Haugianismens tid

Fra Heggtveits kirkehistorie. Del 8.

 

«Jeg ransaket flittig i den Hellige Skrift etter veiledning til min handling, da jeg ikke trodde mine følelser, mitt innvortes lys, uten det stemte med Jesu og apostlenes lære. Profetene leste jeg mest fra begynnelsen. For jeg hadde det nye Testamentet i lommen mens jeg arbeidet, og slo det opp så titt jeg tvilte. Det hendte ofte at det jeg nettopp grunnet på, falt opp for meg uten videre søking. De strengeste stykker i Skriften for kjød og blod var for meg kjærest….»

 

Således modnet hans kristenliv, og han ble mer og mer dyktiggjort for sin store gjerning, ikke bare for å være en vekkelsespredikant i en snevrere kreds, men for hele landet. Som vi allerede har sett, følte han seg kalt til dette av Gud og mektig drevet av Hans Ånd. Det stod også klart for ham fra første stund han ble seg sitt kall bevisst, at ikke noe i Guds Ord talte imot en slik kjærlighetsvirksomhet til menneskers frelse.

 

Når Gud hadde skjenket ham nådegave til å tale Hans Ord for det norske folk og vakt opp i hans hjerte en mektig drift til en slik virksomhet, da var han også viss på at Gud ville han skulle bruke det betrodde pund til Hans navns ære og sjels frelse. Han mente fremdeles at en slik bruk av nådegaven var i full overensstemmelse med vår kirkes bekjennelse, da det aldri var hans hensikt å trenge seg inn i en annens gjerning eller opptre som offentlig lærer i menighetens forsamling, men virke ved samtaler og private oppbyggelser omkring i husene, likevel aldri på de tider som var bestemt til offentlig gudstjenester. Derfor var han og hans venner sin samtids flittigste kirkegjengere og nattverdsgjester, selv om det ord de fikk høre, som oftest var ren nasjonalisme.

 

Som allerede tidligere påvist, var den åndelige nødstilstand stor, og der var i virkeligheten en dyp trang til en virkelig vekkelse. Folket kunne i lengden ikke føle seg tilfredsstilt ved den sjeleføde, som ble tilbudt. Når tunge prøvelser kom nær, eller døden truet, da merkes det at dyd og gode gjerninger ikke var i stand til å gi hjertet fred og håp og fornuftens lys utilstrekkelig til å lyse en gjennom dødens dal inn til den evige salighet. Man forstod at den vei kunne man ikke komme frem ved egen hjelp.

 

Til å være en rett åndelig veileder var Hauge særlig kalt, utrustet og av Gud oppdratt til dette. Den store tyske kirkehistoriker Carl Hase  sammenligner ham treffende med Amos, «Profeten fra Tekoa», som av Herren ble sendt ut blant folket for å vitne: «Land, land, land! Hør Herrens Ord».

 

Som allerede nevnt tidligere, virket han fra våren til høsten 1796 utelukkende gjennom samtaler med den enkelte og hadde rik velsignelse med seg, så «mange ble beveget og forundret, ja en del forandret i sitt sinn og levnet». Da det ble et stort begjær etter å høre Guds Ord, opptrådte Hauge høsten nyss nevnte år for første gang som legpredikant i sin fars hus. Noe senere begynte han å holde forsamlinger rundt om i bygden og «derved brakte han en stor del av folket til ettertanke», så Rolfsøen «så ut som en Herrens have». Den første oppbyggelsen utenfor hjemmet holdt Hauge så vidt en vet, hos bonden Iver Grålum i Tune. Sognepresten Stevelin Urdal, som gjentatte ganger tidligere både skriftlig og muntlig var underrettet og innbudt til å overvære forsamlingene, men aldri hadde innfunnet seg, var også nå anmodet om å komme.

 

En stor mengde hadde samlet seg. Da Hauge nå skulle begynne, kom Urdal, ledsaget av Res. Kap. H. M. Schjødt og Fogd Radich. Så talte Hauge, og de tre sistnevnte hørte i stillhet nøye etter uten å avbryte foredraget. Da legmannen var ferdig, reiste Urdal seg og forbød Hauge oftere å holde slike forsamlinger. Men denne innvendte at man ikke hadde lovlig rett til å nekte ham å formane folket til omvendelse, så lenge han talte i overensstemmelse med Guds Ord, og spurte deretter presten om han fant noe i hans oppbyggelsesforedrag som stred mot Bibelen og den Lutherske Kirkes Bekjennelse.

 

Denne ble svar skyldig på dette, men oppfordret Fogden til å opplyse de tilstedeværende om hva Loven bestemte angående slike sammenkomster. Radich sa at forordningen av 13. Januar 1741 forbød dem. Da Hauge var av en annen oppfatning og hadde nevnte forordning hos seg, tok han den frem fra lommen og bad om at den måtte bli opplest, slik at forsamlingen selv kunne dømme om, enten han eller Fogden hadde rett i sin oppfatning av Loven angående dette punkt. Men dette ville hverken presten eller Fogden tillate. Som ventelig kunne være ble allmuen forbitret over dette og flere bønder spurte om geistligheten og øvrigheten ville «forstyrre det gode».

De mente at Loven ikke forbød slike forsamlinger, som ble holdt i stillhet og i overensstemmelse med den rette lære. Det var også vitterlig for alle at de hadde virket gagnlig. Mange som før hadde hengitt seg til drukkenskap og andre laster, var forandret av det Ord de hadde hørt, omvendte seg og begynte et ganske annet liv. Når man tålte sammenkomster der det ble drukket og drevet synd og boltring, så den offentlige orden ble forstyrret, burde man mye mer tillate gudelige samlinger, som virket god moral til samfunnets beste. Det er en selvfølge at hverken presten eller Fogden kunne ha noe å bemerke til dette, derfor forlot de møtet i taushet.

 

Noen dager senere sendte Urdal bud på Hauge og var nokså vennlig mot ham. Samtidig bad han om å få legmannens tale nedskrevet, dette gjorde Hauge og sendte den til ham. Presten benyttet nå denne og det som hadde passert på Grålum, til grunnlag for en innberetning til biskopen i Christiania, i denne skildret han Hauge som en fanatiker, hans forsvarere som svermere og hele bevegelsen som et onde, som helst burde kveles i sin første begynnelse. Men biskopen fant det ikke klokt å forfølge de vakte, derfor fikk de inntil videre fortsette som de hadde begynt.