Haugianismens tid

Fra Heggtveits kirkehistorie

Del 9.

Hauge var både midtsommer og høst i Christiania for å få trykt sine første skrifter. Den siste gang oppholdt han seg der i hele 3 måneder. Han lærte nå «noe å trykke samt også å binde inn bøker». Kort før Jul reiste han hjem «og anvendte da all flid på å få innbundet og utbre disse skrifter».

I Julehøytiden holdt han flittig oppbyggelse i Tune, Glemmen, Råde og Rygge. Straks over Nyttår 1797 fortsatte han på samme måte sin virksomhet i hjembygden og Fredrikstad, etter dette foretok han en lengre reise til Moss, Christiania og Drammen, dels for å forkynne Guds Ord og utbre sine skrifter, dels også i den hensikt å lære restene av tidligere tiders vekkelser nærmere å kjenne. «I (tett)stedene og på veien,» skriver han, «ytret jeg ved samtale med folk, hva som lå meg på hjertet: Lyst til å tale om Guds vilje og hvorledes vi, etter den overbevisning jeg fant i mitt hjerte, overensstemmende med Guds åpenbarte Ord, skulle innrette vårt levnet og vandel slik at vi kunne leve lykkelige og tilfredse her og ha grunnet håp om saligheten hisset. – Ikke ville jeg skjule at jeg på ethvert sted, jeg vandret, ja hos ethvert menneske, jeg traff, særlig dem som jeg oppholdt meg hos en tid, la nøye merke til deres sinnsstemning, tale, levemåte, klesdrakt, kort sagt: Deres innvortes og utvortes vesen, så vidt jeg kunne fatte denne. Av dette sluttet jeg hvorledes jeg på beste måte skulle henlede deres oppmerksomhet på min religiøse hovedhensikt: Å være i deres hjerter høy akt for Gud og Hans Ord.

Det eiendommelige hos folket på disse grenser syntes meg omtrent å være: I min egen fødebygd og tilgrensende sogner så vel som Akers sogn var klær av utenlandske tøy for det meste kommet i bruk. Andre steder var, især på mannfolkenes side, en mer simpel nasjonaldrakt. Men så syntes jeg også i den tid, at i Smålenenes Amt, især i den sirkel jeg var født, sportes litt mer kultur enn i de tilgrensende egne. Folket utmerket seg ved selskapelighet og godgjørenhet. Likevel var en del hatske og uopplyste, andre hadde sin lyst i stas og vellyst, noen i gjerrighet og andre i drukkenskap.

I Akershus og Buskeruds Amt fant jeg mindre interesse for mitt hjertes attrå. Likevel fantes der også noen som med meg fattet lyst til det bedre. Men i alminnelighet yndet de her mindre religiøs lesning enn i Smålenene, hvor det var mange i min omgangstid som holdt hus andakt. Derimot møtte det meg i byene på disse steder mye lettsindighet, forfengelighet samt fritenkeri og stor forakt for religionene. Ikke så få fantes allikevel som viste seg vennlige og godtgjørende, og en og annen fant jeg gjerne i hver by, som forente seg med meg i Kristi tro.

Etter denne tur dro jeg igjen tilbake til mine foreldre på gården Hauge og arbeidet hos dem. Søndagen gikk jeg til kirke og etter prekenen talte jeg med adskillige, dels om det presten hadde sagt, dels om vår barnelære. Jeg ble nå, dels muntlig, dels skriftlig, fra forskjellige her og der omkring i bygdene og byene anmodet om å komme til dem, dette gjorde jeg og talte med dem om vår kristendoms plikter og belønningen for de sanne troende. At det i denne tid møtte og ville møte bespottelser og motsigelser, det var jeg ikke fremmed for, men så av historien at det alminnelig var gått så med dem som hadde forarget og forlatt lastens vei og strebet etter å følge Kristi lære.» Forts. n. nr.