Haugianismens Tid (1796 –
1850) Fra Heggtveits
Kirkehistorie. Del 10 Det varte ikke lenge før Hauges virksomhet ble utvidet. Hans
brennende kjærlighet og omsorg for sjelenes frelse drev han stadig til mer og
mer omfattende virksomhet. Fra sommeren 1797 til høsten 1804 reiste han rundt
i landet som vekkelsespredikant, og der var bare få egne, uten at han gjestet
dem en eller flere ganger. Han vandret i
disse år på sin fot mange hundre mil, ofte gjennom
uveisomme egner og ødemarker, utsatt for kulde og nød, ikke sjelden med brød
av bark til mat, og holdt allikevel to, tre, ja inntil fire oppbyggelser om
dagen for dem, som flokket seg om ham. Når det ryktes at han var underveis,
strømmet mange til eller fulgte ham fra et sted til et annet. Han var den
gang en mann i sin kraftigste alder, ca 65 tommer
høy, (165cm), sterkbygget og bredvoksen, med gult hår, brunt skjegg rundt
omkring det ellers barberte ansikt, ikke rett store, livlige blå øyne og et
ansikt det lyste godhet, vennlighet og kjærlighet av. Han gikk i sin hjembygds nasjonaldrakt den gang, med knebensklær og sid vadmelskofte.
Sine oppbyggelser holdt han utenfor kirkene etter endt gudstjeneste, på
fiskeværene, i husmannshyttene, i de gamle merkelige bondestuer med
blyvinduer eller et dempet og eiendommelig lys gjennom røykholet i taket. Han skriver selv følgende om sin
oppbyggelsesvirksomhet: «Besynderlig drevs jeg av Herrens krafts Ånd til å
tale med menneskene. For selv om jeg av og til av frykt for de ondes
forfølgelse ville tiet, måtte jeg likevel erfare og si som Jeremias 20, 9:
Det var som en ild i meg, at jeg ikke kunne tie, især når mange kom. For da
hente det at jeg av og til ikke rett sanset hva jeg sa. For følelsen drev
meg, og når jeg siden tenkte etter om jeg talte rett, og tvilende spurte de
mest opplyste venner om min tale, så tilstod ikke bare disse, men endatil
mine motstandere, at jeg talte grundig og fulgte Kristi lære. – Av og til kunne jeg rådslå med fornuften: Søndag skal jeg gå til
det hus eller det sted hvor folket samles, og da skal jeg si den vantro disse
sannheter som jeg har grunnet på, så de skal føle det er Guds Ord ….. . Jeg
skal vise dem deres ugudelighet, og de troende skal jeg oppbygge. Men når jeg
kom til det fastsatte sted, da kunne jeg ganske lite si og fant meg ganske
avmektig. Jeg lærte av dette, at dette var mitt overlegg og påkalte Herren om
kraft, kjente min egen avmakt og avhengighet av Guds nåde, så at når jeg bare
overlot meg til Gud, bad Ham styre min tunge og trodde at Han gav meg det i
den samme time, Mat. 10, da falt det meg alltid lett ved enhver leilighet å
tale om livets vei.» Hans taler var på det alminnelige skriftspråk over et eller
annet bibelavsnitt, som han forklarte og anvendte praktisk. Hans store bok:
«Den kristelige lære», som han til dels skrev i Trondhjems Tugthus, mens han var i straff for sin
lekmannsvirksomhet, inneholder betraktninger både over Epistlene og
Evangeliene til hver Søndag og helligdag i året. Den gir et lærerikt innblikk
i både hans oppfatning av kristendommens sannheter, og hvorledes han forkynte
Ordet. Hans utleggelse av tekstene er enfoldig, ildfull og vekkende. Han
allegoriserer ikke sjelden, behandler i regelen vers etter vers, som han
forklarer og belyser med skriftsteder og anvender rikt og treffende på de
praktiske forhold. At hans behandling av teksten ikke alltid tilfredsstilte
oss er ikke å forundre seg over. Han røper et omfattende kjennskap til Den
Hellige Skrift og er sunn i sin behandling av Ordet, fri for svermeri om enn
ofte uklar. Visse sannheter trer også av og til i skyggen, hvilket
naturligvis kom seg av hans oppgave som vekkelsespredikant og at han gjorde
front både mot den utartede Herrnhutisme og den herskende
fornuftskristendom. Enkelte ganger velger han av teksten et tema, som han har
behandlet med ikke ringe dyktighet. I de muntlige foredrag, som han holdt,
trådde det personlige, vekkende, varme og hjertevinnende naturligvis enn mer
frem enn i hans skrevne taler. De muntlige var især u-kunstige, friske,
naturlige utstrømninger av hans eget rike åndelige liv og ikke omhyggelig
utstuderte. Han vitnet om livets vei, slik som han selv hadde lært den å
kjenne av erfaring. Hans tale var, som allerede nevnt, fortrinnsvis
vekkelsespreken, et vitnesbyrd om synden og en alvorlig formaning til
omvendelse, men også en kraftig tilskyndelse til å tro på Kristus og følge
etter Ham i et hellig liv. Han tiltalte ikke særlig følelsen, men søkte å få
tak i tilhørernes samvittighet og vilje. Prekenen bar også preg av hans
virkekraftige tro, på samme tid som en av Guds kjærlighet forklarede mildhet
trådde sterkt frem i hans oppbyggelse og samtaler.
Forts. n. nr.
|
|