Evangeliet på andre søndag i Faste

Fra Hans Nielsen Hauges Postille

Mat. 15, 21 – 28.

Og Jesus gikk bort derfra, og dro seg tilbake til landet ved Tyrus og Sidon. Og se, en kanaaneisk kvinne kom fra de egne og ropte og sa til ham: Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter plages ille av djevelen. Men han svarte henne ikke et ord. Da gikk hans disipler til ham, ba ham og sa: Skill deg av med henne, for hun roper etter oss. Men han svarte og sa: Jeg er ikke sendt ut til andre enn til de fortapte får av Israels hus. Men hun kom og tilba ham og sa: Herre, hjelp meg! Men han svarte og sa: Det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det for de små hunder. Men hun sa: Ja, Herre, små hunder eter dog av de smuler som faller fra deres herres bord! Da svarte Jesus og sa til henne: Kvinne! Din tro er stor, deg skje som du vil! Og hennes datter ble helbredet fra den samme stund.

En kvinne som hadde hørt om Han, hvis lille datter hadde en uren ånd, kom og falt ned for Hans føtter (men hun var en gresk kvinne, av syrefønikisk ætt), og hun ba Ham at Han ville drive ut djevelen fra hennes datter. Mark. 7, 25 – 26. Det er noe forskrekkelig, når vi leser i Skriften om, at djevelen hadde besatt menneskene, rev og slet i dem, så at ikke jernbånd kunne holde dem, og ingen våget å møte dem og vandre den vei, Mat. 8, 28. Ja, at den onde ånd grep de små det står i vår tekst og i Mark. 9, 20, at en gutt var besatt av en ond ånd, som rev og slet i ham, med mer, og disiplene kunne ikke drive den ut. 18. v. Men aldri er det så farlig å møte en fiende som gir seg ut for det, som å møte en fiende som gir seg ut for å være en venn. Derfor sier David: For ikke er det en fiende som håner meg, ellers måtte jeg bære det; ikke er det min hater som opphøyer seg over meg, ellers ville jeg skjule meg for ham; men (det er) du, du usle menneske, min likemann, min leder og min kjenning – vi som i vennskap hadde fortrolig råd sammen, Sal. 55. Profeten kaller deres tunge en drepende pil, den taler svik. Med sin munn taler de vennlig til sin neste, og i sitt hjerte legger de snare for ham. Jer. 9, 8.

Så og i dette som Skriften melder, om de urene ånder, som så grovt regjerte i Kristi kjøds dager, disse kunne likevel menneskene passe seg for, og Kristus kunne drive dem ut, slik som Han og gav sine etterfølgere makt til å gjøre. Om ikke alle ved synlig makt og åpenbart, så likevel ved bønn og faste. Mark. 9, 29. Men ved fariseerne som var av djevelen, kunne Han ikke klare noe, og de som gav seg ut for Guds barn, de var da og er ennå mye mer farligere når vi tenker rett over det. Det er og stor forskjell å være besatt av djevelen og være av djevelen. For de besatte de kan regjeres av ham mot deres vilje og vil gjerne være ham kvitt eller løses fra hans bånd, men de som er av djevelen har sin lyst, vilje og samtykke med ham.

Likevel av disse siste er de meste i våre tider mot de få som er legemlig besatt, på grunn av dette har mange fått den tro at djevelen har tapt sin makt, ja noen nekter at han er til! Og nå kan han gjøre hva han vil: slå i hjel og kaste i helvete, Luk. 12, 5, for nå har ikke noen behov av å frykte for ham da han ikke er til. Men akk! Hvor ille står det ikke til med dem som ikke kjenner ham, han er likevel en sjelefiende og forråder dem til evig død, og der lønner med smertefulle plager. La oss derfor få øynene opp i tide, og lære å kjenne ham, dette kan vi gjøre ved menneskenes onde vesen, geberder, ord og gjerninger, som han driver dem til. For om de også er fine, så må de likevel til sist åpenbares. At djevelen av og til får lov å friste eller offentlig regjere noen mennesker, det skjer til straff for dem og de andre til eksempel, så de kan se hans makt. Ja ofte får de lide her, fordi de skal bli frelst hisset, og de kan bli svært oppriktige til å elske Gud siden, når den onde ånd blir drevet fra dem. Dette kan vi se i Maria Magdalena, som det ble drevet sju urene ånder fra. Hvor brennende var hun ikke i sin kjærlighet siden til å gjøre Herrens gjerning. For det kan og skje med de onde, at Gud tillater at de blir besatt og slitt i legemet for at sjelen kan bli frelst, som Paulus sier: At han overlot dem til satan til kjødets fordervelse, for at ånden kan bli salig på den Herre Jesu dag. 1 Kor. 5, 5.

