|
Hva Johan Arndt drømte på sitt
sykeleie i 1605 «Jeg drømte», begynte Arndt sin
fortelling, at jeg var på en lang reise i et land som ennå var fullstendig
udyrket. Jeg bar en stor vandringsstav og en pilegrimsdrakt og gikk hurtig og
utrettelig opp de bratteste fjell. Da kom jeg til slutt inn på en vidstrakt
fjellslette, som var omgitt av mektige trær rundt omkring. Jeg følte meg nå
trett og satte meg i det bløte graset, hvis blomsterprakt overgikk all
skjønnhet som milt øye noensinne hadde sett. Plutselig fikk jeg øye på et
høyt kors foran meg, og på det hang Guds døende Sønn. Øynene hadde Han «Tal!» ropte
han til mengden, «hvem er det som henger på korset der oppe?» Og nå hørtes de forskjelligste stemmer om hverandre. Men mannen
på stolen vinket med hånden, påbød stillhet og befalte at hver enkelt skulle
avgi sin stemme. . «Han er tømmermannens kjødelige sønn,» sa nå den ene. «Han bedrar seg selv og holder seg for Guds sønn,» sa en tredje.
«Ja, Han er det som
alle vi andre er,» sa en fjerde. «Han er inntatt av jødiske fordommer,» sa en femte. «Han fornedrer mennesket under dets verdighet,» sa en sjette. Nå trådte det fram mange unge kvinner, som var halvt kledd som «Han innskrenker kvinnens naturlige frihet.» «Han gjør ekteskapet til et tvangsforbund.» «Han utelukker kvinnen fra folkets
råd.» «Han gjør menneskeheten til kristelige tjenere.» «Vil Hans Ord,» spurte mannen på stolen, bestå i all evighet?» «Aldri!» ropte mengden. «Menneskeheten vil vel bære disse lenker
en lang tid; men den frie kjærlighet vil gjøre den fri fra troens trykk!» Nå oppsto en stillhet, og alle så
opp til korset. Da smilte Herren mildt, men med dyp smerte. Så bøyde Han sitt
hode og døde. Da folkemengden så det, for en mektig skrekk gjennom dem, og før
de virkelig kunne fatte hva som skjedde, var alle jagd bort liksom av en
stormvind, og ingen kunne sees på noen kant. Den døende Frelsers smil hadde
fordrevet korsets fiender. Men domstolen var blitt stående, og en engel steg opp på den og
bredde ut vingene sine. De vokste, som vingene på den nyfødte sommerfugl, og
bredde seg snart så vidt ut at de dekte hele jorden og nådde helt til
himmelen. De lot det bare være plass til korset. Og over dette strålte et
gyllent lys, hvis glans ikke har sin like på jorden. Og engelen rakle opp sin
høyre hånd og sa: «Se det Guds Lam som bærer all verdens synder! Han vil komme for
å dømme de levende og de døde!» Derpå hørte jeg en himmelsk sang, liksom av tusen og atter tusen
stemmer. De sang Johannes' ord: «Verdens riker er blitt vår Herres og hans
Salvedes, og han skal regjere i all evighet!» Og da det nå lød et mektig amen gjennom det uendelige
himmelrommet, så jorden skalv, sank jeg ned på kne og sang med i de himmelske
hærskarers store halleluja. Da våknet eg.» |
|
|