Haugianismens tid

Fra Heggtveits kirkehistorie.

Del 7.

 

«Min bror (Lensmann Ole Nielsen) advarte meg, at jeg særlig ikke måtte straffe noen av de lærde. For da ville de forfølge meg for dette. Jeg svarte at jeg var beredt til å lide. Han sa: Det gagner ingen at du blir fengslet, derfor er det bedre at du ikke tar med slikt som bare oppirrer dem imot deg. Dette fant jeg passende, gikk ut og bad til Gud, min beste rådgiver --. I mitt hjerte gjenlød at jeg skulle prøve om det var sannhet det jeg hadde skrevet, så det stemte med Guds Ord, og om jeg kjente det var etter den Ånds vitnesbyrd som gjenfødte meg. Da jeg nå ikke fant noe annet så lot jeg dette skrift bli uforandret».

 

«Jeg har ofte siden tenkt over hva som var det retteste, og har syntes at ett og annet burde være formildet i uttrykkene. Men jeg tror at hadde jeg ikke den gang tatt så skarpt og alvorlig fatt, så er det mulig jeg kunne kommet til enighet --- med en eller annen hykler og derved selv blitt ført bort fra sannhets vei. Det er mulig at det var Guds vilje at jeg ved dette skulle bli skilt fra en del av dem som jeg tidligere sto i vennskapsforbindelse med.»

 

Min sjel var nå dag for dag i heftig arbeide: strid, tvil, angst og glede vekslet med hverandre. Iblant de mange besværligheter, jeg hadde, var især en sekt som kaltes Sebergianerne. (Se Hauges reiser side 88 – 99). Disse fryktet jeg for skulle gå etter med sin lære og gi dem jeg hadde vakt en falsk trøst, da jeg erfarte at noen falt først til disse og siden i synden. Seeberg hadde imot meg og jeg imot hans tenkemåte og handling. Min uro over disses ånd var velgrunnet, da de yppet trette så de vantro, som ikke så forskjell, sa: Satan er uenig med seg selv, Luk. 11, 18. Å, hvor det bedrøvet min sjel! Andre, som var like hine skriftkloke, søkte dels å overtale meg, dels å forvrenge sannheten og kom frem med flere og flere onde forvrengninger, men alminneligst var ---, at de stolte på Jesu forsoning midt i deres døde tro og herskende laster uten å stride imot synden. Jeg holdt frem for dem vår andre trosartikkel, at så sant vi vil få del i Jesu forsoning, må vi omvende oss. For Han har gjenløst oss for at vi skal tjene Ham rettferdig, uskyldig og salig. Da dette var den Hellige Skrifts sammenhengende sannhet, burde vi dyrke Ham i Åndens nye vesen av den nye fødsel. Når vi omvender oss og får Guds kjærlighet i hjertet, da skal vi elske vår neste, bekjenne Hans navn og lære overtredere Guds vei, så syndere kan omvende seg. Da mange ikke fattet dette, så tenkte jeg over på hvilken måte jeg kunne bli mest og best forstått, og søkte å sette det fra hverandre i en enfoldig tydelighet.»

 

«I de mørke stunder, når Gud unndro meg sitt nådes lys, da var fristelsene til vantro om Gud og evigheten over meg. For selv om jeg var opplært fra min ungdom i disse sannheter og var ved den nåde som var meg hendt meg, særlig forsikret om at Bibelens lære var en himmelsk åpenbaring, bekreftet av mange edle og nektet av mange onde, lastefulle mennesker, så kunne min fornuft og den løgnaktige ånd friste meg hardt ---. En gang satte fristeren inn på mitt hjerte med de heftigste tanker om at der ikke var noe Himmelrik eller helvete til, og at mennesket ikke hadde noen udødelig sjel. Disse tvil gav bitter angst. Jeg bad Gud om å bli kvitt disse tunge tanker som tok bort mitt håp, og jeg gjendrev dem med den Hellige Skrifts Ord, som beviste det motsatte.»

 

Endelig ble jeg prøvet også her. For nå stormet det i tankene: Hvem vet om Bibelen er sann, hva bevis er det for dette? Jeg ville nå motstå denne fristelse, men hadde ingen makt, ikke noe Guds Ord, da fienden drog alt i tvil. Det eneste jeg hadde, og det var likevel et vakkert våpen, nemlig bønnen og troen, det lot meg håpe at alt bare var en fristelse av den onde ånd, og at når jeg stridde så skulle jeg også vinne. Jeg sukket til Gud og påkalte Ham, min eneste hjelper ---. Et par dager senere, mens jeg vandret alene og som oftest grunnet på den Hellige Skrift og vårt udødelige vesen, da begynte jeg å tenke over Guds vesen, Himmelriket og helvete, især over evigheten. I disse tanker deltok den grublende fornuft. Jeg ville beregne evigheten etter tall, men, siden den ingen ende har, så kunne ikke fornuften begripe dette. Jeg grublet over Guds vesen og min udødelige sjel, men alt ble ubegripelig og likesom mørkt for meg. Kort sagt: Min fornuft grunnet så lenge, inntil jeg ble så forvirret at jeg bare hadde et ønske tilbake, nemlig å komme til sinns rolighet. For selv om jeg ba og ville holde meg til den Hellige Skrift for ved den å finne den rette vei, så var jeg likevel kommet så langt bort på grunn av den i åndelige ting formørkede fornuft, at jeg ingen løsning kunne finne. Jeg gikk avsides fra veien inn i en skog og la meg ned til å sove i håp om at det skulle bli bedre. For jeg var forskrekket over meg selv i denne tilstand. Det gikk vel, jeg sovnet og om noen timer våknet jeg med ro i sinnet, fattet meg og gav meg så på vei igjen. Jeg lovde meg selv aldri å gruble slik med fornuften på det åndelige og på evigheten. Jeg advarte også andre, at de måtte ta seg i vare for slike villfarelser. For Gud var ikke et overordentlig vesen og evigheten ikke et tros ord, dersom vår fornuft skulle begripe det.»

 

«Jeg hadde vel atskillige ganger harde fristelser siden, og merker inntil denne dag onde plager i tanker og syndige innskytelser av den arrige ånd, især i søvne, slik at jeg, enda etter at jeg hadde våknet opp, kan plages med de opprørte tanker, og fristeren skremmer meg med ting som jeg ikke kan fortelle. Men slikt tjener meg og driver til mer ivrig bønn til Gud og fornyede løfter om å tjene Ham alene. Likevel kan ikke dette lignes med de harde plager tidligere. Da følte jeg også at min Forløser bad for meg, at min tro ikke skulle svikte og at satan ikke skulle sikte meg som hvete.»

 

«Dette var de onde ting … De høye åndelige gleder, jeg hadde var især store i min kristendoms barndom. Jeg var glad og bedrøvet, utøste mitt hjerte for min salighets Gud, som handlet med mitt hjerte likesom med Jorden: Lar sin sol oppvarme og sitt regn væte den, for at Jorden kan gi alle levende skapninger, som bor på den, føde. Slik trodde jeg, det skjedde, for at mitt hjerte skulle bli desto mer bekvemt til å bære Ham salighets frukter. Når jeg var i tvil om noe, så gikk jeg i ensomhet og holdt en bønnlig samtale med min Frelser og bad, Hans Ånd måtte forklare meg sannheten …»

                                                                                                   Forts. n. nr.