En kort avhandling Om min tro og erkjennelse av Guds
Ord og den sannhet, Som hører til gudfryktighet. Av Tollef Aaraas. Del. 1. Siden jeg må tro, at min forløsning stunder til, og mine venner
er kommet frem med begjæring, at jeg ville etterlate meg et vitnesbyrd om min
tro og erkjennelse av Guds Ord om veien til salighet, som en kristen har å ta
i akt og rette seg etter for å vinne frem og nå målet som er et evig liv med
Gud i glede og salighet. Jeg har da besluttet i Faderens og Sønnens og Den
Hellige Ånds navn og i bønn og håp om Guds nådige bistand å skrive ned litt
om dette sålangt mine evner og gaver strekker til
for meg. 1.
Så tror jeg, at der er én Gud, som har åpenbart seg i tre personer,
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd og at disse tre personer er ett i vesen,
og at De ikke er over eller under hverandre, men fullkommen like. I ett og
alt slutter jeg meg i min tro til de 3 eldste Symboler eller Bekjennelser:
Den apostoliske, den Nikenske og den Athanasianske.
Likesom jeg også i alt
slutter og bekjenner meg til vår rene Lutherske lære slik som
vi finner den fremstilt i Den Augsburgske Konfesjon og i Luthers lille
Katekismus med Pontoppidans Forklaring til denne. 2.
Så tror jeg at Sønnen alene er blitt menneske, unnfanget av Den
Hellige Ånd og født av jomfru Maria, og at Han ved sin lidelse, død og
oppstandelse har frelst og igjenløst oss fra synd,
død og Satans rike. Alt etter Guds Ord og vår barnelærdom. 3.
Likeså tror jeg, at Han er faren til Himmels og har satt seg hos Guds
høyre hånd, hvor englene og kreftene og maktene er Ham underlagte. 1 Pet. 3, 22. I Ham har vi en Talsmann hos Faderen, som ber
for oss og sender oss sin Hellige Ånd, at den av Ham tilveiebrakte salighet
må komme oss til gode. 4.
Men på samme tid, som Han av Faderen har fått sete og sitter ved Hans
høyre hånd, tror jeg, at Han er usynlig tilstede iblant oss og meddeler seg
til oss med all sin nåde og gave gjennom bønnen, Ordet og Sakramentene. 5.
Likeså tror jeg, at Kristus fra dette sitt sete hos Guds høyre hånd
vil komme igjen i majestet og herlighet på den ytterste dag for å dømme
levende og døde. 6.
Så tror jeg at synden er kommen inn i verden på grunn av ett menneske
og døden har trengt igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. Rom.
5, 12. 7.
Så tror jeg likeså, at det er en troverdig tale og aldeles verd å
motta, som Paulus lærer, at Jesus Kristus er kommen til verden for å gjøre
syndere salig. 1 Tim. 1, 15. 8.
Likeså tror jeg, at mange, ja vel den største delen av dem som
Kristus har igjenløst går fortapt, ikke fordi Gud
har bestemt noen til salighet og andre til fordømmelse, som de reformerte
lærer, men fordi de motstår Guds kall til omvendelse og nekter den Herre som
kjøpte dem. Derfor går det med dem som Skriften sier: fører over seg selv en
hastig fordervelse. 2 Pet. 2, 1. 9.
Likeså tror jeg, at den eneste vei og måte for en synder, som er falt
ut av sin dåps pakt og nådestand å komme tilbake på til Gud og bli forlikt
med Ham igjen, er en sann omvendelse, og det er en slik omvendelse, at han i
den blir født på ny igjen, og derved blir et Guds barn. 10.
Ved denne tro, som synderen da får igjennom den nye fødsel, blir han
rettferdiggjort, det er, bekledd med Kristi rettferdighet, som er den rette
bryllupskledning. Derfor må gjenfødelsen settes foran rettferdiggjørelsen, så
det følger i den orden som den rette forståelse av Guds Ord anviser på. 11.
