Det var
til gagn for deg og meg at Jesus gikk bort Evangeliet
på 4. søndag etter Påske. Joh.
16, 5 – 15. Men nå
går jeg bort til ham som utsendte meg, og ingen av eder spør meg: Hvor går du
hen? Men fordi jeg har talt dette til eder, har sorg fylt eders hjerte. Men
jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går
jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da vil
jeg sende ham til eder. Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd
og om rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på meg; men om
rettferdighet, fordi jeg går til min Fader, og I ser meg ikke lenger; men om
dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. Jeg har ennå meget å si eder; men I
kan ikke bære det nå. Men når han, den sannhets Ånd, kommer, skal han veilede
eder til hele sannheten; for han skal ikke tale av seg selv, men hva som
helst han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne
eder. Han skal forklare meg; for han skal ta av mitt og forkynne eder. Alt
hva Faderen har, er mitt; derfor sa jeg at han skal ta av mitt og forkynne
eder. Da tiden nærmet seg for Jesu lidelse og død, ser vi at Han omsorg
for sine disipler og venner var så stor at Han forberedte dem på dette. I
tillegg forsøkte Han å overbevise dem om at det ville være til gagn for dem
at Han gikk bort. Han hadde nemlig en stor Gave å gi dem, Den Hellige Ånd. Tiden sammen med Frelseren
hadde for disiplene vært så innholdsmettet og begivenhetsrik at deres øyner
og sanser var så oppfylt av dette at de kunne ikke riktig forstå hva Jesus sa
til dem, det gikk ikke inn. Men etter som Påskehøytiden nærmet seg så ble
Jesus mer og mer klar i sin overbevisning at det forestod en avskjed og denne
ville være så dramatisk og grusom at de ville alle forråde Ham. Vi kjenner
Peters protest og forsikring i den anledning og hvordan det gikk. Hadde du og
jeg gjort det stort bedre? Tror ikke det. Da Jesus på korset ropte: Det er fullbrakt, så var det i den
fulle forvissning etter Hans menneskelige natur og det var etter Hans
allvitenhet etter Hans guddommelige natur. Det sto jo noe igjen, da Han ropte
dette? Han hadde fremdeles ikke stått opp fra de døde og vært i helvete og
preket for de ånder som var i varetekt, 1 Pet. 3,
19, ei heller hadde Han faret opp til Himmelen etter avskjed med disiplene og
Han hadde heller ikke sendt Den Hellige Ånd til dem og fylt deres hjerter med
Den Hellige Ånd. Men Han visste at dette skulle skje og dermed var alt fullbrakt.
Dette er nok litt vanskelig for oss å forstå for vi mennesker skal likesom
Thomas, se og kjenne alt. Men vi må i denne sammenheng ha klart for oss at i
Himmelen er det ikke tid. Gud er etter sitt vesen både fortid, nåtid og
fremtid! Dette kan vi heller ikke forstå, men så er ikke det guddommelige en
fornuftsak, men en levende tros-sak. Jesus hadde allerede åndet på sine disipler og sagt til dem, før
Han for opp til Himmelen, ta imot Den Hellige Ånd, Joh. 20, 22. Men dette var
mer som en forsmak på det store under som skulle skje. I dette ser vi Jesu
store omsorg for sine, Han ville forberede dem på sin lidelse og død, på sin
oppstandelse, himmelfart og Den Hellige Ånds komme og fylde. De skulle hele
tiden ha noe å se frem til, noe å liksom feste trosblikket på, men vi ser
hvor vanskelig det var for dem før de ble fylt med Den Hellige Ånd på
Pinsedag. Dette er veldig trøstefullt for deg og meg som Hans barn. Ikke
minst i døden så har vi her en stor styrke, når vi tar Hans dyrebare løfter
til hjertet. Hva så med de som lever i synden og er uten håp og trøst i denne
verden? En skrekkelig tilstand, de prøver å trøste seg med sin forakt og
spott mot guddommen i de grove tilfeller, og i de mindre grove så trøster de
seg til at det er jo ikke sikkert at det finnes noen Gud? De ser Han i
naturen og kjenner Ham i samvittigheten men djevelen har forblindet de
vantroe sinn så de tror løgnen fremfor sannheten. Andre igjen lever i en
u-gjenfødt tilstand med en død tro og stoler på sitt fine liv og gode
gjerninger. Men de mest villfarne stoler blindt på Guds nåde, selv om de
lever som det verste ukrutt. Disse hverken vil høre eller forstå. Bruker vi
Lovens tunge hammer på deres hjerter så reiser de bust og sier du er lovisk og ikke frelst, en vranglærer osv. Forkynner du en
betinget nåde etter Guds Ord, da er du enda verre, nærmest en djevel, du blir
frosset ut av det «gode selskap» og i likhet med Jesus beskylt for å ha
djevelen og Beelsebul! Men nå sier Jesus til sine barn: Den Hellige Ånd skal forklare
meg og forkynne eder den fulle og hele sannhet. Dette fikk Peter og Johannes
snart erfare etter at Den Hellige Ånd hadde fylt deres hjerter på Pinsedag.
Da kom de i klammeri med fariseerne og de skriftlærde, men disse kunne ikke
stå seg mot den Ånd Peter og Johannes var av! Ja, de ble ganske rådville og
hadde vel neppe hørt slik tale fra noen enfoldige fiskere før. Dette er
skrevet oss til trøst, håp og frimodighet i den tjeneste vi har for Jesus. Så kjære venn, vandre i håpet, tilta i tro og visdom, bli fylt av
kjærlighet og omsorg for din neste, legg hånden på
plogen, men se deg ikke tilbake! Luk. 9, 62.
Trygve Einar Gjerde. |
|