Nyevangelismen

Hentet fra Elling Eielsen og DELK i Amerika.

Del. 5.

Hva som enn måtte mangle i den nye erkjenneslse hos disse i den nevnte retning, "en krets påvirket av Ellingianere", det vil nok komme med tiden, mener Muus, og dette har han visselig rett i. Erfaringene har til alle tider vist, at er man først kommen ut på dette nyevangelismens skråplan, så går det ustanselig videre, med mindre man ved Guds nåde i tide får se sin villfarelse og vender om, dette er allikevel svært sjelden tilfelle. Villfarelsen vil ete om seg som dødt kjød, og "en liten surdeig gjør hele deigen sur".

Vi er igjen inne på den skarpe, uforsonlige motsetning mellom disse to retninger og elementer. Hva man på den ene side gleder seg over, forårsaker på den andre side sorg og gremmelse. Vår kjære Frelser sier ved avskjeden til sine disipler (Joh.16,20): "Sannelig, sannelig sier jeg eder: I skal gråte og hyle, men verden skal glede seg; i skal være bedrøvede, men eders bedrøvelse skal bli til glede."

"Se av dem alle, som fikk bud, Gikk noen få av Babel ut,

Fikk ordene av: Fri for skudd, Og reiste så med Gud.

Men Satan av sin Slangekrok en blandet Gudsfrykt foreslo,

Den gift endel tilbake drog, Som hadde tapt sin reisebok.

Hvor mangen en seg bildte inn Å have et bevæpnet sinn,

Og kom dog ei i Staden inn. Der klages ofte: Bleve ti

Ei alle rensede og fri, hvor ere da de ni?"

Kor:

"Guds pilegrimeskare på hvert et fjed giv akt!

Her er så mang en snare på alle sider lagt.

Følg Nådens klare skinn i Ordets Spor;

thi udenfor er Dødens mørke trinn."

(Fra "Sandhets Røst" no.171.) Brorson.

Vi har nå det beste igjen til sist når det gjelder vitnesbyrdene om denne så viktige sak, nemlig i form av brev fra noen av våre kjære hensovede gamle venner. I de neste to, det ene fra 1876 og det andre fra 1880, har ennå vårt folk anledning til å høre et rett betimelig alvors, formanings og belærende ord av Elling Eielsen. De brev som følger etter de såkalte 6 manns brev fra 1877 til "Hauges Synode forfattet av 6 av våre gamle venner, hvor de tidligere villfarende lærdommer som er hentydet i "Budbæreren", (særlig i artikler inntrykte fra Rosenius og Traasdahl) påpekes, mot dette stilles vitnesbyrd av flere bekjennelsesskrifter. Det ene som det andre av dette vil finne gjenklang i enhver sann kristens hjerte.

Visstnok foregår i den tid, som disse vitnesbyrd omfatter, samfunnets splittelse og sønderrivelse, idet en overveldende majoritet forlater det gamle samfunn og danner "Hauges Synode", men om dette skal, om Gud vil, forhandles senere.

"Chicago d.10 de Januar 1876.

Elskede venner og brødre i Kristus: Nåde, barmhjertighet og fred med kjærlighet og tro tilønskes dere mangfoldig i Kristi erkjennelse. Heb.13.kapittel.

Deres for meg så kjærkomne brev har jeg for lang tid siden mottatt og takker hjertelig for det. Og dere må unnskylde meg, at mine forhold har vært stillet slik, at jeg ikke før har sendt dere svar på det, som likevel i sannhet har vært min største lyst, da jeg ofte har dere i tankene. Og minnes jeg med glede deres vandring i Kristus, for jeg fant ikke så få hos dere, som har omsorg for et sunt og rettsindig vesen i kristendommen. Og hvor mye mere måtte det jo oppbygge meg å høre, dere fremdeles vandrer i den erkjente sannhet.

Gud være takk, som i sin kjærlighet og faderlige omsorg har bevart og styrket dere i den gamle enfoldighet og særdeles nå i disse siste tider, da den overfladiske og ensidige kristendomslære spiller så stor rolle og har bedåret sinnet på så mange samt forvillet så mange ubefestede sjeler, som Herren hadde begynt sin gjerning med og besøkt med sin dragende nåde i overbevisning om deres behov av den rettferdighet som gjelder for Gud, nemlig Jesus, det lyteløse Offerlam, som i kjærlighet led for oss og frelste alle dem, som kommer til Gud ved Ham, som skjer i en sann hjertens omvendelse og sinnsforandring, som ved den Hellige Ånds veiledning og opplysning tilskyndes i en lengsels attrå etter å finne Frelseren. For Åndens lys overbeviser om synd samt Guds vrede over denne, tillike om den påfølgende nåde for de botferdige, men straff for alle gjenstridige og ubotferdige.

Såfremt da den barmhjertige Gud i sin visdom kan få bøyd mennesket til erkjennelse, at det kommer i bedrøvelsens vanne, fordi det har vandret uten Gud i verden, lagt synd til synd og foraktet Guds godhets og langmodighets rikdom, så blir det i denne sin hunger etter rettferdighet og forandring og etter sann forening med Gud ved Guds Ord og Åndens ledelse ledet slik at det blir fortrolig med, at Gud er den samme forbarmende Gud, og slik kommer og bekjenner for Ham, som er villig for Kristi skyld å motta alle villfarende og fortapte syndere og rense dem i Lammets blod og gi dem kraft til å vandre i helliggjørelse ved kjærlighetens drift, som er den gjenfødte sjels trosfrukt. For den levende tro føder kjærlighet og sønnlig frykt av seg. Herved drives mennesket inn i daglig fornyelse, som skjer ved mere avførelse av det gamle mennesket og mere iførelse av det nye mennesket, som er skapt etter Gud og i lydighet søker å følge sitt Hode, Frelseren, som gjorde Faderens vilje, dette er vår helliggjørelse. Har man da Hans eksempel for øye, kommer vi alltid til kort og får lys over, at om vi enn har en redelig og bøyet vilje, så kleber likevel det onde ved oss i kjødet og vil hindre vårt løp. Og derved kommer vi i Åndens fattigdom, og slik følger større erkjennelse og følgelig mere behov av den iboende nåde. Og på levende nåde følger stadig sterkere drift til helliggjørelse i å forsake alt og søke Kristus i uforkrenkelighet.