulle svikte og at satan ikke skulle sikte meg som hvete.» «Dette
var de onde ting … De høye åndelige gleder, jeg hadde var især store i min
kristendoms barndom. Jeg var glad og bedrøvet, utøste mitt hjerte for min
salighets Gud, som handlet med mitt hjerte likesom med Jorden: Lar sin sol
oppvarme og sitt regn væte den, for at Jorden kan gi alle levende skapninger,
som bor på den, føde. Slik trodde jeg, det skjedde, for at mitt hjerte skulle
bli desto mer bekvemt til å bære Ham salighets frukter. Når jeg var i tvil om
noe, så gikk jeg i ensomhet og holdt en bønnlig samtale med min Frelser og
bad, Hans Ånd måtte forklare meg sannheten …»
Forts. n. nr. |
|