Vi ser og av vår begynnelse at denne kvinne hadde fått troen på hjelp hos Jesus ved hørelsen, derfor søkte hun Ham. Som vårt dags Evangelium vider melder om, at da hun ba: Herre, du Davids Sønn, forbarm deg over meg! Min datter plages ille av djevelen. Men han svarte henne ikke et ord. Her viste Jesus seg som om Han skulle være svært hard, at Han ikke ville akte på denne kvinnes bønn eller begjæring.

Da trådde Hans disipler til Ham og sa: Skill deg av med henne, for hun roper etter oss. Men han svarte og sa: Jeg er ikke sendt ut til andre enn til de fortapte får av Israels hus. Nå gir Han sin hjelp til kjenne, at Han ikke er utsendt uten til de fortapte får av Israels hus. Og denne kvinne følte sin datter var fortapt under djevelens makt. Likevel når de ville forstå disse ord etter den kjødelige beslektede Israel, så kunne de ikke akte det for noen hjelp. Men kvinnen som både nøden drev, og den gode tro av rykte hun hadde hørt om Jesu nådige hjelp, det dreiv henne til å fortsette å be: Herre, hjelp meg! Men han svarte og sa: Det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det for de små hunder.

Dette var det hardeste slag eller støt Jesus gav henne, dette gjorde Han for å overbevise jødene, som holt grekerne og andre hedninger for hunder, at de skulle lide og i evighet være utstøtt fra den himmelske herlighet. For til dette menet jødene, især de høye fariseere, å ha enerett og største herlighet å motta, og andre aktet de for hunder. For det andre, så overbeviste Jesus henne, at hun, som selv var under djevelens vold, er som en hund under en grusom herres vrede, som er ond til å slå og fare ille med han. Nå kunne det heller ikke være så rett etter menneskelige begrep, at den himmelske Fader skulle sende sitt barn til verden og kaste for slike hunder, for Jesus er det Himmelbrød. Derfor svarte hun: Ja, Herre, små hunder eter dog av de smuler som faller fra deres herres bord! Dette vil si: Ja, Herre! Du har rett, det er ikke rett å ta barnas brød som de fryder seg ved, å kaste dem for hundene.

Men slik gjør du dette, sender din Sønn, det himmelske manna, Han ditt barn, som du mettet med ditt kjærlighets brød, kaster du nå ned for oss, som er djevelens hunder, vi får likevel av de smuler. For på grunn av den korte tid Han lider her, forløser han oss fra våre lidelser og sult som skulle vare evig. Derfor er din kjærlighet så stor at du ikke sparte Ham. Men min datter, som er som en liten hund, får likevel noen smuler av dette ditt nådes bord. Da nå Kristus for det tredje, i alle disse harde svar for kjødet eller de legemlige sanser, og hadde ved det prøvd hennes tro, da Han kjente at hun tålte slike anstøt, og derved etter prøven ble sterkere.

Så og åpenbarte Han disse ting for de som var til stede, hvorledes de skulle angripe Gud med bønnen, likesom hun gjorde, som Han og lærte om enken som ba den urettferdige dommer om retten. Luk. 18, 3. Dette skulle vi ha til eksempel og rope på Gud i vår nød, Han som ikke forlater sine troende uhjulpet. Så svarer Jesus oss slik som henne: Kvinne! Din tro er stor, deg skje som du vil! Og hennes datter ble helbredet fra den samme stund. Slik kan også vi få legedom i Jesus, og bli friske fra sjelens sykdommer især, som han og vil lege de syke legemer når det er tjenlig, og vi kunne til å prise og tjene Ham, med legem og ånd bli befridd fra djevelens garn. Amen.