Den saliggjørelses orden som Pontoppidan i sin forklaring har
oppstilt i den 3. artikkel, kan jeg ikke forstå annet enn i ett og at stemmer
med Guds Ord og våre anerkjente lutherske kirkefedre Johan Arndt, Spener og Franke med flere, og som Hans Nielsen
Hauge og hans venner bekjente seg. Til dette har også jeg bestandig sluttet
meg til med hele mitt hjertes tro og overbevisning. 12.
Den forandring som er gjort i den 2. artikkel med å ombytte «helvede» med «Dødsriket» forkaster jeg, da jeg tror at
fedrene har hatt et klarere lys i åndelige ting enn teologene eier i våre
dager. Likeså, at de har tillatt seg å ta bort ordet «Kristelig» i den 3.
artikkel, som Luther hadde innført, og satt ordet «alminnelig» i stedet.
Slikt burde ikke tåles. 13.
Likeså tror jeg, at Troen alene gjør oss til Guds barn, og at uten
troen er det umulig å behage Gud, Heb. 11, 6. At
denne tro alene fås igjennom anger og bot eller oppkommer i en syndig jammers
følelse, som vår barnelærdom sier. Derfor mener jeg det er nødvendig å gi akt
på i vår tid, hvorledes der læres om på hvilken måte man skal komme til troen
på og bli et Guds barn! Skriften taler om at mange falske profeter er gått ut
i verden, 1 Joh. 4, 1, og vår tid er nok heller ikke utelukket fra dette. 14.
Loven må til for å vekke og skrekke den
sikre og ubotferdige, så han kommer i nød og bot for synden. For de friske
har ikke behov av lege, men de som har det ondt. Mat. 9, 12. Skjer dette, at
synderen våkner, så hjertet blir knust i smerte og sorg over synden, må
evangeliet prekes for de fattige, Mat. 11, 5. Men Loven må fremdeles følge
med sine trusler, for den skal være vår tuktemester til Kristus. Gal. 3, 24. 15.
Finner den botferdige sjel veien til nådestolen, Kristus, hvilken
ingen andre kan vise ham og hjelpe ham til å nå enn Den Hellige Ånd, da
finner han fred med Gud og blir løst fra Lovens tvang og forbannelse, så han
er da ikke lenger under Loven, men under nåden. Rom. 6, 14. 16.
Men det må vi legge merke til: Boten må ikke opphøre. Hele vår
livstid må tilbringes i bot. Bot og tro må ikke skilles ad. Synden henger ved
oss, så lenge vi er her, så en kristen må sukke med apostelen: Jeg elendige
menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Rom. 7, 24. Men Gud være
lov! Så lenge du lever i bot og tro, så har du adgang på grunn av troen til
den nåde, som du står i, Rom. 5, 2 og kan tro og motta av Herren daglig en
full syndenes forlatelse. 17.
Men aldri må vi ta det lett med synden, ikke engang den aller minste,
og dertil får vi heller ikke adgang, hvis Den Hellige Ånd får ha sitt
straffeembete hos oss, da lar Han samvittigheten være så øm at alle, enda til
de minste synder, smertelig føles til ydmykelse. Den vei må vi alltid passe
på. 18.
Det åndelige lys, som du har
fått ved gjenfødelsen, kan lett fordunkles, så du kan komme inn i tåken når
du ikke er på vakt imot dine fiender, men gir etter, tar bløte klær på, blir
doven og etterlaten i din gudsfrykt. Lunkenhet og
kjærlighet til verden får innpass. Alt slikt må vi alvorlig kjempe imot. 19.
Som jeg tror der er 2 slags lemmer i den synlige kirke, hyklere og
sanne kristne, så tror jeg også, at der er 2 veier: Den brede som fører til
fordervelse og den trange som fører til livet. På den brede vandrer verden og
hyklerne, på den trange vandrer de troende, som beflitter seg på å vandre i
Jesu fotspor. Mat. 7, 13 – 14. Forts.
n. nr. |
|