Nyevangelismen

Fra Elling Eielsen og DELK i Amerika

Del 2.

 

Det første referat som en hadde fra noe møte, hvor den nevnte nyevangeliske tendens tydelig kom for dagen, er fra et kvartalsmøte, som ble holdt i Godhue County, Minnesota sist i februar 1870. Fra dette møte foreligger foruten deres eget referat i "Budbæreren" et nokså utførlig og høyst merkelig referat av pastor Muus av den norske Synode i "Kirkelig Månedstidende" for april 1870. Muus bodde nemlig i nærheten og benyttet anledningen til å overvære møtet, noterte hva han hørte av forhandlingene og skrev om dette i nevnte blad.

 

            Av disse referater ser en, at møtet var meget tallrikt besøkt fra fjern og nær. Eielsen var den valgte formann, men Østen Hanson fungerte som formann ved dette møte. Det sies visstnok ikke noe direkte om dette i referatet i "Budbæreren", men det synes likevel å komme frem av det som fortelles at Eielsen ikke var så ganske fornøyd med flere av uttalelsene om troen, som det ble forhandlet om ved dette møte. En kan aldri se at Eielsen har tatt særlig del i slike lærediskusjoner, og han hadde visst sine gode grunner til det. Men sikkert er det at han samtykket ikke i de nyevangeliske og u-bibelske uttalelser som kom frem. Men selv om han ikke fant det nødvendig til direkte å imøtegå de nevnte uttalelser, så er det likevel ikke korrekt når pastor Muus forteller det slik, at man får det inntrykk at han satt aldeles taus. Det er tvert imot av ikke liten betydning å legge merke til følgende i "Budbæreren" om dette: "E. Eielsen trodde at E. Pontoppidan talte tydelig nok om dette og leste opp noe av hans forklaring om troen."

 

            Eielsen må visstnok ha merket, når slike u-bibelske og nyevangeliske uttrykk som dette at: "tro på Kristus som ugudelig" og annet lignende (se ref.no.5 og 6 andre årgang av "Budbæreren" og no. 7. 15.årgang av Kirkelig Månedstidene) ved dette møte kom frem - fremfor alt av en av prestene av hans eget samfunn, at et nytt betenkelig element var kommet inn, og han kunne neppe ha gjort noe bedre, enn hva som fortelles at han gjorde, nemlig ta frem barne-lærdommen, Pontoppidans forklaring, "Sannhet til Gudfryktighet" som vel mange da som barn hadde lært utenat! Disse dyrebare Guds Ords sannheter, som her så tydelig og klart er fremstilt, var visselig vel skikket til å vise de feilende til rette, om disse hadde villet akte på det, hva som for de flestes vedkommende dessverre neppe var tilfelle. Selvfølgelig må bibelordet settes over alt annet; men ingen har ennå kunnet bevise at ikke Pontoppidans lære, så vel om troen som "er det aller viktigste i vår kristendom", som alt annet, er Bibelens lære.

 

            Vi skal nå høre pastor Muus på sin eiendommelige måte beskrive sitt totale inntrykk av møtet og uttale sine daværende anskuelser om hva der var forhandlet. Det er, som følger:

"Ja, verden går rundt og rundt, det må likevel visst være sant. Og gamle Elling sitter i en krok og hører på alt dette og opplater ikke sin munn til å mukke. Kanskje kommer nå alle disse mennesker, hvis levevei det har vært å få folk til å forlate sin egen forsamling, og gjør bot derfor? De menn, som før har stridt med hender og føtter mot Guds Evangelium og fordømt og utskjelt dem, som forkynte det, de kommer vel også nå og gjør bot for sine synder og ber om tilgivelse. Dersom en skal komme til troen, må han jo være villig til å "overgive" (eller "øfergifva". Endel svensker deltok) synden, og dersom han er kommet til troen, da har han fått kraft til det; det er jo deres egen bekjennelse.

 

            Men her er likevel noen underlige omstendigheter. Det er i alle fall blitt meg fortalt, at Elling i en preken søndag før møtet, med særdeles salvelse forkynte, at han ikke preket et Evangelium slik som det, man i våre dager preker; for i våre dager preker man et ubetinget Evangelium, men han holdt ved den gode, gamle lærdom og preket et betinget Evangelium. Mon det er tenkelig, at Elling, som er blitt gråhåret under bestrebelsen for å preke sitt, d.e. det betingede Evangelium, natten til mandag skulle være slik omskapt, at han mandag og tirsdag skulle forsvare det ubetingede Evangelium, som hans brødre så ivrig forsvarer?

