Epistelen på Kristi fødselsdag

Fra Hans Nielsen Hauges Postille

Heb. 1, 1 - 5.

Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen; som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er herlighetens avglans og hans vesens rette billede og bærer alle ting ved sitt kraftige ord, da han ved seg selv hadde gjort renselse for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, og han er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvilken engel sa han noen tid: Du er min sønn, jeg har født deg i dag?

Dette skal bli oppskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren. Sal. 102, 19. Disse Davids ord er til å tenke over, hvorfor Herren har latt sine tjenere skrive sitt Ord. For det er skjedd og skjer for å skape eller i-gjenføde menneskene til å frykte og elske Gud, som vi leser i hvert Bud, og det sier Paulus i Heb. 2. kp. at: Derfor må vi så meget mer holde fast ved det som vi har hørt, for at vi ikke skal forgå. For dersom det ord som var talt ved engler, sto fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin rette lønn, hvorledes skal da vi unnfly om vi forsømmer så stor en saliggjørelse? – den som fra sin begynnelse av ble forkynt ved Herren og er blitt stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, idet Gud vitnet med, både ved tegn og undere og mange slags kraftige gjerninger og ved å dele ut den Hellig Ånd etter sin vilje. Og i vår tekst Ord sier apostelen: etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, - For Gud truet våre første foreldre med dødens straff dersom de overtrådte Budet. Og da det skjedde så kom fallet, derfor lovet Han dem forløsning i kvinnens sæd, 1 Mos. 3, 15, og la for dem de trengsler de skulle lide, og hvorledes de skulle stride imot synden som hadde lyst på dem. Men de skulle herske over den, 4. kp. 7.v. Dette trettet Hans Ånd med dem om ved alle sine profeter, med mange straffer og store gjerninger, både om befrielse og ødeleggelse, å frelse og føre til herlighet de som ville lyde, og utslette fra jorden de gjenstridige.

Da Han nå til sin ære ved sin Ånd og tjenere hadde overbevist både om straff og frelse ved sitt guddommelige Ord, så taler Han i de siste dager vesentlig ved Sønnen, som Han har sendt for å kreve frukten av sin vingård, at vi skulle gi Ham ære og tjene Ham alene. For Han er arvingen, Mat. 21, 37 – 38, og ved Ham er alle ting gjort, for det er det Ord, som Johannes sier: uten det er enn ikke en eneste (ting) blitt (av alt det) som er blitt til (ved Ham), Joh. 1. kp. Han, nemlig Jesus, Guds Sønn, Han er herlighetens klare skinn, i sin fullkomne hellighet, som ingen kunne overbevise om noen synd, Joh. 8, 46, og Guds vesens rette billede. For den som så Ham, han har sett Faderen, 14. kp. 9.v. og han kjente Hans hjertelag og vesen, som er kjærlighet. For Han er kjærligheten selv, dens vei, mål og fylde, som beviste seg i en saktmodig ydmyk og tjenestvillig skikkelse, å gjøre vel imot alle, og bære alle ting ved sitt krafts Ord, dette er: Liv og Ånd, til å opplyse de formørkede, og opplive de døde, som Han viste og beviste i alle sine Ord og gjerninger, da han var synlig og nå er skjult i de troendes hjerter, men likevel bor der, med sin guddommelige kraft og kjærlighet.

Denne nåde burde i det minste bevege all verden til å lete og søke frelse, bli likesinnet med Kristus og de kristne. For etter Han har forrettet våre synders renselse på grunn av seg selv, og vunnet seg en menighet ved sitt eget blod, så skulle vi ikke lenger leve i synden, men vaske oss rene fra all urenhet og verdens kjærlighet, fra alle syndige lyster. Men jo større Hans nåde er, jo mer blir den foraktet, så mennesket lever i sikkerhet og forherdelse, så de enten ikke akter så stor en salighet, eller vi ha den i sin syndestand. Likevel, dette å bli salig uten omvendelse, er en umulig ting, og da de ikke unnflydde i Det Gamle Testamentets tider, som bedrev det onde, men Gud Han straffet med ødeleggelser, både timelig og evig, og som Han den tid straffet straks, som Han ennå gjør somme tider, eller ved dem som vil bøye seg, som er en stor velgjerning av Gud, 2 Makab. 6, 13, for derved kan synden bli avstått. Men at Han venter lenge med straffen, er et tegn til stor ulykke og unåde av Gud, siden Han da lenge venter med sin barmhjertighet og langmodighet, men dette akter de ikke, og når de da har oppnådd sitt syndemål, 14. v. så kommer straffen. Dette skjer mest nå i Det Nye Testamentets tider, som vi kan se med jødene og derfor må ikke noe tenke at han kan unngå. For når de ikke unnflydde i de forrige tider, så skjer det mindre nå, da Hans nåde er større, så blir også straffen over nådens foraktere eller misbrukere større.

For om de går vel ut av tiden, på den døde tro, med et forherdet hjerte, så våkner de visst hisset i evigheten, og der vil Guds rettferdige vrede aldri opphøre. For har nå den som har fått all makt i Himmelen og på jorden på grunn av lydighet, tjenestevillighet, satt seg hos Maktens høyre Hånd, og har fått et navn over alle navn, så skal og hver tunge bekjenne, at Han er en Herre til Gud Faders ære. Så vel de forskutte i evig pine, får prise Hans rettferdighet, som de utvalgte i evig herlighet, da Han er blitt så mye høyere enn noen engel, som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvilken engel sa han noen tid: Du er min sønn, jeg har født deg i dag?

Gud som da har født sin Sønn av evighet, og nå ved sin Ånd unnfanget og født Ham i dag, til manndoms mottagelse, for å reise opp oss falne, la oss da alle gå til Ham i troens rette natur, å ydmyke oss under Ham, kjenne vår fordervelse eller vanhelliget, og fatte fullkommen sinn, og vilje til Hans frelse, så vi kunne bli delaktige i Hans guddommelige hellighet, så at vi med Ham måtte arve den evige herlighet. Amen.