Nyevangelismen

Fra boken om Elling Eielsen og DELK i Amerika

Del 3.

Man vil kanskje til dels undres over, at noe slikt som ovenforstående (Dr. Muus sitt syn i forrige nr. red. anm.) er opptegnet her; men som man nå skal se, vil det kaste lys over mye, som det ellers ville bli nokså vanskelig å få oppklart, og det saker av aller største viktighet.

Pastor Muus var en overordentlig skarp mann. Han var også teologisk kandidat fra Norge av den eldre skole med omfattende og grundig lærdom - hva det språklige, historiske osv. angikk. Dessuten hadde han, før han forlot fedrelandet, i 3 år vært redaktør for "Norsk Kirketidende", visstnok sammen med kandidat Bernhoft, han er som vi har sett, fremdeles redaktør for dette blad, da Eielsen i begynnelsen av 60 årene var i Norge. Her skal også opplyses hva som i denne forbindelse turde være av ikke så liten betydning, at Muus som beundrer av C.O.Rosenius i sin tid besøkte denne i Stockholm.

At allerede så tidlig som 1870 en ny og aldeles fremmed åndsretning, som var i fullstendig motsetning til Eielsens forkynnelse av Ordet, og hva de ellers hadde hatt fra begynnelsen, var kommet inn i samfunnet, det har vi bl.a. tydelig nok bevis på i ovenforstående uttalelse av pastor Muus. Dette var jo, hva Eielsen og flere av hans venner i alle fall ikke særlig lenge etter den tid kom på det rene med, idet de særlig av "Budbæreren"s innhold kom til full overbevisning om, at dette var tilfellet, men som motstanderne, "Hauges Synode", visstnok inntil denne dag ikke har villet innrømme.

Så mye kan vi forstå selv bare av ovenfor nevnte sitat fra pastor Muus, at der var en uforsonlig motsetning mellom "Ellingianernes forrige Evangelium" eller Eielsens vitnesbyrd på den ene side og de flestes uttalelser på dette møte tillike med "Budbæreren"s innhold på den andre. Visstnok nevner ikke pastor Muus egentlig "Budbæreren"; men dette kommer klart nok frem i hans uttalelser om O.A. Bergh, da pastor Muus sier om ham at han tidligere hadde vært medlem av hans menighet, men satte seg der opp imot hans og hans samfunns lære, slik som pastor Muus i det foregående selv har fremstilt den, og forlot denne menighet; men at C.O.Rosenius, som O.A.B. visstnok må ha hyllet, Oscar Ahnfeldt og andre nettopp styrte samme vei som pastor Muus og den norske Synode, det har han formodentlig ikke sett eller forstått så vel. Men pastor Muus så det. "Straks etter han (O.A.B. hadde gjort dette," forlatt Muus`s menighet, sier Muus, "begynte han å utgi et blad, hvori han nettopp forsvarte den lære, han hos oss hadde fordømt." Dette blad som er nevnt her var nettopp "Budbæreren", organ for Eielsen og hans venners samfunn, der, som før sagt, fra begynnelsen av ble redigert av Ø.Hanson og O.A.Bergh. Som det siden vil bli påvist, fant Eielsen og flere av hans venner, særlig i artikler opptrykt etter Rosenius`s skrifter og annet av samme slag, en usunn, overevangelisk åndsretning, som slett ikke stemte overens med Guds Ord, Bibelen, eller Luther og de forskjellige lutherske lærefedres skrifter, som Johan Arndt, Scriver, H.Muller, Francke, Pontoppidan osv., som alltid har vært yndet og til stor velsignelse blandt alle sanne kristne, som har kjent og brukt dem.

Når det angår pastor Muus så ser vi hvor hånlig han omtaler Elling Eielsens forkynnelse av Ordet, at han tilsier syndsforlatelsen betinget osv., men at han derimot gir uttalelsene på dette møte tillike med "Budbæreren" sin anerkjennelse og tar det ene som det andre av dette til inntekt for sitt "ubetingede Evangelium".

Forskjellen mellom det Evangelium, som Elling Eielsen preket, var altså ifølge Muus kort og godt denne, at det ene var "betinget", det andre var "ubetinget".

For å bli nærmere kjent med denne lære, som pastor Muus så bestemt betegner som "Guds Evangelium", og se hva hans samfunn, den norske synode, virkelig lærte om dette, skal følgende setninger siteres av nevnte samfunns traktat no.4: Om rettferdiggjørelsen: "Den som forundrer seg over, at Gud stadig lar si til menneskene: Vær dog glade: thi eders gjeld er utslettet og fullkommen betalt; hvorfor er dere fremdeles bekymret? - Den, som støter seg over det, han støter seg over Kristus og Hans Evangelium."

"I Kristus er den syndige verden dømt til døden, og i Hans oppstandelse er nettopp den samme verden erklært rettferdig."

"Hver, som derfor nekter, at Evangeliet er en absolusjon for verden, han nekter overhodet Kristi Evangelium."

Som enhver vil se, stemmer dette fullt ut med de foran siterte uttalelser av pastor Muus, og ifølge denne lære skulle der altså sies til alle mennesker, "at Gud ikke bare vil forlate dem synden, som omvender seg og tror på ham, men at Gud allerede hadde forlatt synden."

At prof. J.A.Schmidt også den tid lærte det samme, ser en blant annet av "Kristelig Maanedstidende" for okt.1867, hvor der finnes slutten av en lengre avhandling av ham om rettferdiggjørelsen, absolusjonen osv., hvor han blant annet anfører som uttrykk for sin og sitt samfunns oppfattelse den velkjente uttalelse av Oskar Ahnfeldt i en av hans sanger: "Verden i Kristus rettferdig er vorden."

At både Schmidt og Muus før hadde vært fullt ut missourianere, er jo hva deres motstandere i striden om nådevalget og omvendelsen i 80 årene og utover den tid foreholdt dem, og hva der altså viser seg å ha vært tilfelle.

Vi har før (s. 193 og flg.) sett noe om P.A.Rasmussens forhold i denne henseende.

Denne lære, som er nær beslektet og vesentlig faller sammen med, hva der i de skandinaviske land er kjent som nyevangelisme, har, som før bemerket (s.193), herover nærmest og vel egentlig sitt utspring fra dr. Walther i St. Louis (d.1887) og er av denne og hans tilhengere utgitt for gammellutheranisme. "Det er et høyst merkverdig fenomen," skrev pastor Storjohan, "at det som i Sverige utviklet seg mere som en lekmannsretning under navn av nyevangelisme, det samme utfoldes med teologisk lærdom og stringens (ettertrykk) i Amerika under navn av gammellutheranisme, hvormed denne retning virkelig oppnådde en så mye større bedårelsens makt."

Forts. n.nr.