 

            Herr O. A. Bergh, som nå har tittelen prest, var som før anmeldt, tidligere et medlem av denne (pastor Muus) menighet og satte seg her opp imot den lære, at Gud fra sin side skjenker og gir sin nåde til den vantro, og at nettopp denne nådegave som gis og skjenkes til den vantro, er den eneste, som kan gjøre ham omvendt og troende. Fordi han ikke tålte dette Guds Evangelium, forlot han menigheten og dømte oss derved som falske profeter. Straks etter han hadde gjort dette, begynte han å utgi et blad, hvori han nettopp forsvarer den lære, som han hos oss hadde fordømt. Mon han også på en natt er blitt plutselig omvendt? Og tror han virkelig den lære, som han nå preker, mon han da mener, at han kan bli salig uten å gjøre bot for sine synder?

            Og videre, den samme person, som kristne hadde å omgås med slik, at de enn ikke skulle ete med ham, fordi han hadde fordømt Guds Evangelium, denne gjør Ellingianerne til en av sine prester, kaller ham broder, gir ham Herrens nattverd, lar ham utdele den til andre osv.! Tror da disse mennesker, at det er like godt hvor meget man trår Guds bud med føttene, når man bare vil slutte seg til deres samfunn?

 

            Og likevel - la enkelte personer være hvem de vil; la være, at den uttalte bekjennelse på dette møte kan ha vært ny og svak og ennå ikke har gjennomtrengt så mye av deres vesen; la være at her kanskje var samlet en viss og i særegen retning, påvirket krets av Ellingianere - jeg synes likevel, at enhver, som kjenner noe til Ellingianernes forgangne historie, har all grunn til å glede seg over, hva som er skjedd. Gud har visselig også blant deres flokk sine barn, redelige sjeler, som ikke ville delta i samfunnets synder, dersom de forstod dem, men som løper med i sin uvitenhet. Dem vil det være til gagn, at de får høre mer av Guds, deres frelsers, Evangelium, og enhver forbedring med hensyn til dette er uvurderlig.

 

            For dem, som ofte med sukk og smerte har sådd den gode sæd, synes meg et slikt møte som dette er en stor oppmuntring. La da de onde i blandt dem av ondskap, de uforstandige av uforstand skjelle oss som døde og u-åndelige, sammenligne vår lære med en røk fra avgrunnen, som formørker solens glans; vi vil glede oss, jo mere vi ser, av det Evangelium, som er vår trøst i vår nød, blir bekjent og forkynt i blandt dem. Vi vil og hermed oppmuntres til, så vidt vår svake erkjennelse rekker, å holde Kristi korses banner høyt for folkene. På dette finnes ennå den gamle innskrift: "Ved dette tegn skal du seire!"

 

            Av dette ser vi klart nok i hvilken retning de flestes uttalelser ved dette møte har gått. Men før vi tar dette nærmere i betraktning skal det nevnes en uttalelse, som vi ser også pastor Muus har stusset ved. Noen har uttalt følgende: "Hvilken blind tillit setter ikke mange til sakramentene, særlig bruken av nattverden? Når presten legger hånden på deres hode, og de tror at prestens forlatelse er Guds forlatelse, da har de fått kraft til å synde dobbelt."

 

            Vi skal særlig merke oss, hva pastor Muus bemerker til denne uttalelse. Han sier: "Hvorvidt dette siste utfall alene var imot den uverdige mottagelse av nattverden og absolusjonen, eller det skulle være noe mere, ble ikke klart for meg. Elling har i gammel tid rost seg av at han ikke var liksom de norske prester, som la hånden på menneskenes hoder og tilsa dem syndsforlatelse. Han kunne jo ikke vite om de alle var Guds barn; til Guds barn kunne han vel si at gud ville forlate dem synden, men til hykleren kunne han ikke si dette. Enda mindre kunne han si at Gud virkelig hadde forlatt synden. Han tilsier derfor syndsforlatelsen betinget, at dersom de har omvendt seg så vil Gud da først forlate dem synden. Nå er jo visstnok Ellings Evangelium det, som på dette møte på det ivrigste ble bestridt, og imot det holdt man Kristi Evangelium. Men det er vel mulig og rimelig, at ikke alle i alle fall ennå innså, at den norsk-lutherske kirkes absolusjonspraksis nettopp er et vitnesbyrd for Kristi Evangelium, som Ellingianerne her bekjente seg til, og et vitnesbyrd imot Ellingianernes forrige Evangelium. I diskusjonen innlot man seg ikke videre på de omtalte ytringer." (Så langt Muus)

 

                                                                                                                  Forts n. nr.